"Det kan jo skje noe"...

[Anonym bruker]

Dette er kronargumentet man bruker ifht hva barn skal og ikke skal få lov til. Ja, når man f.eks lar ungene sykle i gata, klatre i trær, spikke med kniv, gå til skolen og være alene hjemme en kort stund, så kan det skje noe. Betyr det at man ikke skal la dem gjøre dette?

 

Det kan alltid skje noe. Ungene kan bli påkjørt, det kan begynne å brenne, de kan skjære seg og falle og slå seg. Men det er viktig at vi som foreldre ikke lar vår frykt for hva som kan skje stå i veien for å la ungene utfolde seg og lære.

 

Når barn ikke kan få gjøre noe av det jeg nevner i første avsnitt før de er 10-12 år, så er det noe som er helt riv, ruskende galt. Da har angsten tatt overhånd. Et barn på 6-8 år bør kunne gjøre alt dette og de vokser med oppgavene og ansvaret. Hva skal skje når vi har en hel generasjon som har blitt pakket inn i bomull og aldri må klare noe selv?

[Theaen]

Ja, det kan alltid skje noe. Men det går på at graden av hvor høy risiko det er for at noe skal skje. Forskjell på å pakke barnet inn i bomull og beskytte barnet mot noe en vet det er stor risiko. Der du tenker at andre passer barnet inn i bomull, så ser andre uansvarlige foreldre.

[Iselilja]

Veldig enig med deg. Ting skjer, og man kan ikke beskytte barna sine mot å leve livet sitt. Et sted må man lære å løsne grepet, ellers står de der helt uforberedt den dagen de plutselig må klare seg selv.

Jeg er oppvokst en time utenfor Trondheim. Som syvåring fikk jeg ta bussen inn til byen med en venninne. Vi koste oss der hele dagen, og tok bussen hjem igjen når vi var klare for det.

Som tolvåring skilte jeg og en venninne lag med foreldrene mine i London Zoo. Vi sullet rundt en stund alene før vi tok tuben til hotellet i Bayswater. Foreldrene mine mente det var fin trening, både i engelsk og i å finne frem Dette var lenge før mobiltelefoner var allemannseie, og som sikkerhet hadde vi en lapp med adressen til hotellet festet til en 10-pundsseddel, i tilfelle vi måtte ta taxi hjem. Jeg husker fortsatt følelsen av at foreldrene mine stolte på oss og hadde tillit til at vi fint klarte oppgaven, sammen med følelsen av frihet og mestring. Vi rotet oss godt ut i feil retning før vi fnisete måtte be en diger sikkerhetsvakt om hjelp til å finne riktig linje

Jeg hadde nok sannsynligvis ikke vært like tøff som mine foreldre, selv om jeg sikkert burde. I dag er det jo enda enklere når man bare kan utstyre barna med telefon. Men for barn som ikke en gang får tillit til å klare det enkleste selv, tror jeg noe må skje med selvfølelsen. Vi må lære oss å stole på våre egne evner som oppdragere og veiledere, og øve på å slippe litt av kontrollen.

[Mineto]

Når vi vokste opp var det ikke like mange (store) veier utenfor huset vårt som det er i dag, og skogen rett over gaten var fortsatt urørt. Derfor fikk vi anledning til å lære oss å spikke, og lov til å sykle alene, til skogen for å finne nye pinner, å spikke på...

 

Det er ikke lenger mange hjemme etter skoletid, ingen naboer er i sikte om noe av det du nevner skulle inntreffe. Alle er på jobb, eller fritids.

 

Nabokjærringa eksisterer ikke. Iallefall ikke der vi bor.

 

Mye er forandret. Vi besitter ikke mye rumsletid. Hvert minutt er okkupert. Drar vi på tur ut i skogen er dette under kontrollerte forhold.

 

Mine barn må lære seg å være street

[Mineto]

..street smarte. Det innebærer en viss skepsis og unngåelse av altfor store mengder naivitet.

 

Spikking skal jeg lære dem. Men, de kan aldri gå hjem mutters alene (etter at det er mørkt ute). De får derimot gjerne klatre i så mange trær de bare ønsker... Og det blir leenge til de behersker å sykle alene i gaten vår... Det finnes svært få karmommebyer igjen.

[Anonym bruker]

..street smarte. Det innebærer en viss skepsis og unngåelse av altfor store mengder naivitet. Spikking skal jeg lære dem. Men, de kan aldri gå hjem mutters alene (etter at det er mørkt ute). De får derimot gjerne klatre i så mange trær de bare ønsker... Og det blir leenge til de behersker å sykle alene i gaten vår... Det finnes svært få karmommebyer igjen.

 

Jeg tror det finnes ganske mange kardemommebyer igjen, bare at foreldrene farliggjør det. Skjønner at man er mer skeptisk om man bor midt i store byer. Selvsagt er man det. Men bor man, som meg, i en mellomstor by (25.000 innbyggere), så er det ganske mange steder i de byene som kan betegnes som "kardemomme". Faktisk de fleste boligområdene, vil jeg tro.

 

HI

[Anonym bruker]

Alt er farlig. Det er til og meg farlig å blir sittende i sofaen...

 

Jeg tror det er viktig for barna å lære å beherske flere ting selv om det kan være litt farlig.

 

Jo tidligere de begynner, jo mindre "skader" de seg er mitt motto.

 

Altså en 5 åring som kutter seg i fingeren eller slår hammeren i tommelen, får mindre skade enn hvis en 12 åring (uten å ha prøvd før) skulle gjøre det samme.

 

En 4 åring klatrer ikke like høyt opp i treet som en 12 åring. Og så videre.

 

Er de små, så lærer de mer respekt for utstyret, selv om vi voksne kanskje må overvåke dem mer i starten.

 

Her får 5 åringen lov til det meste. Han bruker hammer og spiker, kniv, drill, elektrisk kantklipper, grenkutter, sag. Under kyndig veiledning får han også lov å bruke motorgressklipper og kappsag (til ved). Noen syns vi er gærne, men jeg ser at 5 åringen har kontroll og respekt for verktøyet. Noen små uhell har vi hatt, men ingenting som ikke et lite plaster reparerer.

 

En annen nyttig ting vi ser er at 5 åringen faktisk er i stand til å hjelpe til med hagearbeid og oppussing. Vi kan be han hente både det ene og andre og han vet hva det er og hva det skal brukes til. I tillegg syns han det er morsomt å være med så jeg gleder meg til han blir litt større og kan gjøre enda mer selv