Vurderer å gå ifra barnefaren..

[Anonym bruker]

Vi har slitt i 5 mnd nå, har to tette barn (ca 1 år mellom dem) og yngste er nå 7 mnd.

 

Det hele startet med at han sjulte at han hadde kontakt med en kvinne, også hans eks, hvor ingen av dem kan huske hvorfor de slo opp, nå har jeg og han vært sammen i snart 4 år, og for 5 mnd siden, fikk jeg da vite at de hadde kontakt, enda han mente han ikke hadde pratet med henne på hvertfall 1 år. Så dukker nummeret hennes opp minst 37 ganger på en mnd, på tlf regninga hans.. Han legger da alle kortene på bordet, sier at "ja, de har pratet og sendt sms til hverandre, de har nok hatt en anelse flørtete tone, men ikke noe ille, og han har ikke møtt henne siden før vi ble sammen". Så, etter 2 mnd med om og men, så sa jeg at griet, jeg velger å tro deg, at du ikke har følelser for henne, men dette er noe vi begge må bearbeide, så vi kan få et fungerende forhold igjen.

Men merker det, at det fortsatt er sårt, og jeg føler ikke at jeg kan stole på han, har prøvd å snakke med han om det helle og om følelsene mine, men han sier bare at det ikke er noe poeng i å prate mer om det, det er over. Har også foreslått par terapi, gjorde det nå i helga, og fikk da beskjed om at "hvis noen trenger å gå i terapi her, så er det du, siden du inbiller deg at jeg har kontakt med henne igjen, og ikke klarer å legge fortiden bak deg".

 

Må si jeg føler meg noe teit nå, og det vil dere synes også. Ikke pga det jeg har skrevet her, for der er han en soleklar idiot. Men, fordi jeg likevel er redd for å gå ifra han, redd for å bli igjen alene. Jeg har jo to unger å forsørge, og hadde ikke jobb når jeg fikk de, så jeg alene har ingen fast inntekt, foruten litt penger for portrett tegning. Samtidig er selvtilliten min mer eller mindre ikke eksisterende, jeg er ikke atraktiv, og vil jo ikke risikere å være foruten en å elske resten av livet heller, jeg er kun 25 år.

 

Så jeg lurer jo på, om noen alenemødre her, kunne dele litt erfaring i forhold til både økonomi, og det å klare å finne en ny mann i livet sitt, når man har barn.

[Anonym bruker]

Jeg har 3 venninner som har blitt alenemødre der ingen av dem hadde utdannelse og mens barna var små.

Hun ene har 1 barn, ble alene da barnet var 1 år. Ingen utdannelse, men har fått seg en jobb hver hun har lønn på ca 330 000 i året, funnet ny kjæreste og sammen har de kjøpt rekkehus.

 

Venninne nr 2: ble alene med 2 barn (2 år mellom de) når minste var litt over året, far har ingen kontakt med barna. Fått seg utdannelse, samboer og kjøpt hus sammen.

 

Venninne nr 3: ble alene med 2 barn ( 10 mnd mellom de) når minste var 6-7 mnd. Hun har 2 år igjen på medisin studiet, er helt alene med barna, bf ser de når det passer hab( som er kanskje 1 gang i mnd) har kjæreste, kjøpt se leilighet alene( med hjelp fra foreldrene som kausjonist)

 

Så du ser det er håp:)

Hvis du blir alene så får du overgangsstønad i 3 år, den er vel på 13 000 og noe før skatt, så får du barnetrygd for 3 barn (970x3) barnebidrag fra far og kanskje du kan ha rett på bostøtte. Tror du kan få utvidet overgangsstønad også hvis du studere og ikke har utdannelse fra før, tror du kan få den i 5 år da. Så da kan du bruke de årene på å få deg en utdannelse( hvis du ikke har det da) i tillegg vil du jo kunne søke om stipend og lån fra Lånekassen, så økonomisk vil du nok klare deg:)

 

Og du sier du ikke er attraktiv, vel det tror jeg ikke på. Du har jo samboer og han synes vel du er attraktiv siden han ble sammen med deg? Og husk utseende er ikke alt:)

Jeg har en venninne som er mindre pen utseendemessig, for å si det sånn, kanskje litt stygt å si. Men hun har en personlighet og væremåte som er helt utrolig. Hun har hatt flere kjærester opp gjennom årene så utseende er ikke alt:)