Depresjon og to uker til termin

[Anonym bruker]

Jer er ganske sikker på at jeg er deprimert, og har to uker til termin med nr.2. Klarer ikke glede meg til å få dette barnet, og det føles forferdelig. Vår eldste har vært i trassalderen i 7 mnd tid nå, og det går i bølgedaler, men jeg er stort sett alene om å takle ham. I tillegg våkner han to til tre ganger om natten og står opp opp mellom 5 og 6. Dette har pågatt i ca 5 mnd. I fjor vinter hadde han også en periode der han holdt meg oppe halve natten, og det endte med at jeg var så sliten at jeg fikk psoriasis over det meste av kroppen pluss at jeg fikk en mild depresjon. Mannen min er selvstendig næringsdrivende og mener at siden han må opp 06 hver morgen og jobber 10-12 timer det ikke riktig at han skal stå opp om natten. Han gjør det aldri..

Bor på hans hjemplass og har ingen nære venninner i nærheten. Når mamma kommer for å hjelpe gir hun tydelig uttrykk for at hun ikke fungerer kl 5 om morgenen, så der kan hun desverre ikke trå til. Hun er her i opptil en uke av gangen, men står ikke tidlig opp med sønnen min en eneste dag.

I tillegg er mannen veldig mye ute og farter, gutteturer og byturer kommer stadig opp. Forrige helg sa jeg at han skulle bli hjemme, da han egentlig skulle på guttetur, det ble han,men var møkkasur. Grunnen til at han ikke fikk dra er fordi jeg er så nærme termin.

Så idag skulle han plutselig på personalefest, men ville kjøre bil sånn at han kunne være tilgjengelig hvis noe skulle skje. Han skulle reise ved 19 tiden. Kl 16 stakk han avgårde, for de måtte dekke border og ordne først. Og bilen, ja den står i garasjen. Orket ikke krangle, føler han missbruker min tillit, og vet seriøst ikke om jeg kan regne med ham når det virkelig gjelder.

Gråter så mye for meg selv når ingen ser det. Føler meg alene om alt, og det værste er det går utover sønnen min, da jeg av og til roper til ham om natten, fordi han ikke vil legge seg, men sitter og leker på gulvet klokka 3 om natten.

Dette får jeg så dårlig samvittighet over at jeg sitter ved sengen hans og gråter når han endelig sover.

Vet ikke hva jeg vil med dette, men det var godt å få det ut.

Hvis noen har noe de vil si, kom gjerne med det.

[Surfinia]

Vanskelig å gi deg noe godt råd, annet enn at mannen din burde bidra mer. Jeg synes ikke at du skal forvente at din mor skal stå opp tidlig med barnet om hun ikke vil selv. Det er tross alt du og din mann som har fått barn. Jeg er av den oppfatning av at besteforeldre gjerne må bidra, men at det er de selv som må få lov å bestemme hva og når de vil hjelpe.

 

Kanskje du kan snakke med jordmor og eventuelt få med deg mannen din på time hos jordmor slik at han får høre fra andre enn deg at det er på tide at han tar sin del av ansvaret? For min del høres du kanskje mer sliten enn deprimert ut, men uansett bør både du og din mann ta dette på alvor. Jeg gjorde ikke det og endte opp med en fødselsdepresjon og etter hvert også innleggelse på psykiatrisk sykehus og langvarige psykiske problemer. Barna er nå 3,5 og 5 år og først nå føler jeg at overskuddet er i ferd med å komme tilbake, til tross for at jeg har en mann som er flink til å bidra hjemme.

 

Uansett så må du på et eller annet vis få mannen din til å ta situasjonen på alvor. Prøv å snakke med han når du har sneven av overskudd, i allefall ikke når du er heeelt på bunnen, slik at du kan legge frem saken på en saklig måte uten å legge all skyld på han. Mulig skylden for at situasjonen er som den er, faktisk er hans skyld, men det er ikke så lett å få han til å ta poenget om han opplever at alt du gjør i en samtale er å klage på han....

 

Lykke til!! Dette er ikke lett, men ta tak i situasjonen før det er for seint!

[Anonym bruker]

Hei

Det høres ut som om du sårt trenger avlastning og noen netter med ordentlig søvn..

For din egen skyld, for din sønns skyld og for den nye babyen din så burde du pakke en bag på en fredag, si til mannen din at du kommer tilbake formiddagen etter og så ta inn på et motell/hotell avhengig av økonomien. Og ikke ha dårlig samvittighet! Mannen din kan fint ta seg av sønnen deres èn natt. Og du trenger virkelig å sove... Jeg merker selv hvor sliten og deprimert jeg blir av å ikke få uavbrutt søvn, men jeg er heldig og har en samboer som deler på våkenettene.

Jeg kan si at det blir bedre, for det blir det. Men med ny baby i hus så blir det nok ikke mer søvn med det første..

Vet hvor vanskelig det kan være å pakke den bagen, men tenk på at du gjør det for barna dine.

Mannen din høres ikke veldig forståelsesfull ut dessverre. Og det er noe man trenger midt oppe i småbarnstiden.

 

Og du... bli på sykehuset så lenge som mulig etter fødselen. Da får du sove, og der får du hjelp. Bare noen netter med sammenhengende søvn hjelper utrolig. Lykke til!

[Anonym bruker]

Takk begge.

Setter stor pris på at dere leste, og deres råd.

Skal se hva jeg får gjort, skjønner at søvn må være første prioritering.