Redd for "antiklimaks" når babyen blir født..

[Anonym bruker]

Jeg gleder meg så utrolig utrolig mye til babyen kommer om bare noen uker.. men plutselig får jeg dumme tanker.. der jeg tenker..

"blir det så stas som jeg ser for meg?" .. altså jeg vet det blir slitsomt osv.. men blir redd for tankene mine når jeg lurer på om det kommer til å være verdt det.. er det virkelig så flott med barn?

Tenker ikke sånn hele tiden heldigvis, men redd for å få en stygg "overraskelse"..

 

Leser om alle som fortelle om hvor høyt de elsker barna sine..

Det er vel sånn for de fleste, sant? Man angrer ikke på barna sine?

[Anonym bruker]

Jeg tror det kan være lurt å ha realistiske forventinger. Det vil ikke alltid være en dans på roser å ha en baby og senere et barn. Det er det mest fantastiske du vil oppleve og det er klart at du ikke vil angre. men det vil bli slitsomt.

[Gjest yrild]

Nei du kommer helt sikkert til å elske ham/henne høyere enn alt :-) men... hos meg kom ikke denne grenseløse kjærlighetsfølelsen med en gang, men den har vokst og vokst og vokst og vokst :-) Bare så du ikke tror det er noe galt hvis det ikke føles som "kjærlighet ved første blikk".

[Anonym bruker]

Jeg skulle ønske jeg også hadde vært forberedt på at det ikke var like gøy hele tiden, for jeg fikk meg litt av et sjokk. Så klart det er verdt det i det store og det hele, men noen ganger ER det mer slitsomt enn moro akkurat der og da.

[Anonym bruker]

Skal være 100 % ærlig med deg.

 

-Kanskje vil du få et antiklimaks. Fordi livet endrer seg over natten. Kanskje til det bedre eller kanskje man vil syns det er tungt en stund.

Dette er mest sannsynlig fordi det kan bli mer slitsomt enn det var å gå gravid, i tillegg til at man kan bli veldig hormonell.

Mange snakker jo om de berømte barseltårene og at man kan føle seg nedfor en stund etter graviditeten. Og for noen varer det lengre enn noen får uker. Hos meg varte det i 6 mnd.

Men plutselig så ble livet lysere og nå har jeg lyst på nr. 3. Altså om man føler at man ramler ned i kjelleren, så vil det gå over. Og vær ikke redd for snakke med jordmor eller helsesøster om dette. å få prate med noen som forstår er alfa omega. å forstå at man ikke er unormal fordi man ikke syntes at det var så fantastisk som man hadde forestilt seg,selv om alle rundt bare sier positive ting.

 

Syns det er bra du reflekterer over det, da kommer det kanskje ikke som noe sjokk på deg, slik det gjorde hos meg. Du er allerede litt forberedt på at det ikke trenger å bli en dans på roser. Jeg syns de første dagene på sykehus var helt herlig. Jeg koste meg og var så lykkelig. Overveldet av lykkerus. Men når jeg kom hjem og ble mer og mer sliten og trøtt pågrunn av urolig baby og tull med ammingen, så gikk jeg ned i kjelleren. Ble der altfor lenge som sagt.

 

Men for mange så varer lykkefølelsen fra ungen kommer ut og livet ut. Veldig individuelt dette.

 

Vær åpen for det meste, så skal du se at alt ordner seg. Får man antiklimaks, vil det komme et nytt klimaks etterhvert. Når babyen blir større og får mer personlighet, dere har innarbeidet rutiner, du har ikke vondt mellom bena og du har kanskje til og med fått sovet mer enn på lenge.

Uansett, du vil virkelig få kjenne på at du lever og du får brukt deg selv kanskje mer enn du noen gang har gjort.

I starten kunne jeg savne mitt gamle liv, men disse tankene gikk også over. Jeg angrer overhode ikke på barna jeg har fått.

 

Lykke til!!

[me_87]

For meg ble det totalt annerledes enn jeg trodde.

Jeg trodde at jeg kom til å være overlykkelig og ha morsfølese fra jeg fikk holde han for første gang.

Sånn ble det dessverre ikke.

Jeg hadde ikke morsfølese for han og fikk fødselsdepresjon som varte i flere månender.

Itellegg hadde babyen kolikk så han skreik konstant!

Så det var langt fra sånn jeg hadde sett for meg og det var veldig tøff tid med mye tårer og dårlig samvitighet.

Men når først morsfølesen kom så ble alt mye bedre!

Depresjonen gikk over å endelig begynte jeg å nyte å ha en så herlig skjønn baby!

Angrer ikke ett sekund på at jeg fikk han,å kan ikke tenke meg ett liv uten han

[Gjest Juliea - kukløsklan]

Jeg gleder meg så utrolig utrolig mye til babyen kommer om bare noen uker.. men plutselig får jeg dumme tanker.. der jeg tenker.. "blir det så stas som jeg ser for meg?" .. altså jeg vet det blir slitsomt osv.. men blir redd for tankene mine når jeg lurer på om det kommer til å være verdt det.. er det virkelig så flott med barn? Tenker ikke sånn hele tiden heldigvis, men redd for å få en stygg "overraskelse".. Leser om alle som fortelle om hvor høyt de elsker barna sine.. Det er vel sånn for de fleste, sant? Man angrer ikke på barna sine?

 

Veeel... Jeg var i en så romantisk drøm da jeg var gravid, bare gledet meg hele tiden og glemte å tenke på hvor slitsomt det var. Vel jeg fikk sjokk, ble deprimert. Det var beintøft! Ikke den romantiske drømmen som på film akkurat:P Men jeg var alene, og slet mye med smerter etter en super rask fødsel. Mille hadde låsninger og allergier, så vi fikk en tøff start.

 

Men ja det er verdt det =) 6 mnd, tok det før jeg kom ovenpå igjen.. Men nå har jeg et supert barn som sover til 09 tiden, lenger i helger. jeg har mye energi og hun er alltid blid, eller hun har en enorm vilje da

 

Forbred deg på at livet ditt vil endres totalt og du kan få sjokk, men du vil elske ditt barn over alt! Og angre gjør du aldri, med mindre du ikke er helt god da

 

Dette er jo spennende!! Lykke til!

[Anonym bruker]

Så en person som gir vekk ungen sin er ikke "helt god i hodet"?

Det er det dummeste jeg har hørt!

Om hun ikke trives som mamma så vil det ikke si at det er noe gale med hun!

[Anonym bruker]

Jeg kjenner hvertfall ingen som har angret på barna de har fått!

[Anonym bruker]

Nei.

Er alenemor og er jeg først så syk at jeg ikke kommer meg på jobb klarer/gidder jeg ikke levere i bhg heller. Nå har jeg et rolig barn da så har aldri vært slitsomt ha barnet hjemme.

 

Du bør nok forberede deg på at det kan bli dager der du tviler på at du virkelig vil ha unge.

 

De 2 første ukene her når jeg var trøtt som bare det så jeg helle tiden for meg at jeg ble sint å ristet han. Eller at jeg kom til å rule på han i senga. Gjorde han aldri noe, men klarte ikke å stole på at jeg ikke kom tul å gjøre han noe. Enten ved et uhel eller fordi jeg skull bli frustrert hvis han våknet igjen akkurat i det jeg sovnet.

 

Er veldig godt med en annen person til stede. Jeg vet ikke hvor mange som faktisk krysser linjen mellom katastrofe tanker og gjennomføring, men ville ikke turt å være alene mer enn en time av gangen de første to ukene.

[El1]

Jeg er vel kanskje den eneste i hele verden som faktisk angret i en lang periode, det var mange årsaker til det. Jeg snakket mye om redslene mine med jordmor og lege da jeg var gravid, dessverre ble det ikke fulgt opp. Jeg tror virkelig at jeg er en av sværtsvært få som opplevde det slik. Jeg angrer ikke nå, elsker sønnen min mer enn det går an, men jeg kommer ikke til å få flere barn. Jeg tror det er sundt at du har disse følelsene, men plager de deg burde du prate med noen om de.

[C.L.H85]

Ikke noe vits i å bekymre seg for slike ting Det som kommer, det kommer Selvfølgelig kan det hende det blir mer slitsomt enn du forestiller deg, men er jo ikke dermed sagt at du kommer til å bli nedbrutt? Veldig mange får barseltårer, men det er for det meste hormoner og reaksjoner på en ny situasjon. Skal se det går bra og det er flott at du gleder deg

 

Lykke til

[Mamma til go'jentene]

Her er det visst mange som har skrevet om depresjoner osv, og det er bra, for det er helt normalt! Men vil bare fortelle at for meg så var det virkelig fantastisk! Jeg har aldri følt meg så komplett som etter jeg ble mor. Jeg fikk en indre ro og lykke som er helt ubeskrivelig fantastisk!

 

Så det går an! Lykke til :-)

[Anonym bruker]

Jeg er vel kanskje den eneste i hele verden som faktisk angret i en lang periode, det var mange årsaker til det. Jeg snakket mye om redslene mine med jordmor og lege da jeg var gravid, dessverre ble det ikke fulgt opp. Jeg tror virkelig at jeg er en av sværtsvært få som opplevde det slik. Jeg angrer ikke nå, elsker sønnen min mer enn det går an, men jeg kommer ikke til å få flere barn. Jeg tror det er sundt at du har disse følelsene, men plager de deg burde du prate med noen om de.

 

Kan jeg spørre om noen av de årsakene til at du angret? Jeg tror kanskje jeg er en annen av de svært få...

[Anonym bruker]

Jeg har alltid vært alenemor, og da også begge gangene jeg har fått barn, og født dem

 

Det er litt romantisk å gå gravid, og å drømme om hvordan det blir Samtidig vet man at barn ikke bare er dukker, og ikke bare er enkle. En baby styrer deg som en general pga sine behov

 

Men samtidig er det så deilig med egne barn, i forhold til andres barn man møter eller har omgang med(som f eks når man er barnevakt eller noe)

 

Jeg likte ikke barn i hele tatt, før jeg fikk mine Har aldri vært trillepike eller spesielt glad i å sitte barnevakt(hadde det ikke vært for pengene som barnevakt, så hadde jeg ikke gjort det).

 

For mine barn er "helt noe annet" enn andres barn...... for meg..... Slik barn er for de fleste mødre

 

Du vil oppleve at du blir så sliten av lite søvn og alt, at du på et plan tenker at nå kaster jeg ungen i søpla, bare for å få sove litt. Og at du angrer på hele greia. Men samtidig får man den følelsen av at dette lille mennesket vil du som mor gjøre ALT for, og du klarer hverken kaste i søpla eller la være å gjøre det babyen vil

 

Det er helt merkelig å bli mor Ikke sikkert følelser for barnet kommer samme dag barnet er født, men det bare kryper innpå deg, samme hva du gjør

 

Gratulerer med graviditeten og "snart mor"-tittelen

[El1]

Jeg er vel kanskje den eneste i hele verden som faktisk angret i en lang periode, det var mange årsaker til det. Jeg snakket mye om redslene mine med jordmor og lege da jeg var gravid, dessverre ble det ikke fulgt opp. Jeg tror virkelig at jeg er en av sværtsvært få som opplevde det slik. Jeg angrer ikke nå, elsker sønnen min mer enn det går an, men jeg kommer ikke til å få flere barn. Jeg tror det er sundt at du har disse følelsene, men plager de deg burde du prate med noen om de.

 

Kan jeg spørre om noen av de årsakene til at du angret? Jeg tror kanskje jeg er en annen av de svært få...

Jeg kan jo si noe om det. Jeg har vel i grunnen aldri hatt lyst på barn. Ventet lenge med å få barn. Hadde en akutt depresjon da jeg var yngre og var redd det ville komme tilbake. Har aldri sett på meg selv som en mor. Mannen min er fantastisk og vi ble enige om å få barn. Jeg gledet meg ikke, angret litt. Snakket mye om det men ingen tok tak i det. Traumatisk fødsel. Sykdom og dødsfall i nær familie gjorde at jeg valgte bort sønnen min (han var sammen med sin far). Fikk fødselsdepresjon. Savnet det gamle livet hvor alle var i live. Følte at alle kunne ta seg av barnet bedre enn meg. Mannen min sluttet å jobbe for å være hos oss. Heldigvis ble det bedre da jeg begynte å jobbe igjen og fikk tilbake litt av megselv. Så årsakene til at jeg angret hadde vel ikke så mye med barnet å gjøre, men alt som skjedde i tillegg, jeg vet ikke helt. Hadde ikke mannen min vært der for oss hadde jeg nok ikke bodd sammen med sønnen min idag. Jeg er rett og slett en for lite tøff person. Usikker på om jeg har svart på det du spurte om

[Rediken]

Jeg fikk meg en liten nedtur når babyjenta kom. Ikke fordi jeg angret eller ikke fikk morsfølelse. Men fordi jenta hadde kolikk og grein konstant i 3 mnd. Holdt på å bli gal av henne og følte meg som en dårlig mor fordi jeg aldri greide å trøste henne.

Etter kolikken har alt egentlig vært som en dans på roser

[Siljemor90]

Jeg kan med hånda på hjertet si at ja, jeg angrer faktisk iblandt. Når han gråter og ingenting hjelper, når han får vondt eller blir redd og det skjærer langt inni hjertet mitt. Nåe jeg er redd det skal skje noe mef han, du aner virkelig ikke hva det vil si å være redd før du får barn! Jeg var mye sliten når han var mindre, han hadde en periode hvor han gråt MYE, å jeg kan ikke påstå at jeg gikk rundt å tenkte på hvor lykkelig jeg var over valget jeg hadde tatt :-) Men ville jeg vært uten han, kan jeg forestille meg ett liv uten han i hverdagen? Aldri!

Jeg hadde veldig lite interesse for han de første dagene etter fødsel. Jeg har en mamma som advarte meg på forhånd om at det faktisk ikke alltid var så fantastisk som folk skulle ha det til, men jeg ble fortsatt overraska. Fødselen var helt grei, seks timer så var han ute, sydde fire sting. Å første gangen han lå på magen min var jeg stolt, men tror kanskje man er litt høy på hele opplevelsen da Jeg var utrolig stolt over å ha født ett barn, men han hadde jeg egentlig ikke noe særlig følelser for. Vanskelig å skjønne at det var mitt barn, å jeg kjente han jo ikke! Så var pappan hans som holdt på mest med han mens vi var på sykehuset :-)

Jeg hadde heldigvis en veldig snill jordmor, som tok seg tid til å prate med meg og forklare at det faktisk er mange som har det sånn, bare ikke så mange som vil innrømme det :-)

 

Men nå er han seks mnd, å jeg elsker han over alt i verden :-) Jeg er helt forelska i han, å så vanvittig gla for at jeg fikk han :-) For meg tok det bare liyttt tid før morsfølelsen kom, jeg måtte bli kjent med det lille mennesket først :-)

[Johanne Nilssen]

Jeg gleder meg så utrolig utrolig mye til babyen kommer om bare noen uker.. men plutselig får jeg dumme tanker.. der jeg tenker.. "blir det så stas som jeg ser for meg?" .. altså jeg vet det blir slitsomt osv.. men blir redd for tankene mine når jeg lurer på om det kommer til å være verdt det.. er det virkelig så flott med barn? Tenker ikke sånn hele tiden heldigvis, men redd for å få en stygg "overraskelse".. Leser om alle som fortelle om hvor høyt de elsker barna sine.. Det er vel sånn for de fleste, sant? Man angrer ikke på barna sine?

Jeg kjenner meg så veldig igjen i det du skriver. Dette var ett av temaene jeg gledet meg mest over i boken En bedre start for deg og ditt barn (www.enbedrestart.no). Boken var veldig fin støtte for meg - og lærte meg at glansbildene til alle andre ikke skulle være noen målestokk for meg; både fordi de er glansbilder som ikke stemmer når du kommer tett innpå folk, og fordi fasiten til andre ikke er fasiten min.