Mørkeredd

[Anonym bruker]

Jeg er mørkeredd, type helt sykt mørkeredd. Det er jo såklart veldig plagsomt for meg og jeg plages litt med det, men ikke værre enn at jeg fungerer greit i hverdagen. Hvertfall i sommerhalvåret. Greia er at nå skal mannen og jeg ha vårt første barn, og jeg tenker at jeg virkelig ikke vil føre denne angsten over på barnet når det vokser opp. Så behandling er jo uungåelig.. Spørsmålet mitt er vel egentlig om noen av dere har vært behandlet for mørkeredsel og hvilken behandling anbefaler du? Btw så er jeg 23 år og har vært sykelig mørkeredd så lenge jeg kan huske.

 

Og til dere som helt sikkert kommer til å si at jeg bare må vokse opp, så må jeg si at jeg har prøvd alt jeg kan komme på av selvbehandling. Jeg har gått lange turer alene i mørket. Jeg har dratt ut i skogen for å legge meg i telt en natt osv osv, men det ender alltid med helt panikkangst med pustebesvær, hyperventilering og full pakke. Det er ikke så enkelt å bare kaste av seg noe man er så utrolig redd for som det jeg er for mørket..

[Anonym bruker]

Hm, jeg var også mørkeredd helt til slutten av tenåra, men antagelig ikke sykelig, slik du beskriver. For meg var det lange turer alene i mørket som ble løsningen. Men det har jo du prøvd?

 

Jeg hadde alltid med meg hund, kanskje det kunne hjelpe? Pleide å jogge langs skogsveier o.l. uten gatelys. Gjør det fortsatt, nå uten hund.

 

å ha med hund kan være betryggende, men man må også være forberedt på at hunden "ser" eller "værer" noe som du ikke gjør, spisser ørene, knurrer og stirrer. Da kan fantasien begynne å løpe løpsk... Fant etterhvert ut at det sjelden var noe å bry seg om, et ekorn, noen som hadde satt igjen søppel, ei mus, o.l. En gang var det en elg! Vi kom veldig nært før vi oppdaget hverandre og da ble vi like redde alle tre, elgen, hunden og meg! Sprang som gale i hver vår retning! Har aldri løpt så fort før, men så måtte jeg stoppe og få med meg hunden, og da så jeg elgen forsvinne i den andre retningen og måtte le litt av oss pysene likevel...

 

Det fine med å løpe er at man "må" puste ordentlig, og så hører man ikke så mange innbilte skumle lyder. Synes det er best uten hodelykt eller lignende, for da venner synet seg til mørket og etterhvert ser man overraskende godt.

 

Hva i mørket er du redd for?

[Anonym bruker]

Jeg har ikke gått i behandling, men var helt forferdelig mørkredd da jeg var liten.

 

Jeg måtte virkelig gå i meg selv for å finne ut hva jeg var redd for ift mørket. Det virker jo litt banalt, men likevel... hva er du redd for? Ja, man er redd når det er mørkt, men akkurat hva er det du er redd for når det er mørkt?

 

For meg så var det todelt. Jeg var rett og slett redd for at noen eller noe skulle gjemme seg i mørket og komme og ta meg. Jeg brukte flere år på det, men det hjalp faktisk å innse dette, til tross for at det virker litt opplagt og banalt. Men jeg fortalte meg om igjen og om igjen at hvis noen absolutt ville gjøre meg noe, så ville det nok skje om det er mørkt eller ikke mørkt. Som sagt, det tok lang tid, og jeg måtte stadig utfordre meg selv på dette, men etter hvert har det gradvis gått litt over. Når jeg er ute og går tur i mørket fokuserer jeg ikke på mørket, men jeg ser for meg hvordan omgivelsene ser ut i dagslys. Da er det ikke fullt så skummelt lenger!

Jeg gjorde som deg en gang - gikk til toppen av et fjell og overnattet ute, ikke telt, bare liggeunderlag og sovepose. Kan ikke påstå at jeg greide å slappe av, måtte jobbe en del med redselen en stund, men det gikk. Men for meg er skogen skumlere, tror ikke jeg ville testet meg selv i en skog. Tror det er fordi jeg der ikke har utsyn, og at alt blir skumlere fordi det er lett å miste retningssans der (i hvert fall for meg).

Så var jeg deg ville jeg begynt å gå korte, korte (virkelig korte!) turer i nabolaget i omgivelser du normalt føler deg trygg i på dagtid. Gjenta disse korte, korte turene helt til du føler at det er ok. Da først skal du tenke på å utvide området.

 

De gangene jeg føler den gamle redselen kommer litt tilbake så prøver jeg å si til meg selv følgende:

"Ok, hvis det står noen i mørket her et sted og har lyst å gjøre meg noe vondt, ja, da står de der. De står der om jeg er redd eller om jeg ikke er redd. Sansynligheten tilsier at det IKKE er noen der. Derfor blir det dumt å bruke så mye energi på noe som trolig ikke vil skje. Og skulle det skje noe, så vil det uansett ikke hjelpe meg å være redd før det evt skjer noe."

Jeg må ha sagt dette til meg selv maaaaaaange ganger opp gjennom årene, og det hender jeg bruker det fremdeles. Når jeg sier dette til meg selv så går det en liten f... i meg, og jeg tenker "ikke f... om jeg skal vise at jeg er redd, eller kaste bort energi på noe som mest sansynlig aldri vil skje".

 

Jeg skrev at det er to ting som har hjulpet meg... det andre er at jeg innrømmet at jeg tidvis fanger opp ting som andre ikke ser eller hører. Disse "fornemmelsene" skremte før vettet av meg, men når jeg innrømmet det, så begynte jeg å bruke det konstruktivt. Nå kan jeg "gå inn" og "føle" på omgivelsene rundt meg, og føler om det er ok eller ikke for meg. De få gangene jeg har følt at det ikke er det så har jeg ikke tvunget gjennom at jeg f.eks. skal gå et bestemt sted, eller gjøre en bestemt ting. På et vis føler jeg litt kontroll da. Vanskelig å forklare. Jeg vil selvfølgelig ikke få bekreftet om det virkelig var noe som kunne skade meg der siden jeg da unngår det. Men det er jo heller ikke vits å ta sjansen.

Det jeg har funnet ut i forbindelse med dette er at jeg tidligere var veldig redd for ting jeg ikke ville innrømme, eller ikke forstod, men når jeg innrømmer at jeg fanger opp ting de fleste ikke får med seg (for det aller meste bare positive eller ufarlige ting) da blir også det ufarliggjort. Man er som regel mest redd for det man ikke vet noe om.

 

Men aller viktigst har det første jeg fortalte deg vært for å komme over det. Utfordre meg selv gradvis og i bittesmå skritt om gangen.

 

Synes du har vært kjempetøff som har utfordret deg selv på den måten du har gjort!! Det viser masse vilje, stahet og pågangsmot. Men kanskje du bare har gått for hardt frem? Vær litt snillere med deg selv og innse at det kan ta litt tid.

 

Men sikkert ikke dumt å få litt professjonell hjelp i tillegg.

 

Lykke til!

[2 hjertegull :)]

Venninna mi har vært syyyyykt mørkeredd hele livet. Da hun begynte i terapi for å bearbeide en traumatisk barndom (ble banka av mora), så innså hun etter et år at mørkeredselen var helt borte! Hun turte før ikke å sove med lyset av..

 

Har du opplevd noe? Har du hatt en skremmende opplevelse med mørket eller annet, som du kanskje ikke husker?

Underbevisstheten og instinktet er sterkt, og bør ikke undervurderes..

Kanskje skulle du prøve hypnose, eller annen type terapi? Siden du har prøvd det meste av selvhjelp..

 

Jeg er også mørkeredd, men ikke i den skala du beskriver, og ikke like ille som min venninne. Men på hytta tør jeg ikke gå på utedoen når det har blitt mørkt. Der er jeg redd ville dyr ala ulv osv, selv om viltnemda har full kontroll og vi vet at det ikke er noe der. Hjemme er jeg redd mennesker. Det har kommet etter at jeg fikk barn. Jeg er redd noen skal komme å skade meg når jeg er alene med barna. Redsel og fobier er ikke til å kimse av.

 

Men mest av alt er jeg redd edderkopper!

[Von Hertelhofen]

Oi, jeg føler med deg, for jeg har hatt det på akkurat samme måte. Det hemmet livet mitt litt, for å være alene hjemme om natten var fryktelig. Å være Ordentlig mørkeredd er å ha angst. Så det du bør tenke på er å få hjelp mot angst.

 

Jeg har vært så redd at jeg sov med kniver under puta, med fullt lys i soverommet og alle dører låst og alikevel vært et nervevrak

 

så etter en anbefaling så prøvde jeg tankefeltterapi, og det virket! Det var som om all angst løsnet og jeg kunne tenke klart igjen. Dette er ca 4 år siden nå og jeg har omtrent fått et annet liv beklager litt rotete innlegg.