I kveld har jeg grått...

[Musemorbr /]

Nabodama er død. Vi var på hils, og snakket over gjerdet om alt mulig rart. Hun har vært syk lenge, og nå tapte hun kampen. Det er ikke stor sorg som gjør at jeg gråter i kveld, men tanken på at en forholdsvis ung dame skal måtte forlate mann og barn på den måten. Det traff meg virkelig. Hun har en sønn som riktig nok er myndig, men det å være myndig betyr jo ikke at man automatisk blir så voksen at man bare klarer seg helt uten mammaen sin. Så det er ikke det at jeg sørger så veldig over henne, men det at jeg føler så voldsomt med henne. Hun har måttet forlate sitt barn og sin mann. Bare tanken på å tape kampen, og å skulle måtte etterlate sine kjære er hjerteskjærende. Jeg vet hvor hardt og lenge hun har kjempet, og jeg har forstått hvilken vei det bar. Derfor løp jeg ut av huset for å snakke med henne en dag. Jeg ville så veldig gjerne fortelle henne om en hyggelig opplevelse der jeg overhørte hennes sønn hjelpe en av bygdas gamle. Han viste seg som voksen, klok, høflig og veloppdragen, langt over det man vanligvis ser hos dagens ungdom. Jeg sa hun hadde gjort en fantastisk jobb med å oppdra han. Hun strålte av stolthet. Jeg er så glad for at jeg rakk å fortelle henne det. Det ble min avskjedshilsen til henne.

[Tante_Esel]

godt du fikk snakket med henne før hun døde kondolerer

[Musemorbr /]

Jeg vet ikke om det er meg det skal kondoleres til, men takk. Jeg er veldig glad jeg fikk snakket med henne. Jeg føler at jeg fikk fortalt henne det jeg og alle andre mødre, ville ha ønsket å få vite, om vi var i den situasjonen selv.