Anonym bruker Skrevet 11. september 2012 #1 Skrevet 11. september 2012 Har sliti med depresjoner og angst og moren min har passet barnet mitt mye.ingen tvil om hvem som er favoriten.jeg elsker barnet mitt men klarer ikke alltid å vise det..Blir veldig stresset når jeg er sammen med barnet mitt.og å gå ut kan være en utfordring fordi jeg har angst.blir stresset får kort lunte ,og regner med det er ubehagelig å være sammen med meg .inni meg er alt bare kaos.jeg syns ofte det er et slit å være sammen med barnet.føler nesten som jeg er på jobb.skjønner ikke hvorfor jeg ikke kan føle det annerledes.spedbarns tiden var et mareritt.er glad det endelig er over.skulle ønske jeg kunne følt det annerledes men det gjør jeg ikke.Er redd jg får et dårlig forhold til mitt barn.elsker barnet mitt.livet er bare så tøft;(
Anonym bruker Skrevet 11. september 2012 #3 Skrevet 11. september 2012 Hva slags hjelp mener du jeg trenger da....
Anonym bruker Skrevet 11. september 2012 #4 Skrevet 11. september 2012 Du trenger å snakke med en psykolog, vil jeg tro. Jeg er ingen ekspert, men når din angst går så sterkt ut over dagliglivet, så vil jeg si at du trenger hjelp. Gå til fastlegen først og fremst, forklar problemet.
Anonym bruker Skrevet 11. september 2012 #5 Skrevet 11. september 2012 Siden du sliter med depresjon og angst er du antagelig ikke beste til å dømme om du er god mor eller ikke.En deprimert person vil lete etter hva man gjør feil og i sitt hodet gjøre disse tingene større mens ting som er bra blir minimalt vektlagt og skjøvet unna som ikke viktig eller ikke bra nok. Jeg er deprimert selv, som mor til et funksjonhemmet barn jobber jeg tett med mange instanser og alle som en gir mye tilbakemelding om hvilken god jobb jeg gjør med barnet og hvor bra jeg takler alt som kommer min vei i forhold til dette. Men allikevel forteller jeg meg selv at det jeg ikke gjør er ikke bra nok, lurer på om barna mine hadde hatt det bedre uten meg. Ja jeg gjorde jo ditt og klarte jo datt men jeg burde klare mer det er vel ikke nok også videre. Det er bare depresjonen som snakker og intellektuelt vet jeg det men når jeg har en mørk dag så spiller det ingen rolle hva jeg egentlig vet det er ikke sånn det er jeg er en håpløs, grusom mor. Om du ikke går til samtaler hos psykolog ville jeg ha tatt en tur til legen og forlangt henvisning til dps. Du kan jo be moren din være ærlig (om du stoler på henne) å si deg hva hun føler i forhold til deg og din rolle som mor. Du kan snakke med helsestasjonen/barnevernet om foreldre kurs eller veiledning om du føler at dette kan hjelpe. Og så vil jeg si at det er kjempeflott at moren din stiller opp slik hun gjør både for din skyld og ikke minst barnets skyld Lykke til om du jobber med det blir det bedre
Johanne Nilssen Skrevet 11. september 2012 #6 Skrevet 11. september 2012 Det viser stor innsikt å se selv at du sliter, og det viser styrke og mye kjærlighet til ditt barn om du søker hjelp hos f.eks helsesøster eller fastlege. Jeg vet av erfaring at du ikke er alene med dine reaksjoner og tanker. Jeg snakket med en veldig klok helsesøster og fikk tett og god oppfølging.
Alva♂️♂️♂️♀️ Skrevet 11. september 2012 #7 Skrevet 11. september 2012 Nesten alle barn over 2-3 år vil løpe til bestemor i valget mellom mor og bestemor, det er helt normalt å ville velge snille bestemor framfor kjedelige hverdagsmamma. Men når det virkelig gjelder vil de likevel velge mamma.
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå