Kjenner så sterkt at jeg vil ha et barn til, men... :-(

[Anonym bruker]

Vi har to skolebarn, og har alltid tenkt at vi skal ha tre eller fire barn. Et av barna våre har noen diagnoser, og har krevd mye ekstra siden h*n ble født, men det begynner å gå seg til, slik at det nå egentlig hadde passet fint med en til. Nå har imidlertid jeg fått en kronisk sykdom, og har periodevis vært ganske dårlig, og er derfor usikker på om vi bør få et barn til.

 

Begge barna snakker ofte om at de ønsker seg et søsken. Mannen snakker ofte om at vi skulle hatt en til, og jeg selv ønsker meg sterkt et barn til, men jeg vet ikke om det er riktig å få et barn til når jeg er syk og vi også har et barn fra før som krever en del ekstra. Samtidig føler jeg at sykdommen min har tatt fra meg så mye: jobbmuligheter, hobbyer, deler av mitt sosiale liv... Skal sykdommen min også ta fra meg muligheten til å få flere barn, ta fra mannen min muligheten til å få flere barn, ta fra barna muligheten til å få et søsken til?

 

Jeg er så i tvil... Vet ikke om vi skal følge hjertet eller fornuften... Så er det også dette som blir sagt om at det er barna man ikke får, man angrer på, ikke de man har fått... Jeg kjenner vel meg selv så godt at jeg vet at jeg alltid vil angre på at vi ikke fikk et barn til.

 

ønsker innspill!

[Gjest overlord]

Jeg syns man skal få så mange barn som man har kapasitet til å gi så god omsorg som man syns de fortjener.

[Anonym bruker]

Vil du bli dårligere av å gå gravid?

[beibilykke]

Vel, ingen andre enn deg selv kan vel vite om det å få et barn til vil være problematisk i forhold til sykdommen din. Du sier ikke noe om hvilken sykdom det er så det blir det vanskelig å spekulere i. Meni forhold til at dere har et barn fra før med noen diagnoser ville ikke jeg latt det være et hinder. Det kan jo være lærerikt og fint for dette barnet og få en liten søster eller bror

 

Dere er jo to voksne,og din mann må jo være villig til å ta sin del, og stille ekstra opp de gangene det eventuelt blir tøft og tungt

 

Lykke til

[Gjest Kornblå]

Siden sykdommen er kronisk og du periodevis er svært dårlig høres det ut som svaret burde være å være fornøyd med de 2 dere har.

 

Hva med heller være fosterforeldre senere i livet, når barna har blitt tenåringer/nesten voksne?

[Anonym bruker]

Takk for svar!

 

Jeg er helt enig med Overlord, og vi har kapasitet til å ta oss av de barna vi har. Vi har nok også kapasitet til å ta oss av et barn til (men pappaen ville måtte gjøre mest), men jeg skjønner jo at det vil kreve mer og at det vil bli tøft dersom vi f.eks. skulle få et funksjonshemmet eller sykt barn. Samtidig har vi mye erfaring med tøffe tak med barnet vi har som har flere diagnoser, så sånn sett er vi godt rustet, føler jeg. Vi vet på en måte hvor slitsomt det kan være å ha barn, og er ikke forberedt på et barn som sover natten gjennom fra første dag, lærer ting like lett som funksjonsfriske barn og utvikler seg i normalt tempo.

 

Det at vi har erfaring med funksjonshemming hos vårt eget barn, gjør vel at det nesten ville oppleves som en positiv overraskelse dersom det eventuelle barnet forhåpentligvis viste seg å være frisk og utviklet seg på samme måte som de fleste barn og trengte like lite oppfølging som det funksjonsfriske barnet vi har.

 

Jeg har en forholdsvis sjelden sykdom (ikke arvelig), så har ikke lyst til å skrive her hvilken sykdom det er, fordi jeg ikke vil bli gjenkjent. Jeg vil antakelig ikke bli dårligere av graviditet (i hvert fall ikke permanent), da mange med min sykdom blir bedre under graviditet.

 

Vi kunne sikkert vært fosterforeldre senere, men vi ønsker oss begge veldig et eget barn til. Jeg vet heller ikke om kronisk syke blir godkjent som fosterforeldre, og kanskje heller ikke de som har et funksjonshemmet barn fra før.

 

HI

[Anonym bruker]

Vil gjerne ha flere innspill! :-)

 

HI

[Anonym bruker]

Detta er kun du HI som kan avgjøre.