Dilemma med mannen som har stagnert!

[Anonym bruker]

Jeg og min mann har 1 barn, og jeg ønsker ikke flere pga. traumatisk fødsel og en forferdelig periode det første år med kolikk, låsninger, spisevansker og søvnvansker hos barnet. Det var for oss begge en grusom periode med ekstrem søvnmangel, senebetennelser, unge som ikke ville spise noenting, sykehusinnleggelser osv. I tillegg ble mitt underliv rimelig ødelagt og jeg plages med både inkontinens og en altfor stor vagina som gjør samleie vanskelig - det eneste jeg har fått igjennom 1 års kamp med helsevesnet er noen stikkpiller som hjelper mot inkontinensen. Utrolig nedlatende!

Jeg føler at jeg overhodet ikke vil igjennom verken fødsel eller "baby-perioden" en gang til, og endelig etter 1.5 år er vi som en noenlunde normal familie som kan gjøre normale ting uten store problemer og masse skriking.

Men mannen min vil ha flere barn, og han har begynt å mase en del om det allerede.

Han mener at vi kan prøve å søke om keisersnitt på forhånd (noe jeg mener er feil - at det vurderes når du er gravid) og han mener at jeg avviser hans babyønske tvert og ikke tar hensyn til at han ønsker å være far til flere enn et barn. Dessuten begrunner at han at vårt barn ikke fortjener å være enebarn. Jeg er jo enige i hans begrunnelser, men jeg bare makter ikke å forholde meg fødsel, baby, fødselsskader, utmattelse osv.

 

Jeg ville jo ha minst 2 barn i utgangspunktet, men jeg har alltid hatt lyst til å få et fosterbarn også, men det vil overhodet ikke mannen. Et fosterbarn blir jo som en søster eller bror for vårt barn, og han blir jo da far til flere enn ett barn - bare ikke biologisk. Han syntes det er problematisk å ta vare på et barn som ikke er hans og ser ikke for seg selv som fosterfar. Han vil ikke "ha en fremmed unge i familiens hus" sier han.

 

Nå har diskusjonen om vår fremtid og familieantallet stagnert helt. Jeg vil jo ha flere barn, men jeg orker ikke fødselsangsten og babyperioden igjen. Er jeg bare vanskelig, og hvodan kan vi møtes på halvveien egentlig?

[Anonym bruker]

Har du fått hjelp til å bearbeide fødselen? Tror kanskje jeg ville startet der i første omgang. Uansett om dere skal ha flere eller ikke.

Kanskje det blir lettere å ta et valg da.

 

Du er ikke vanskelig, men det er heller ikke han. Sånn rent praktisk, har du tenkt på at han kan ta permisjonen fra 6uker? Da slipper du jo mye av babytiden på en måte.

[Major HotLips Houlihan]

Det kan godt hende at du rett og slett ikke er klar for en ny ennå? 1.5 år etter fødsel er jo ikke så mye, så det kan jo være at ting endrer seg bare du venter litt til og får den mest intense småbarnspetioden bak deg vil uansett anbefale deg å få bearbeidet fødselsopplevelsen din, lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg kan overhodet ikke forstå hva du har vært igjennom, men jeg prøver å svare for det om. Jeg forstår følelsene dine, og rett etter sønnen min var født slet jeg med mye av de samme tankene. Jeg ønsket meg i utgangspunktet ikke barn i det hele tatt, men når jeg ble gravid var jeg kjempeglad for det. Hele svangerskapet gruet jeg meg til fødselen. Fødselen i seg selv var ikke egentlig så ille, og rett etter at den var overstått var jeg så glad for at det gikk så bra. I ettertid har jeg slitt en del bl.a fordi det var en styrtfødsel på bare litt over en time.. Det var intense stormrier og mye panikk fra min side, og jeg er rett og slett livredd for at det skal skje igjen. Smertene var så grufulle, og jeg følte det som om jeg mistet kontroll over meg selv. I tillegg er jeg skadet for livet "der nede". Takk og lov for at jeg har en mann som aksepterer meg for den jeg er, hadde jeg vært singel og ute på markede ville jeg ikke tordt å ha sex igjen for å si det sånn!

 

Etter jeg fikk barn ønsket jeg at han skulle få et søsken. Han fortjener det, han vil bli en fantastisk storebror! Men jeg trodde ikke jeg ville gå igjennom en fødsel og babytiden igjen. For meg var tiden en emosjonell berg og dalbane, hvor jeg var så inderlig lei meg for at jeg fikk barn.. For det gjorde meg så sårbar. Hva om jeg mistet ham? Hva om jeg fikk denne lykken i livet mitt og så mistet ham? Det kunne jeg ikke bære. Jeg var rett og slett livredd hele babytiden. Det høres kanskje ikke fælt ut, men for meg var det forferdelig.

 

Lenge trodde jeg at jeg aldri ville få barn igjen. Det skremte meg rett og slett. Men når pjokken var ca et år begynte jeg på en rar måte å bli litt klar for en liten en til... Nå er han snart tre år og jeg er så babysyk at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Hvordan det skjedde vet jeg ikke helt, og jeg er enda redd og skremt med tanke på baby/fødsel, men for meg blir alt verdt det den dagen familien vår blir komplett.

 

Dette var bare tanker.. Jeg syns mannen din viser lite medfølelse, barnet ditt er ikke stort, du har kanskje ikke fått nok tid til å lege sårene dine. Han burde respektere dine meninger i forhold til et nytt barn, og så kan dere heller prate om det etter hvert. Ingen skal føle seg presset til å få et barn!

[Anonym bruker]

Hei!

 

Jeg har vært igjennom mye av de lignende tingene som du har vært igjennom...

 

Jeg hadde et vanskelig svangerskap med alvorlig svangerskapsforgitning. På toppen av dette ble jeg ikke trodd av legene faktisk til tross for at alt (vekstavvig, noch (eller hvordan det skrives) på ul, proteiner i urinen, høyt blodtrykk,subjektive symptomer mm) var som tatt ut av boka. På grunn av at ikke legene tok meg alvorlig endte svangerskapet med eclampsi og nødkeisersnitt, og jeg pustet ikke på 7 min. Samboeren min måtte drege meg ut av badekaret på sykehuset, og ingen kom å hjalp oss da de hadde kategorisert meg som hypokonder i forkant av fødselen. I etterkant klarte de å bagatellisere hele hendelsen og sa til og med at "gravide kvinner får kramper hver eneste dag, så vanlig er det".

 

Dette er bare få utdrag av hvor fæl svangerskapet mitt var. Dette påvirket meg i aller høyeste grad i etterkant av fødselen. Jeg sleit med sterk angst (var ikke ute av huset på 1 år), nervøs, hadde dødsangst, fikk diagnose post traumatisk stressyndorm mm. På toppen av det hele hadde ungen min kolikk, vi var helt alene og helt utkjørt...Fikk også tilbakefall av svangerskapsforgiftningen jeg hadde under graviditeten da ingen fortalte meg at jeg måtte ta det med ro de første mnd. Så jeg fikk også nytt krampeanfall noen mnd senere,bare mindre,men helt alene sammen med ungen. Det hjalp virkelig IKKE på situasjonen.

 

Jeg fikk ingen hjelp av helesystemet,men skjønte selv at jeg måtte gjøre noe med meg selv og skaffet meg psykologhjelp. Dette gjorde at jeg klarte å bearbeide alt jeg satt inne med.

 

På en merkelig måte gjorde det at jeg fikk bearbeidet fødselsopplevelsen min at jeg fikk lyst på en unge til. Nå sitter jeg med 4 unger, og hadde aldri trodd at jeg etter den første skulle ha flere. Jeg har vært syk med svangerskapsforgiftning med alle 4,men med de tre andre fikk jeg flotte opplevelser og ble veldig godt ivaretatt. Angrer ikke et sekund på hvordan jeg håndterte situasjonen.

 

Jeg sier ikke at det må bli slik for deg,men er enig med hun som sier at det kan være lurt å skaffe seg hjelp til å bearbeide fødelsopplevelsen din og ta det derfra. Da kan du iaf si til din kjære at du har prøvd alt for at akkurat du skal kunne klare å gå igjennom et svangerskap til eller ikke.

 

Lykke til!