Mannen har fått kalde føtter...iskalde..

[Anonym bruker]

Vi er i begynnelsen av 30 årene. "Alt" er på plass, med tanke på jobb og bolig, økonomi. Vi har hatt et godt forhold, og alltid kunnet prate om alt..

 

Barnet var planlagt, men han hadde nok kanskje trodd det skulle ta lenger tid.. I pp4 var det full klaff, og termin er i april.

 

Hans reaksjon var at dette vil han absolutt ikke, han har vært åpne på at han har håpet at det skulle bli en SA. Han sier at han ønsker at han kunne kjenne glede, og at han ønsker at han skal ha lyst til å ta vare på meg og den lille nå denne tiden - men han klarer ikke.. Resultatet er at jeg føler meg helt alene.. Faktisk aldri følt meg så ensom før..

Har ikke fortalt noe til verken venner eller familie - for jeg har håpet så inderlig at han skal snu - og at vi kan fortelle det med glede... Nå gruer jeg meg bare til å fortelle det til noen også...

Skal på tidlig ultralyd snart, og han blir trolig med på det - ikke fordi han vil, men fordi jeg har bedt han om det.. Jeg tror han sitter og håper at det skal være noe "feil" der også - slik at alt løser seg..

 

Det han tenker på med å få barn er at han ikke er så opptatt av babyer og han er redd for hvordan livet blir... (Jeg trenger å sove om nettene, vi kommer tilå bli helt låst...) Samtidig har han alltid sett for seg å ha barn..

 

Jeg har forsøkt å gi han tid.. Ikke mase for mye om denne graviditeten (har heldigvis vært i ganske god form, ingen store plager), Jeg har spurt han direkte om han ønsker at jeg skal ta abort - for i såfall hadde valget mitt vært enkelt, men det ville han ikke..

 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre...

Er så fortvilet - og alle hormonene hjelper heller ikke...

[mylittlecat]

Skjønner godt du er lei deg! Har selv gått gjennom en graviditet alene i et forhold, og det er kjempesårt. Oppmuntringen min til deg er at jeg er helt sikker på at det kommer til å snu. Så lenge mannen ønsket barnet i utgangspuntet, er det nok bare redsel og usikkerhet som rammet han akkurat nå. Som du sier, kalde føtter! De blir nok varme igjen, skal du se Lykke til, dette går nok helt fint til slutt!

[Hannepålandet]

Kanskje det snur når han får se et levende barn på ul.

[Gjest Kira bjeffer!]

Høres ut som en vanskelig situasjon dette!

 

Du skriver at barnet var planlagt, og at mannen din alltid har sett for seg å skulle få barn. Så det første som slår meg er at han rett og slett synes tanken er skummel. Og at det nå ikke er noen "vei tilbake".

Foreløpig er du ikke så langt på vei, så kanskje han trenger litt mer tid på seg? Sikkert en god ide at han er med på ultralyden, sånn at han får sett den lille inne i magen. Kanskje han får et annet forhold til barnet da?

 

Når det kommer til det at han ikke er så opptatt av babyer, så trenger det ikke å være avgjørende. Jeg har to barn, og synes heller ikke babyer er så stas. Men heldigvis går den perioden fort, og det blir så mye mer morsomt når man kan kommunisere bedre og barna kan være med på flere ting. Man blir ikke helt lås av å ha barn, det er litt hva man gjør det til.

 

Masse lykke til videre i svangerskapet!

[snart3-4-5barnsmor.87]

Leit men ikke uvanlig. Nr 1 skremte mannen. Nr 2 tok han med fatning, nr3-4-5 tar han bedre enn meg.

 

Livredd første gang, null hjelp, og ville ikke bli med på annet en ord ul og fødsel. Nr 2 litt bedre og begynt å hjelpe til med ungene. Disse tre siste ser han frem til, for nå kan han dette.

 

Så min oppfatning, de kommer seg over tid. Men la han få lov, jeg følte nr1 bare var min, og pappan trakk seg unna. La han prøve, og få lov.

 

Og ultralyden kan hjelpe litt, men ops på det kan gå begge veier. Vi damer kan også frike ut. Men vi klarer vokse med det, for det skjer jo inni oss. Og vet du, uannsett så er du aldrig alene i gjenn ;-) tenk på skatten i magen og hvor heldig han er som får en engasjert mamma. Mannen hopper inn, etterhvert. Når han blir varm i trøyen.

 

Ble litt engasjert. Men for oss har det blitt bedre og bedre, for hver barn. Men 5 holder på 3,5 år. Skummelt blir det, men det skal nok gå.

 

Dette klarer du uannsett :-) masse lykke til med skatten i magen!

[Anonym bruker]

Mannen min fikk også hetta da spiren satt, selv om det også for oss var planlagt.

 

Jeg følte meg så alene første halvdel av svangerskapet, det var grusomt, men hva kunne jeg gjøre....

 

Etter ultralyden snudde han faktisk, det å se hjertet slå, høre at det så ut som alt var bra der inne osv gjorde noe med han.

 

Siste delen av svangerskapet var det jeg som hadde litt hetta, tenk om livet blir for slitsomt med barn, tenk om vi angrer, tenk hvor bundet vi blir, friheten blir borte osv. Men da var det han som var helt rolig, slapp av det går bra

 

Så kom babyen og mannen som aldri hadde holdt en spedbarn i sitt liv ble litt satt ut av det hele. Han gråt da han fikk babyen på armen, og han ble tydelig glad, men det tok litt tid før farskjærligheten virkelig våknet. Det var egentlig ikke før ungen tydelig begynte kommuniserer med smil, fakter, lyder osv at pappaen i han virkelig våknet, når han kom hjem fra jobb og ble møtt av ivrig glede, smil og latter, da smeltet han helt.

 

Etter det har han vært superpappaen over alle superpappaer, og jeg har fått fire barn med denne mannen

 

Så det er absolutt ikke for sent for mannen din heller, jeg har all mulig forståelse for ensomhetsfølelsen din og jeg skjønner også at du er både sinna, skuffet og lei deg over mannens barnslige reaksjoner. Men ikke avskriv han helt enda, om du klarer ha storsinn nok til å tilgi han dette etterhvert kan han fremdeles bli en fantastisk far.

[kamik]

Det meste er sagt her. Tipper det går seg til etterhvert.

 

Og det som Kira sier, om at man ikke behøver å bli helt låst selv om man får barn, det er helt sant!

 

Lykke til! Det høres veldig vondt ut å være deg nå. Mannen er ingen støtte, tvert i mot, og du er full av hormoner. Men det går seg sannsynligvis til!

[Anonym bruker]

TS her.

 

Takk for alle svar... Tårene renner når jeg leser de.. Blandling av sorg, gleder, fortvilelse og håp..

 

Håper så inderlig at han klarer det samme som deres menn; at når barnet er her - så kommer han tilbake - som den gutten jeg kjenner og er så glad i.. Jeg har tro på at han kan bli en veldig god far.. Hadde jeg ikke trodd det ville jeg jo aldri fått barn med han.. Han er egentlig snill og omsorgsfull, med masse kjærlighet å gi..

 

Jeg er forberedt på at første ultralyd kan slå litt begge veier.. Håper at han da klarer å kjenne glede over mirakelet vårt - men er også forberedet på at det da blir enda mer virkelig for han og at redselen og tankene hans blir sterkere..

 

Skal ikke avskrive han - prøver å beholde håpet..

Uansett så skal i hvertfall jeg være den mammaen som knøttet fortjener - og jeg vet at både min familie og hans vil være der for oss.. Og forhåpentligvis han.. Pappaen...

 

Det er jo ikke bare et barn jeg har ønsket meg - men en familie... Oss..

 

Igjen, takk for alle støttende ord... Det ga meg håpet litt tilbake igjen i dag... Og håp kan hjelpe meg godt nå kjenner jeg..