Dere med stebarn, lar far dere ta del i oppdragelsen?

[Anonym bruker]

Hvordan håndterer man det når far blir dødsfornærmet hvis hans nye kone snakker til og irettesetter hans særkullsbarn?

Vi snakker her om irettesettelser av typen "ikke vekk lillesøster nå" eller "ikke hopp i sofaen".

Barna merker at far ikke liker at jeg irettesetter og dermed hører de heller ikke på meg og jeg opplever at stebarna ikke respekterer meg overhodet.

 

Samtidig forventer far at jeg skal elske hans barn som mine egne, fordi jeg "visste at han hadde barn fra før da jeg valgte ham".

 

Det er jo ikk barna hans som er problemet her men at HAN ødelegger for at jeg an få et ok forhold til dem. Hvordan håndtere dette? Trenger råd før jeg blir gal!

[Anonym bruker]

Ikke opplevd dette. Høres helt uakseptabelt ut av mannen din.

[nerdybirdy]

jeg er i den situasjonen hvor det er jeg som har barn, og her i huset er det jeg som irrettesetter, bortsett fra om jeg ikke er tilstede da, mannen tar ting opp med meg om det er noe ved barnets oppførsel som irriterer han, og jeg tar dette da opp. Selvfølgelig kan min mann si til barnet "kutt ut med det der" eller lignende, men det er svært sjelden han gjør dette når jeg er tilstedet.

[Anonym bruker]

Her i huset er stefar og jeg likeverdig som voksne og som oppdragere. Hos far er far og stemor likeverdig som voksne og som oppdragere. Steforeldre er ikke mennesker som bare har flyttet inn, men de er mennesker som bor i huset på lik linje med alle andre og som er voksenpersoner og omsorgspersoner på lik linje med far og meg. Klarer man ikke å etablere et forhold der steforeldre integreres også i barnas hverdag og oppdragelse så har man et svært dårlig utgangspunkt, mener jeg.

[Anonym bruker]

Jeg er stemor til ei jente, og meg og mannen har 4 barn sammen. Og her er det jeg og mannen som har laget reglene i huset, så begge to irettesetter alle barna på lik linje. Jeg hadde ikke orket å hente mannen hver gang hun gjorde noe hun ikke hadde lov til, slik at han kunne snakke til henne.

 

Tror bare det er sundt for barna å se at mor/far og stefar/stemor er på samme lag, og en likeverdig voksenperson i familien. Uannsett om det er felles, særkull eller nabobarn for den slags skyld.

[nerdybirdy]

Her i huset er stefar og jeg likeverdig som voksne og som oppdragere. Hos far er far og stemor likeverdig som voksne og som oppdragere. Steforeldre er ikke mennesker som bare har flyttet inn, men de er mennesker som bor i huset på lik linje med alle andre og som er voksenpersoner og omsorgspersoner på lik linje med far og meg. Klarer man ikke å etablere et forhold der steforeldre integreres også i barnas hverdag og oppdragelse så har man et svært dårlig utgangspunkt, mener jeg.

 

Dette er jeg fundamentalt uenig i. Dersom stebarnet er ganske stort vil det naturlig ikke respektere å bli kommandert rundt av en voksenperson det ikke har noe forhold til. Man skal selvsagt ta ansvar som steforeldre, men å tro at man blir en autoritet på linje med mamma/pappa når man får et stebarn fungerer kun dersom barnet er ungt, ca 3 år. Dette er faktisk de fleste barnepsykologer enige om. Ut ifra det jeg leser her inne, virker det som om dette er sakens kjerne i mange dårlige forhold mellom stebarn og respektive steforeldre. Jeg vil bare legge til at hjemme hos oss er det harmonien selv, mitt stebarn er uendelig glad i sin stefar som kom inn i vårt liv da det var 6 år, og det mangler ikke på gjensidig respekt i dette forholdet!

[Anonym bruker]

Her oppdrar jeg nesten stebarnet mitt mer enn faren til tider, så ja, jeg får delta

 

Jeg har også ett barn fra før av som han også deltar i ting med på lik linje som meg, noe annet hadde ikke funket om man skal bo sammen og være en familie.

 

Mulig at mannen din føler det blir feil eller at han er redd barna ikke skal trives? Altså at han gjør mest mulig for å bare ha det koselig når de er der?

 

Uansett ingen unnskyldning.. de skal respektere og høre på deg som tross alt bor der og er voksen.

[Anonym bruker]

Her i huset er stefar og jeg likeverdig som voksne og som oppdragere. Hos far er far og stemor likeverdig som voksne og som oppdragere. Steforeldre er ikke mennesker som bare har flyttet inn, men de er mennesker som bor i huset på lik linje med alle andre og som er voksenpersoner og omsorgspersoner på lik linje med far og meg. Klarer man ikke å etablere et forhold der steforeldre integreres også i barnas hverdag og oppdragelse så har man et svært dårlig utgangspunkt, mener jeg.

Dette er jeg fundamentalt uenig i. Dersom stebarnet er ganske stort vil det naturlig ikke respektere å bli kommandert rundt av en voksenperson det ikke har noe forhold til. Man skal selvsagt ta ansvar som steforeldre, men å tro at man blir en autoritet på linje med mamma/pappa når man får et stebarn fungerer kun dersom barnet er ungt, ca 3 år. Dette er faktisk de fleste barnepsykologer enige om. Ut ifra det jeg leser her inne, virker det som om dette er sakens kjerne i mange dårlige forhold mellom stebarn og respektive steforeldre. Jeg vil bare legge til at hjemme hos oss er det harmonien selv, mitt stebarn er uendelig glad i sin stefar som kom inn i vårt liv da det var 6 år, og det mangler ikke på gjensidig respekt i dette forholdet!

 

Det har aldri vært snakk om å "kommandere rundt", men som voksne i huset så er det også vi voksne som bestemmer reglene. Det er ikke noe diktatur og barna har selvsagt sin stemme, men det er vi som har siste ordet og vi er unisone. Det som stefar (og stemor, i fars hus) sier gjelder like mye som det jeg (og far) sier.

 

Barn, som voksne, har ikke vondt av å lære seg til å høre på andre. Vi skal alle innrette oss etter regler, vi skal høre på læreren, på kollegaer, på sjefen, reglene i borettslaget, på politiet osv.

 

#4

[attpåklatt 75]

den som er tilstede når noe skjer, snakker til ungene der og da.. blir feil om jeg skal si ifra til mannen min, så skal han ta det med ungene etterpå.

 

det gjelder begge veier. han snakker til mine og jeg snakker til hans

[Bee&Alie]

ja... men jeg har hatt mine "fighter" der han har kjempet imot. Helt utrolig dette hva de "krever" at du gjør, stiller opp og skal elske som din egen. Men tar gjerne en kamp med deg om du skal "blande" deg inn i oppdragelsen i hjemmet der du også bor. Var ganske så irriterende når 7 åringen kom krypende opp i vår seng midt på natten for å sove. Sa ifra at en 7 åring burde kunne sove i egen seng, og der var bråket igang

[Anonym bruker]

ja... men jeg har hatt mine "fighter" der han har kjempet imot. Helt utrolig dette hva de "krever" at du gjør, stiller opp og skal elske som din egen. Men tar gjerne en kamp med deg om du skal "blande" deg inn i oppdragelsen i hjemmet der du også bor. Var ganske så irriterende når 7 åringen kom krypende opp i vår seng midt på natten for å sove. Sa ifra at en 7 åring burde kunne sove i egen seng, og der var bråket igang

Selv fatter jeg ikke hvordan enkelte stemødre finner seg i det. Virker som om det er mange fedre der ute som lemper "drittjobbene" som har med barna å gjøre så snart en ny kvinne er innafor døra. Har lest det tusen ganger her inne:" jeg må vaske klærne/lage mat/pakke gymbaggene/følge opp barnehage og skole/pakke til ferie/vaske etter dem"... Mens far får gleden ved å være den kule sirkuspappaen. Hadde aldri funnet meg i det.

 

Joda, man skal funke som en familie og alle må bidra, men snodig hvor ofte dette innebærer at det skal være stemor som må gjøre drittjobbene.

[Bee&Alie]

ja... men jeg har hatt mine "fighter" der han har kjempet imot. Helt utrolig dette hva de "krever" at du gjør, stiller opp og skal elske som din egen. Men tar gjerne en kamp med deg om du skal "blande" deg inn i oppdragelsen i hjemmet der du også bor. Var ganske så irriterende når 7 åringen kom krypende opp i vår seng midt på natten for å sove. Sa ifra at en 7 åring burde kunne sove i egen seng, og der var bråket igang

Selv fatter jeg ikke hvordan enkelte stemødre finner seg i det. Virker som om det er mange fedre der ute som lemper "drittjobbene" som har med barna å gjøre så snart en ny kvinne er innafor døra. Har lest det tusen ganger her inne:" jeg må vaske klærne/lage mat/pakke gymbaggene/følge opp barnehage og skole/pakke til ferie/vaske etter dem"... Mens far får gleden ved å være den kule sirkuspappaen. Hadde aldri funnet meg i det. Joda, man skal funke som en familie og alle må bidra, men snodig hvor ofte dette innebærer at det skal være stemor som må gjøre drittjobbene.

sånn er det ikke her da. Han vasker klær og lager middag. Tar seg av det meste som har med stebarnet å gjøre. Beklaget seg de gangene han vet jeg hadde rett (som å ha 7 åringen i senga). Bare irriterende å i det hele tatt må ta den fighten. Er det nødvendig lissom? Hadde aldri tatt på meg en slik "slave" rolle, og helt utrolig at noen gjør det å får så lite kred for det.

[Anonym bruker]

Hvis de to voksne i hjemmet ikke skal være noenlunde likestilt ift barna tror jeg det skaper en ubalanse som det lett kan vokse frem problemer i... både mellom de voksne og også mellom foreldre/barn - og ikke minst mellom barn og steforeldre. Dette fordi forelderen sender signaler om at steforelderen ikke har like mye å si og ikke er spesielt viktig ift barnet.

 

At en far (eller mor for den saks skyld) krever at ny partner skal elske barnet fullt og helt, men ikke ha noe å si ift barnet i sitt eget hjem..... vel, det er en mann jeg ikke ville innledet et forhold med!

At forelderen kan velge å ha litt "større" samtaler alene med barnet er så sinn sak. Men i hverdagen mener jeg begge voksne må kunne ha likt å si ift småting som det HI nevner.

Jeg ville aldri tatt på meg stemorrollen overfor barn som lærte at det var greit å gjøre ugang så lenge ikke far ser det, selv om jeg er til stede. Det er ikke måten å lære barna respekt på, etter min mening.

Jeg tar gjerne på meg ansvaret om jeg havner i den situasjonen igjen, men ikke kun som umælende hushjelp...

[HeltAnonym]

Her har far inkludert meg som en likeverdig voksen fra dag 1. Jeg har like mye bestemmelsesrett i huset som far, og barna kommer likegjerne til meg og spør om å få lov til diverse eller om jeg kan hjelpe med ditt eller datt, som far. Jeg har satt mine grenser fra første stund, samtidig som jeg har vært der for barna, og det tror jeg har gjort at barna respekterer meg, samtidig som jeg respekterer de. Far er helt fantastisk, og vi har delt oppgavene oss i mellom slik at ingen av oss sliter oss helt ut Vi har hatt våre diskusjoner vi også som alle andre, der det har vært misforståelser, og der jeg mener noe annet enn han og omvendt, men vi kommer alltid frem til en løsning eller et kompromiss.

 

Har desverre ingen råd til deg. Tror at når far har slike tanker om ting fra før, så er det ikke sikkert du når igjennom til ham . Men du får bare prøve å snakke med ham. Men du skal fortsette å irettesette slik du har gjort, så får far bli så sur han bare vil. Det er jo dine ting og ditt barn (lillesøster) også, og der har du faktisk rett til å sette grenser