Dere som er alenemødre..

[Anonym bruker]

..hvordan gjør dere det når dere har truffet en ny?

Jeg lurer på hvordan jeg skal gjøre det, for jeg vil ikke at datteren min skal treffe en potensiell før vi begge er sikker på at dette er noe som vil vare. Hvor lang tid tar det før de får møte ham?

 

Jeg tenker jo at vi kan treffes på kveldstid etter at hun har lagt seg, og når hun er hos faren. Men jeg vil ikke ha overnatting før hun har truffet han og vet at han er kjæresten min. Merker barn forskjell fra kjæreste til guttevenner, om vi ikke er god mot hverandre foran de?

[Anonym bruker]

Min samboer ble presentert tidlig, siden jeg aldri hadde barnevakt og han bodde langt unna, ergo ikke kunne "komme et par kvelder i uka etter leggetid". I dag er vi forlovet, venter felles barn , og utgjør harmonisk familie.

[Anonym bruker]

Mora mi var alenemor uten barnevakt, hun hadde en periode hvor hun datet en del og mange ble presentert som DEN nye. Synes det var veldig ubehagelig som barn fordi det var så "mange" og forholde seg til. Forholdene varte i alt fra 1-6 mnd etter at de var introdusert også kom det nye ganske fort.

 

Bruk tid på å bli kjent med hverandre, og ikke minst tid til å være sikre på hverandre før barna blir med i bildet, mener jeg da.

[Anonym bruker]

Men er det ikke greit å se at kjemien med barnet stemmer osv før forholdet blir så seriøst at man er blind på evt problemer?

 

 

Det har jeg alltid lurt på..

[Anonym bruker]

Men er det ikke greit å se at kjemien med barnet stemmer osv før forholdet blir så seriøst at man er blind på evt problemer? Det har jeg alltid lurt på..

 

Enig (meg med forlovede som flyttet inn fort). Mange menn backer dessverre ut, eller ikke egner seg som stefedre, når de begynner å ha kontakt med dama sine barn. Og da har man gjerne brukt ett år på å bli skikkelig forelsket, seriøs og bygget masse fremtidsplaner, før man blir dumpet/dumper mannen fordi han ikke er farsmateriale og må begynne på nytt.

[Anonym bruker]

Jeg hadde en kjæreste som barnet mitt møtte etter ca 3-4 måneder, og vi tok det forsiktig i starten. Så, etter 1,5 år ca, dro vi på sommer ferie sammen alle tre og han viste seg å være helt tullete. Verste ferien i hele mitt liv da han drakk hele tida og og var aggresiv og truet med å drepe meg. Så selv etter så lang tid så kjente jeg han altså ikke godt nok.

Min nåværende samboer fikk hun møte etter neste 6 måneder, og da ble han presentert som en venn. Vi har nå vært sammen i sju år.

[Verbena]

Barna mine viste hvem han som nå er samboeren min før vi ble sammen. Vi jobbet på samme sted og begge barna hadde vært med meg innom på jobb flere ganger. I begynnelsen så vi bare på hverandre som gode venner, men det utviklet seg jo. Den dagen vi ble sikkelig kjærester kom min eldste å spurte om han hadde tenkt til å kysse mamma å bli ferdig å late som at vi ikke var kjærester =P

Tror egentlig ungene var beviste på at det var noe mellom oss før vi tenkte sikkelig over det selv.

 

Nå har vi snart vært sammen i 4år, vært samboere i litt over 3år, forlovet i 6mnd! Han er mer pappa enn den biologiske noen gang vil være.

 

Når det er rett å introdusere en ny i barnet/barnas liv må man kjenne på selv, for det er veldig individuelt når det er rett. Det som passer for meg og mine barn trenger ikke å passe for deg og dine. Men når du har introdusert flere på rad som det ikke har fungert med så bør du kanskje vente å se ting litt ann før du introduserer enda en!

[Anonym bruker]

Mitt barn på 2 år fikk treffe min nye kjæreste ganske fort.

Vi bor nå sammen hos han. Flyttet inn til han ganske fort egentlig, fordi vi ville være sammen hele tiden. Barnet er også hos pappaen sin noen dager i uken. (1-3 dager).

Barnet møtte han også før vi ble sammen. Da var vi bare venner.

[Siljemor90]

Det der tenker jeg også endel på. Min sønn er seks mnd, å har kontakt med pappan sin, er sammen med han ett par ganger i uka. Jeg har ingen ny kjæreste, men jeg håper jo jeg får det etterhvert :-) Jeg gikk to år på videregående med bare gutter, så jeg har endel guttevenner, er det greit å la de møte sønnen min? Hva er forskjellen liksom? Jeg merker jo at jeg syns det svir når pappan hans har hatt jenter på besøk når minsten har vært der, selv om det bare er venner.

[Gjest eelis+kian ♥]

Det der tenker jeg også endel på. Min sønn er seks mnd, å har kontakt med pappan sin, er sammen med han ett par ganger i uka. Jeg har ingen ny kjæreste, men jeg håper jo jeg får det etterhvert :-) Jeg gikk to år på videregående med bare gutter, så jeg har endel guttevenner, er det greit å la de møte sønnen min? Hva er forskjellen liksom? Jeg merker jo at jeg syns det svir når pappan hans har hatt jenter på besøk når minsten har vært der, selv om det bare er venner.

 

Jeg tenker litt sånn at venner er venner, uavhengig av kjønn. Jeg kan fint ha jentegjengen på besøk mens småen på 3 år er våken, eller jeg kan ha besøk av én venninne, eller en venninne og kjæresten hennes, eller en kompis. Sønnen min gjør ikke forskjell på noen av dem, uansett. Så lenge det bare er en venn eller venninne spiller det vel ingen rolle for barnet, det er mer foreldrene som sliter, vil jeg tro

 

Men dette med å møte potensielle kjærester er jeg mer forsiktig med.

[Anonym bruker]

Jeg er ikke alenemor nå, men jeg var det fra eldste var ca 6 mnd og til 1,5 år.

 

Han var jo da så liten at han ikke skjønte så mye, men i begynnelsen hadde jeg besøk når han sov eller var borte.

Når han møtte den jeg var sammen med så var det å møte en "venn".

 

Hadde jeg blitt singel igjen nå så hadde ikke ungene mine fått møtt noen før jeg hadde datet og vært sammen med personen en goood stund og visst at det var noe seriøst. Da hadde jeg møtt personen når barna var borte. Og så forsiktig presentert han etterhvert som en venn, før jeg hadde fortalt dem om forholdet og så latt han komme som en kjæreste.

[Anonym bruker]

Må legge til at sånne ting kommer jo litt an på hva som har skjedd også.. Det tilfellet jeg skrev om, at det vil gå lang tid før jeg hadde presentert en ny kjæreste, hadde jo da vært fordi om jeg ble singel så betyr det at jeg og pappan hadde gått fra hverandre og da trenger de jo tid på å bli vant til en ny situasjon.

 

Har man derimot vært alene en stund og barnet er vant til dette, så synes jeg kanskje det er litt lettere å si at man har fått seg kjæreste.

 

Og så kommer det jo selvfølgelig også an på hvor mange menn de får møte Da snakker jeg ikke om venner/kompiser, men om man skifter type fort og sånne ting, da blir det jo fort litt drøyt å la barna hilse på alle

 

#11

[Gjest Juliea - kukløsklan]

..hvordan gjør dere det når dere har truffet en ny? Jeg lurer på hvordan jeg skal gjøre det, for jeg vil ikke at datteren min skal treffe en potensiell før vi begge er sikker på at dette er noe som vil vare. Hvor lang tid tar det før de får møte ham? Jeg tenker jo at vi kan treffes på kveldstid etter at hun har lagt seg, og når hun er hos faren. Men jeg vil ikke ha overnatting før hun har truffet han og vet at han er kjæresten min. Merker barn forskjell fra kjæreste til guttevenner, om vi ikke er god mot hverandre foran de?

 

Jeg møter de når jeg har barnefri. Eller så inviterer jeg de hjem, men presiserer at det ikke blir overnatting.

 

Har innimellom hatt daten overnattende, men da har ejg sagt han må forlate heimen før tuppa våkner, det er ikke et probem siden hun sover til 10-11 i helgene og da hiver ejg han ut sånn 9 så jeg er safe.

 

jeg møtte en mann da hun bare var 10 uker, han møtte henne allerede da hun var 11 uker, men da var hun så liten og uten rutiner så det var vanskelig å unngå. Vi var sammen et år, men er ikke sammen nå bare venner. Det var tungt for lille min siden hun ikke husker livet før han, så jeg er livredd for å møte noen mann igjen som hun knytter seg til. Så om jeg begynner å date noen igjen kommer ikke han til å få treffe henne etter et år tror jeg, jeg må vite at forholdet vårt utvikler seg rett.

[Gjest Juliea - kukløsklan]

Det der tenker jeg også endel på. Min sønn er seks mnd, å har kontakt med pappan sin, er sammen med han ett par ganger i uka. Jeg har ingen ny kjæreste, men jeg håper jo jeg får det etterhvert :-) Jeg gikk to år på videregående med bare gutter, så jeg har endel guttevenner, er det greit å la de møte sønnen min? Hva er forskjellen liksom? Jeg merker jo at jeg syns det svir når pappan hans har hatt jenter på besøk når minsten har vært der, selv om det bare er venner.

 

Barnet vil merke din væremåte foran kjæreste og guttevenner. Min datter får selvsagt møte mine guttevenner. Jeg verken koser, kysser eller ligger med vennene mine så derfor oppfører ejg meg også anderledes overfor en kjærste kontra venner og det merker Mille. Hun får ikke møte kjæreste før etter iallefal et år, vennene mine uavhengig av kjønn kan hun se ofte

[Anonym bruker]

Ikke alle har valg om å vente så lenge (hvis de vil ha ny mann selvfølgelig). Jeg hadde ikke det. Null nettverk og null barnevakt, ingen familie, ingen samvær med far og avslag på avlastning fra barnevernet siden de mente at jeg måtte skaffe meg eget nettverk selv, noe som var vanskelig i akkurat den kommunen. Så her ble samboer presentert ganske så tidlig. Han kommer i tillegg fra en annen kommune med laaang reisevei, og i våres bygd fantes det verken hoteller eller andre overnattingsmuligheter. Nå er vi forlovet og venter barn sammen, han fungerer som pappa for mine barn fra før og vi møtte utfordringene på veien på voksen og reflektert måte.

[Siljemor90]

Det blir vel kanskje litt hva man gjør det til, som med alt annet :-) Men det er nok mest vi som sliter ja, de små tenker nok ikke så mye over det som vi tror de gjør :-)