Nok et "vi går ifra hverandre" innlegg :(

[Anonym bruker]

I et halvt år nå, har vi kun kranglet om økonomien, og begge er utslitt av det og misstrives. Så vi er da enige i at vi går ifra hverandre, så får vi heller se om vi begge er single når økonomien er på rett vei igjen. Jeg mistet jobben rett før jeg fant ut at jeg var gravid med nr 1, nr 2 kom kort tid etter, jeg var så vidt startet å søke jobb når jeg ble gravid igjen (gravid til tross for hormonspiral) og fikk en del problemer i svangerskapet, som gjorde at det ble umulig å få jobbet.

Uansett, for et halvt år siden, valgte han å bytte yrke, til tross for at vi da ville miste 10 000 i mnd. Det var da problemene slo til, og det er umulig å få han til å tenke logisk. Minste barnet er 4 mnd. Elste barnet har startet å forstå at ting ikke er som det skal her hjemme, da jeg er ved bristepunktet.

 

Så, etter 6 mnd med å prøve å finne en løsning, så er slaget tapt. Jeg når ikke frem til han, og han har nektet å snakke om økonomien den siste mnd.

 

Men, hvordan løser man det praktiske? Vi er samboere, vi leier hus, har to barn, og er enige i at jeg da blir hovedforsørger.

[TrymTroll]

Uff så leit!

Hvis dere har kontrakt så må dere jo følge den, ellers vil jeg tro dere bare må fordele verdisakene gjevnt mellom dere.

Bli enige om priser på ting dere evt eier sammen, og del det derretter.

 

Håper det ordner seg for deg iallefall

[Anonym bruker]

Uff så leit! Hvis dere har kontrakt så må dere jo følge den, ellers vil jeg tro dere bare må fordele verdisakene gjevnt mellom dere. Bli enige om priser på ting dere evt eier sammen, og del det derretter. Håper det ordner seg for deg iallefall

 

Takk.

Var sårt at det gikk slik, hadde virkerlig ikke sett for meg at det skulle gå slik med oss, vi hadde det så fint sammen, økonomien var god og alt, også ble det så radikal endring for 6 mnd siden, hvor han tok økonomiske valg for familien, uten å ta det opp med meg i det heletatt, og etter det ble han bare sint, sur og bitter, fordi økonomien ikke strakk til Føler det hele rakner..

[Gjest yrild]

Har dere fått både familierådgivning og økonomisk rådgivning?

 

Grusomt hvis dere skal gå fra hverandre på grunn av dette, hvis det er mulig å løse ting... men det høres absolut ut som om dere trenger hjelp.

 

Skjønner ikke helt at han skifter jobb uten at du har noe å si jeg da... min mann og jeg tar slike beslutninger sammen...

 

Det er i småbarnsperioden at det stormer som værst i de fleste familier...prøv å søk hjelp slik at dere ihvertfall får snakket om ting. Samarbeide må dere jo uansett, med eller uten samboerskap!

[Anonym bruker]

Har dere fått både familierådgivning og økonomisk rådgivning? Grusomt hvis dere skal gå fra hverandre på grunn av dette, hvis det er mulig å løse ting... men det høres absolut ut som om dere trenger hjelp. Skjønner ikke helt at han skifter jobb uten at du har noe å si jeg da... min mann og jeg tar slike beslutninger sammen... Det er i småbarnsperioden at det stormer som værst i de fleste familier...prøv å søk hjelp slik at dere ihvertfall får snakket om ting. Samarbeide må dere jo uansett, med eller uten samboerskap!

 

Han nekter å gå til hverken familierådgivning eller økonomisk rådgiver, mener at vi enten får ordne opp på egen hånd, eller la det være, men han vil jo ikke ordne det opp på privaten heller, jeg når rett og slett ikke frem.

Samtidig sårer det jo at han byttet jobb uten å i det heletatt nevne det til meg, jeg også trodde man tok så store avgjørelser sammen, men han mener at siden det er HANS inntekt, så burde jeg holde meg for god til å bry meg. Og dette til tross for at det er han som holder hoved inntekten i huset.

 

I dag, etter å ha latt det ligge i 1 mnd, så spurte jeg om vi kunne sette oss ned og se over budsjettet vårt, kanskje det var noe vi kunne spare inn på, til jeg kommer meg i jobb. Han ble da ill sint, og fortalte meg at om jeg maset om "den fordømte" intekta en gang til, så gikk han ifra meg.

Da sa jeg klart i fra at nå har jeg gjort alt jeg føler jeg kan gjøre med dette, og om han ikke kunne ta seg 30 minutter å se over økonomien vår nå, så fikk det heller være, så fikk vi gå fra hverandre, for nå føler jeg han har stampet nok på meg.

Hans respons var å si at den var helt i orden, så gikk han og flyttet sakene sine inn på gjesterommet

 

Vi har jo vært gjennom en småbarns periode, hadde noen tøffe tak da også, men vi klarte oss, men det skulle vist bli økonomien som knakk oss

Merker jeg blir så fortvilet, for at noen kan endre seg så brått på så kort tid, det er ufattelig! Før forhørte han seg med meg om den minste ting, "for vi er samboere, og da gjør man sånnt", uansett hva det var, men når det kom til jobb og økonomien, så var det plutserlig ikke slik.

 

Jeg sa det til han da han fortalte at han hadde byttet jobb, om han bare hadde gitt meg beskjed litt før, så kunne vi strammet inn budsjettet med det samme, og siden jeg ikke ammer uansett (defekt i begge bryst, altså, melke kjertlene funker ikke i det heletatt) så kunne jeg jo skaffet meg jobb på helg i det minste, kanskje noe kvelds arbeid.. Men jeg fikk ikke tid til å søke engang, før vi var 10 000 mindre i mnd, og fødselen gikk også noe "til helvete", så jeg sliter fortsett med å bevege meg, så det ble da vanskerlig å skulle komme seg i jobb.

 

Etter 6 mnd med å prøve å prate med han om dette, så ser jeg det som tapt, og håper vi finner sammen igjen en dag, for alt det andre ved han er akurat hva jeg ønsker meg i en mann

[Gjest yrild]

Da ville jeg blitt skikkelig bitschy... enten så får han være med på både familievernkontoret og til økonomisk rådgivning ellers så skal jeg lage en haug med vansker for at ham... så får du si noe som svir... enten fortelle "alle" om hvordan har han kjørt familien i økonomisk ruin eller noe annet drit...

 

Normalt ville jeg aldri gjort noe sånt, men hvis han ikke hører og han en gang var Mannen i ditt liv og fortsatt er Pappaen i barna sines liv så ville jeg gått til drastiske tiltak!

[Anonym bruker]

Da ville jeg blitt skikkelig bitschy... enten så får han være med på både familievernkontoret og til økonomisk rådgivning ellers så skal jeg lage en haug med vansker for at ham... så får du si noe som svir... enten fortelle "alle" om hvordan har han kjørt familien i økonomisk ruin eller noe annet drit... Normalt ville jeg aldri gjort noe sånt, men hvis han ikke hører og han en gang var Mannen i ditt liv og fortsatt er Pappaen i barna sines liv så ville jeg gått til drastiske tiltak!

 

Nei, jeg kommer ikke til å gjøre noe slikt, om noen spør hvorfor det er slutt, så kommer jeg jo til å si det som det er, at han ødela økonomien vår uten å tenke på meg og ungene, men utenom dette, så kommer jeg til å la det hele ligge. Ser ikke hva godt det kan komme ut av å gå inn for å rakke ned på han.

 

Og han fikk tilbudet om at vi gikk til hjelp, eller gikk fra hverandre, for andre gang i forholdet nå, siden det var ca samme svar nå som sist, så er forholdet over. For nå. Om han klarer å vise i fremtiden, at han tenker over det økonomiske for ungene, og viser respekt for meg igjen, så kanskje, KANSKJE, det er en sjanse for oss igjen, men slik det er nå, så føler jeg at jeg ikke takler å skulle gi forholdet en ny sjanse. Får vi heller gå fra hverandre, og se hva fremtiden bringer.

[Gjest fjernet-medlem-1402]

Jeg tror jeg ville skaffet barnevakt til ungene og tatt meg en skikkelig diskusjon med mannen.

 

Jeg ville sagt alt det positive med han og hvorfor jeg fortsatt vil dele livet med han, men jeg ville ikke pakket inn i bomull hva jeg mente om hvordan han takler dette heller...

 

Er det noe som plager han siden han plutselig har endret atferd for 6 mnd siden?

[Anonym bruker]

Når dere har felles barn som er under 16 år må dere faktisk til familierådgivning det er obligatorisk og du vil heller ikke få økonomiske ytelser fra nav før dere har vært der!

 

Sorry, men han kan ikke bare oppføre seg som om han ikke vil!

[Gjest yrild]

Da ville jeg blitt skikkelig bitschy... enten så får han være med på både familievernkontoret og til økonomisk rådgivning ellers så skal jeg lage en haug med vansker for at ham... så får du si noe som svir... enten fortelle "alle" om hvordan har han kjørt familien i økonomisk ruin eller noe annet drit... Normalt ville jeg aldri gjort noe sånt, men hvis han ikke hører og han en gang var Mannen i ditt liv og fortsatt er Pappaen i barna sines liv så ville jeg gått til drastiske tiltak!

Nei, jeg kommer ikke til å gjøre noe slikt, om noen spør hvorfor det er slutt, så kommer jeg jo til å si det som det er, at han ødela økonomien vår uten å tenke på meg og ungene, men utenom dette, så kommer jeg til å la det hele ligge. Ser ikke hva godt det kan komme ut av å gå inn for å rakke ned på han. Og han fikk tilbudet om at vi gikk til hjelp, eller gikk fra hverandre, for andre gang i forholdet nå, siden det var ca samme svar nå som sist, så er forholdet over. For nå. Om han klarer å vise i fremtiden, at han tenker over det økonomiske for ungene, og viser respekt for meg igjen, så kanskje, KANSKJE, det er en sjanse for oss igjen, men slik det er nå, så føler jeg at jeg ikke takler å skulle gi forholdet en ny sjanse. Får vi heller gå fra hverandre, og se hva fremtiden bringer.

 

Jeg mener IKKE at du skal gjøre det du truer med, men å true med noe som får han til å gå til rådgivning! Selvfølgelig skal du ikke rakke ned på mannen din :-) Jeg mente kun bitchy mot ham i det øyeblikket du sier det... tomme trusler!

[Gjest yrild]

oj leste mitt første innlegg nå... mente virkelig ikke at du faktisk skulle gjøre noe sånt, kun true med det... (selvom det også er helt ute så ville jeg prøvd alt før jeg ga opp kampen).

 

Håper det er sånn som hun over her sier at dere må til rådgivning!

[Anonym bruker]

Jeg tror jeg ville skaffet barnevakt til ungene og tatt meg en skikkelig diskusjon med mannen. Jeg ville sagt alt det positive med han og hvorfor jeg fortsatt vil dele livet med han, men jeg ville ikke pakket inn i bomull hva jeg mente om hvordan han takler dette heller... Er det noe som plager han siden han plutselig har endret atferd for 6 mnd siden?

Når dere har felles barn som er under 16 år må dere faktisk til familierådgivning det er obligatorisk og du vil heller ikke få økonomiske ytelser fra nav før dere har vært der! Sorry, men han kan ikke bare oppføre seg som om han ikke vil!

 

Jeg fortalte han det i dag, og han mente at det kunne han fint gjøre, for da slapp han hvertfall å måtte gjøre noe med sin økonomi, bare fordi vi ikke klarer det økonomisk. For han akter ikke å sitte her å føle seg skyldig for at vi sliter økonomisk, han tok et kariere valg, og det må jeg bare akseptere.

Som jeg sier til han, jeg HAR akseptert det, jeg forstår han er lei av samme gamle jobben, og kunne tenke seg noe nytt, men han kunne i det minste informert meg om det først, fortalt han var lei, så hadde vi funnet en løsning på dette sammen. Men den gang ei gitt. Fikk bare beskjed om at da fikk vi ta det idiotiske meglings møtet, så fikk det bli fred med økonomien.

[Anonym bruker]

Jeg tror jeg ville skaffet barnevakt til ungene og tatt meg en skikkelig diskusjon med mannen. Jeg ville sagt alt det positive med han og hvorfor jeg fortsatt vil dele livet med han, men jeg ville ikke pakket inn i bomull hva jeg mente om hvordan han takler dette heller... Er det noe som plager han siden han plutselig har endret atferd for 6 mnd siden?

 

Jeg har gjort dette, jeg gjorde det en gang før minste kom til, og en gang for ca 3,5 mnd siden. Men han ble bare irritert på meg og reiste til en kompis. Som sakt, han vil ikke snakke med meg om dette, hverken privat eller sammen med prof. help.

 

Jeg har spurt om noe plager han, da sier han at eneste som plager han er maset mitt om økonomi, og jeg føler ikke jeg har mast, jeg tok det opp en gang kort tid etter at han gjorde dette (da med barnevakt) så igjen for 3,5 mnd, også for litt over 1 mnd siden, da han ble sint for at det var en regning vi ikke fikk betalt. Også i dag.

Jeg har ikke vært spydig eller "jeg vet bedre enn deg" i måten jeg har snakket om det på, ikke anklagende eller "pykte på saken" heller.

[Anonym bruker]

Jeg mener IKKE at du skal gjøre det du truer med, men å true med noe som får han til å gå til rådgivning! Selvfølgelig skal du ikke rakke ned på mannen din :-) Jeg mente kun bitchy mot ham i det øyeblikket du sier det... tomme trusler!

 

Ok, men jeg har ikke troa på tomme trusler, og ikke han heller, så hadde jeg sakt noe slikt, så hadde han utfordret meg på det, for han vet jeg ikke er slik.

[Gjest fjernet-medlem-1402]

Jeg tror jeg ville skaffet barnevakt til ungene og tatt meg en skikkelig diskusjon med mannen. Jeg ville sagt alt det positive med han og hvorfor jeg fortsatt vil dele livet med han, men jeg ville ikke pakket inn i bomull hva jeg mente om hvordan han takler dette heller... Er det noe som plager han siden han plutselig har endret atferd for 6 mnd siden?

Jeg har gjort dette, jeg gjorde det en gang før minste kom til, og en gang for ca 3,5 mnd siden. Men han ble bare irritert på meg og reiste til en kompis. Som sakt, han vil ikke snakke med meg om dette, hverken privat eller sammen med prof. help. Jeg har spurt om noe plager han, da sier han at eneste som plager han er maset mitt om økonomi, og jeg føler ikke jeg har mast, jeg tok det opp en gang kort tid etter at han gjorde dette (da med barnevakt) så igjen for 3,5 mnd, også for litt over 1 mnd siden, da han ble sint for at det var en regning vi ikke fikk betalt. Også i dag. Jeg har ikke vært spydig eller "jeg vet bedre enn deg" i måten jeg har snakket om det på, ikke anklagende eller "pykte på saken" heller.

 

Etter hva du svarer her så skjønner jeg at du er villig til å se slaget tapt. Man må være to for å kjempe for et forhold...

 

Håper det går et lys opp for han under mekling og at han tar seg sammen. Må være fryktelig frustrerende for deg dette...

Ikke ofte jeg sender cyberklem, men du trenger det tror jeg.

 

Klem til deg

[Kliko]

Hmm, høres nesten ut som om det er noe han skjuler jo? Har du tilgang på nettbank og økonomien generellt, eller er det han som styrer dette?

[Anonym bruker]

Hmm, høres nesten ut som om det er noe han skjuler jo? Har du tilgang på nettbank og økonomien generellt, eller er det han som styrer dette?

 

Nei, det er jeg som står for all oversikt på det økonomiske, jeg går inn på begges kontoer og ordner med penger til felleskontoen, jeg betaler regninger for han osv. Han kunne ingenting om det å holde et budsjett når vi ble sammen, fikk hva han måtte trenge av penger av sine foreldre, så når vi først ble med barn, og han måtte ta seg bedre av hva pengene gikk til, så spurte han om jeg kunne lære han, noe jeg gjorde, men så gikk han lei det hele, og ba meg om å ta over det hele.

Så om han skjuler noe, så er det ikke økonomisk hvertfall.

[Anonym bruker]

Etter hva du svarer her så skjønner jeg at du er villig til å se slaget tapt. Man må være to for å kjempe for et forhold... Håper det går et lys opp for han under mekling og at han tar seg sammen. Må være fryktelig frustrerende for deg dette... Ikke ofte jeg sender cyberklem, men du trenger det tror jeg. Klem til deg

 

Takk..

Ja, det er mer enn frustrerende, spesielt siden jeg fortsatt elsker han, til tross for dette økonomiske tullet..

[mrsrogaland.]

Husk på en ting.. Er det situasjonen dere er lei av, eller hverandre? Om dere hadde masse penger og alt annet var i boks. Hadde dere fremdeles dratt fra hverandre?

[Isola&Lille+julegave]

Jeg syns det høres ut som han skammer seg og skjuler noe..z

Fikk han sparken? Ble degradert?

 

Bruker han dette som en unnskyldning fordi han ikke vil mer?

 

Ellers er han jo mindre smart, stakkars.....

[Anonym bruker]

Husk på en ting.. Er det situasjonen dere er lei av, eller hverandre? Om dere hadde masse penger og alt annet var i boks. Hadde dere fremdeles dratt fra hverandre?

 

Det er situasjonen som har utløst det, men en dag ville jo dette kommet fre, denne totalt ukjente mannen. Enda jeg elsker han, så tror jeg nok jeg egentlig holder fast ved følelsene jeg hadde for han før dette, for når jeg så han i dag, så innså jeg at jeg har ikke vært glad i sammen med han i 5 mnd nå, ingenting gleder meg ved han lenger. Eneste jeg ser, er at han er god med ungene, og gjør sin del i huset, men utenom det, så følte jeg nesten avsmak av han. Og det skulle jo ikke være slik, man skal jo ikke ha avsmak av en man elsker. Så kanskje følelsene er på vei bort, kanskje de ikke har vært der på 4-5 mnd.. Hvem vet vel egentlig.. Kanskje det blir litt lettere å tenke over det når vi går hver til sitt nå.

[Anonym bruker]

Jeg syns det høres ut som han skammer seg og skjuler noe..z Fikk han sparken? Ble degradert? Bruker han dette som en unnskyldning fordi han ikke vil mer? Ellers er han jo mindre smart, stakkars.....

 

Nei, han sa opp jobben sin, fordi han var lei av den, han føler han ikke kom noe vei med det, det var ikke noe utfordringer i det lenger. Jeg spurte forsiktig en venn av han som også er ene sjefen hans, og han fortalte som det var, han hadde kommet inn til han for 9 mnd siden, og fortalt at han søkte jobber, for han følte at han ikke ble utfordret i stillingen sin lenger. Siden firmaet ikke hadde en annen stilling å tilby, så klarte de ikke overtale han til å bli, noe de ønsket, siden han er kjempe flink i det han gjorde.

Vennen ble derimot overrasket når han forsto at jeg ikke hadde vist om karierebyttet før etter at det hendte.

[Mø schæl!]

Hm. dette var ikke noen lett situasjon. Jeg forstår godt at du ønsker å ut av dette. Dette handler jo om to ting egentlig, både den praktiske delen av det (man Må faktisk ha penger for å klare seg), samt den mellommenneskelige delen av det: han respekterer deg faktisk ikke med den måten han oppfører seg på nå. Man må være to om et forhold og få det til å fungere, og slik det virker når du skriver, er at mannen din rett og slett ikke er villig til å få forholdet til å fungere.

 

Jeg setter STORE spørsmålstegn ved at mannen din er villig til å bryte opp familien framfor å ta tak i problemet, og diskutere løsninger. Det er dårlig gjort ovenfor både deg og barna.

 

At følelsene dine ovenfor mannen din blekner er ikke noe rart. Han viser karaktertrekk du ikke liker overhodet, og viser ingen tegn til å prøve å komme seg ut av floka, selv om det vil være ubehagelig for ham.

 

Men: nå tenker jeg høyt her:

 

Er mannen din en veldig stolt person? Kan det være noe i at han selv innser at han har kjørt økonomien deres i dass, og nå er såpass flau at han oppfører seg slik han gjør? Altså på en måte dekke over sin egen utilstekkelighet/flause ved å oppføre seg tilnærmet aggresivt i forhold til det? Det er jo dessverre en kjent taktikk å nærmest legge skylda over på andre (les: du maser! Din feil!) når man vet at man selv egentlig er skyld i det som skjer.

 

Uansett, hvis mannen din nå blir alene vil nok realiteten fort gå opp for ham. Det skal betales bidrag, og han skal klare økonomien selv. Jeg mener ikke at man skal være skadefro, men han har virkelig godt av en liten virkelighetssjekk. Kanskje er det det han trenger for å innse hva som har skjedd - når det skjer at dere faktisk GåR fra hverandre, og det ikke bare blir med pratet om det. Det blir uansett spennende å se hva som kommer ut av meklingsmøtet, der må han jo nesten svare for seg, skulle man tro.

 

Masse lykke til framover. Du virker veldig reflektert og oppegående, så dette klarer du!

[Anonym bruker]

Hm. dette var ikke noen lett situasjon. Jeg forstår godt at du ønsker å ut av dette. Dette handler jo om to ting egentlig, både den praktiske delen av det (man Må faktisk ha penger for å klare seg), samt den mellommenneskelige delen av det: han respekterer deg faktisk ikke med den måten han oppfører seg på nå. Man må være to om et forhold og få det til å fungere, og slik det virker når du skriver, er at mannen din rett og slett ikke er villig til å få forholdet til å fungere. Jeg setter STORE spørsmålstegn ved at mannen din er villig til å bryte opp familien framfor å ta tak i problemet, og diskutere løsninger. Det er dårlig gjort ovenfor både deg og barna. At følelsene dine ovenfor mannen din blekner er ikke noe rart. Han viser karaktertrekk du ikke liker overhodet, og viser ingen tegn til å prøve å komme seg ut av floka, selv om det vil være ubehagelig for ham. Men: nå tenker jeg høyt her: Er mannen din en veldig stolt person? Kan det være noe i at han selv innser at han har kjørt økonomien deres i dass, og nå er såpass flau at han oppfører seg slik han gjør? Altså på en måte dekke over sin egen utilstekkelighet/flause ved å oppføre seg tilnærmet aggresivt i forhold til det? Det er jo dessverre en kjent taktikk å nærmest legge skylda over på andre (les: du maser! Din feil!) når man vet at man selv egentlig er skyld i det som skjer. Uansett, hvis mannen din nå blir alene vil nok realiteten fort gå opp for ham. Det skal betales bidrag, og han skal klare økonomien selv. Jeg mener ikke at man skal være skadefro, men han har virkelig godt av en liten virkelighetssjekk. Kanskje er det det han trenger for å innse hva som har skjedd - når det skjer at dere faktisk GåR fra hverandre, og det ikke bare blir med pratet om det. Det blir uansett spennende å se hva som kommer ut av meklingsmøtet, der må han jo nesten svare for seg, skulle man tro. Masse lykke til framover. Du virker veldig reflektert og oppegående, så dette klarer du!

 

Du sier akuratt det jeg lurer på selv, om han egentlig er stolt av seg på det viset, har aldri sett tendenser til det de årene vi har vært samboere, eller sammen, men det kan jo hende man kan være det på kun et plan også? For økonomisk har vi alltid "sittet godt i det", så vi har ikke slitt med det siden vi fikk kustus på hans økonomi når vi flyttet sammen, og han fikk en spenende og godt betalt jobb. Jeg hadde jo også en godt betalt jobb, hadde en felles inntekt på nesten 800 000 i året, og nå er vi plutserlig nede i rundt 340 000, siden jeg ikke har jobben og han plutserlig sa takk og farvell til sin jobb.. Det er jo en drastisk endring på noen år bare, så vi solgte huset og betalte ut lånet der, siden det ikke var mulig å holde på et lån som tilsvarte en inntekt på 800 000, når man plutserlig satt med mindre, og nå enda mindre..

 

Jeg håper jo at dette steget kanskje kan gi han en tankevekker, men med egen "åpenbaring" innen egene følelser og tanker, så håper jeg også at det ikke er for sent å redde kjærligheten, og at det bare er snakkom månder, før han vil gjøre sitt for at vi kan være sammen igjen.

[Mø schæl!]

Hm. dette var ikke noen lett situasjon. Jeg forstår godt at du ønsker å ut av dette. Dette handler jo om to ting egentlig, både den praktiske delen av det (man Må faktisk ha penger for å klare seg), samt den mellommenneskelige delen av det: han respekterer deg faktisk ikke med den måten han oppfører seg på nå. Man må være to om et forhold og få det til å fungere, og slik det virker når du skriver, er at mannen din rett og slett ikke er villig til å få forholdet til å fungere. Jeg setter STORE spørsmålstegn ved at mannen din er villig til å bryte opp familien framfor å ta tak i problemet, og diskutere løsninger. Det er dårlig gjort ovenfor både deg og barna. At følelsene dine ovenfor mannen din blekner er ikke noe rart. Han viser karaktertrekk du ikke liker overhodet, og viser ingen tegn til å prøve å komme seg ut av floka, selv om det vil være ubehagelig for ham. Men: nå tenker jeg høyt her: Er mannen din en veldig stolt person? Kan det være noe i at han selv innser at han har kjørt økonomien deres i dass, og nå er såpass flau at han oppfører seg slik han gjør? Altså på en måte dekke over sin egen utilstekkelighet/flause ved å oppføre seg tilnærmet aggresivt i forhold til det? Det er jo dessverre en kjent taktikk å nærmest legge skylda over på andre (les: du maser! Din feil!) når man vet at man selv egentlig er skyld i det som skjer. Uansett, hvis mannen din nå blir alene vil nok realiteten fort gå opp for ham. Det skal betales bidrag, og han skal klare økonomien selv. Jeg mener ikke at man skal være skadefro, men han har virkelig godt av en liten virkelighetssjekk. Kanskje er det det han trenger for å innse hva som har skjedd - når det skjer at dere faktisk GåR fra hverandre, og det ikke bare blir med pratet om det. Det blir uansett spennende å se hva som kommer ut av meklingsmøtet, der må han jo nesten svare for seg, skulle man tro. Masse lykke til framover. Du virker veldig reflektert og oppegående, så dette klarer du!

Du sier akuratt det jeg lurer på selv, om han egentlig er stolt av seg på det viset, har aldri sett tendenser til det de årene vi har vært samboere, eller sammen, men det kan jo hende man kan være det på kun et plan også? For økonomisk har vi alltid "sittet godt i det", så vi har ikke slitt med det siden vi fikk kustus på hans økonomi når vi flyttet sammen, og han fikk en spenende og godt betalt jobb. Jeg hadde jo også en godt betalt jobb, hadde en felles inntekt på nesten 800 000 i året, og nå er vi plutserlig nede i rundt 340 000, siden jeg ikke har jobben og han plutserlig sa takk og farvell til sin jobb.. Det er jo en drastisk endring på noen år bare, så vi solgte huset og betalte ut lånet der, siden det ikke var mulig å holde på et lån som tilsvarte en inntekt på 800 000, når man plutserlig satt med mindre, og nå enda mindre.. Jeg håper jo at dette steget kanskje kan gi han en tankevekker, men med egen "åpenbaring" innen egene følelser og tanker, så håper jeg også at det ikke er for sent å redde kjærligheten, og at det bare er snakkom månder, før han vil gjøre sitt for at vi kan være sammen igjen.

 

Jeg tror at økonomi kan være et veldig "sårt" tema for mannfolk. Det er liksom en "norm" dette, at det er mennene som skal brødfø og ta vare på familien, og være den som kan ta seg av kone og barn, på alle plan. Her vil jo økonomi være en viktig del. Det er godt mulig at han føler seg utilstekkelig og "mindre mann" fordi han har tatt et valg som han nok nå innser selv at er dårlig, men at han er for stolt til å vedgå det. Da må han jo nemlig innrømme og vedgå to ting:

 

1. Han har tatt et dårlig valg da han byttet jobb (bare det å innrømme dette kan nok være vanskelig for en del menn)

 

2. Han er ikke lenger kapabel til å forsørge familien sin, altså klarer han ikke lenger pliktene sine ovenfor kone og barn

 

Dette er nok sårt og vondt og innrømme. Likevel, her er han bare nødt til å hoppe ut i det og vedgå nederlagene. Iallfall hvis han vil beholde familien sin. Det nytter ikke å gå med silkehanskene her, altså. For min del ville jeg nok ha følt at mannen min viste større styrke og sterke karaktertrekk ved å innrømme det som har skjedd og prøve å finne løsninger framover, snarere enn å stikke hodet i sanden og legge skylda over på andre. Det er veldig feigt, rett og slett.

 

Jeg mener også, som deg, at det å plutselig bare bytte jobb fordi man ønsker karrierebytte - og ikke diskutere dette med partner først - er helt bak mål, iallfall når man snakker om såpass nedgang i inntekt som hos dere. Når man er en familie, og har partner og barn, så er man ikke lenger alene om beslutningene som tas, da dette vil gå utover alle sammen.

 

Så alt i alt: her har det vært gang på gang med dårlige beslutninger fra din mann sin side, og det spørs om det ikke er det han faktisk også innser, men at han føler at han "taper ansikt" ved å vedgå feilgrepene sine.