"Jævla hore, dra til helvete jeg hater deg"

[Anonym bruker]

Vi Krangler om hver minste ting. Tilogmed om så ubetydelige ting som hvor i oppvaskmaskinen tallerkenen skal stå. For hver gang eskalerer det mer ogmer- vi kaller og sier styggere og styggere ting til hverandre. Det som begynte med "nå er du dum" har blitt til " dra til helvete di feite hore- jeg hater deg". Ord som hore bitch asshole fitte sårer ikke lenger- nå er det utseende som får gjennomgå- cellulittræv, hengepupper, bilringer, strekkmerker. Alt jeg allerede er usikker på med meg selv får jeg bekreftet. Og familie- snakke dritt om familie. Hadde aldri trodd det skulle gå så langt..

Sist gang hadde jeg et angstannfall tror jeg. Hele kroppen ble nummen, jeg hypervntilerte og skalv. Vi ble enige om at nå var det nok. Vi skulle klare dette. Men to dager senere var det akurat likt.

 

Det "værste" er at vi har ei jente på 7mnd som er her. Jeg elsker henne av hele mitt hjerte og ønsker ikke at hun skal oppleve oss krangle. Uansett hvor mange ganger vi gråter i armene på hverandre og lover dyrt og hellig at nå MÅ vi slutte- så går drt ikke. Jeg blir så lei av å bli kalt alt dette her og ikke minst bli fortalt hvor stygg og ekkel jeg er. Jeg gråter hver dag.

Jeg er ikke bedre enn han.. Jeg er stygg og frekk tilbake og starter mange krangler.

 

Hadde jeg vært en annen og lest dette hadde jeg rådet personen til å gå fra hverandre. Men jeg er redd.. Vi har vært smen i 7 år. Det er trygt å ha Moen der. Jeg vil ikke dele ansvaret for min datter. Det er egoistisk å tenke slik- men... Økonomisk klarer jeg meg ikke. Og jeg elsker han. Litt iallefall- merker følelsene minsker mer og mer. Men det er jo "oss to". Vet ikke hva jeg vil med dette. Måtte bare få ut litt følelser. Har ingen jeg kan fortelle dette til. Men innieg dør jeg.

[LuksusLiv]

Sånn kan dere jo ikke fortsette. Hvis dere virkelig vil være sammen så må dere søke hjelp, om ikke for deres egen skyld, så i hvertfall for ungen sin skyld. Ring familievernkontoret.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Søk hjelp kjære du! Dette kan bli bedre, jeg snakker av erfaring

[Gulltopp&Lillebjørn]

Ring familievernkontoret, dette kan jo ikke fortsette.

 

Holder du fast i ham kun fordi du er redd for å være alene?

Barnet deres er vel ikke tilstede under disse kranglene?

[Anonym bruker]

Ja, søk hjelp hos familieterapi. Kanskje det er håp for dere? Hvis dere begge er innstilt på å endre dere, har evnen til å kommunisere i bånn og får gode verktøy til hjelp, så kan det gå! Hvis ikke dere begge er innstilt på forandring og jobben det medfører, så må du huske på at den eneste du kan forandre er deg selv... og da er det kanskje best å avslutte dette før jenta din blir større og må bevitne krangling og dårlig stemning hjemme?

[Anonym bruker]

Hiv han på hue og ræva ut

[Anonym bruker]

Tipper det blir flott når lillejenta kommer i barnehagen og sier til andre barn: "jævla cellulittræv" og "stygge fitte". Dere kommer til å få både rare blikk, kommentarer og i verste fall barnevernsmelding.

 

Dette må du ta tak i. Du ser det jo selv. Dere må komme dere til familievernkontoret og få hjelp! De har ventetid, så ring jo før jo heller så dere får en plass i køen!

 

Av andre alternativer så kan dere være litt fra hverandre og se hvordan det går da. Kanskje kan dere finne sammen siden, med "blanke ark"?

 

Synes fryktelig synd på barnet ditt jeg, som må oppleve dette. Hun er liten nå, men dette kommer til å knuse alt av selvtillit og skade henne på sjelen. Les tråden om vold i familien, fra i dag den også...! Det er ikke stor forskjell på verbal og fysisk vold...

[LillaGorilla♥♥]

Hva hadde du rådet din datter til dersom hun kom og fortalte deg at hun hadde det slik i sitt forhold? Hadde det vært greit?

[Anonym bruker]

Hiv han på hue og ræva ut

 

Det er mulig at noen synes det er veldig morsomt å gi det svaret der i absolutt alle sammenhenger, men jeg synes det er ganske respektløst å komme med denne interne spøken når noen ber om hjelp til noe som er sårt og vanskelig.

[87mom]

Jeg tenker ; Er ikke barnet deres viktig nok til å ikke krangle sånn? De forstår så utrolig mye, å merker til enhver tid hvordan foreldrenes humør er!... Dette er ikke greit, verken for dere eller barnet deres... SøK OM HJELP! Eller kanskje det er like greit å avslutte før jenta deres tar skade av det.. De tre første år i ett barns liv er avgjørende for fremtiden. Masse lykke til, jeg håper det ordner seg til det beste for alle parter!

[Anonym bruker]

Vært der, er der til tider. Kanskje ikke akkurat de ordene dere bruker, men mye krangling. Famileterapi eller bare bestemme dere å holde dere til det. Tro meg, når datteren din blir eldre tar hun skade av dette, prater om egen erfaring da våre barn er eldre. vi har dog skjerpet oss mye.

[januarbaby012]

klem til deg kjære, og masse lykke til. Håper det ordner seg snart!

[Anonym bruker]

Jeg vet at dette kommer til å ha en påvirkning på vår datter. Det er så vanskelig.. Når vi har det bra då har vi det virkelig så veldig bra! Og når vi har det dårlig har vi det bare helt ekstremt dårlig. I det sisste Spesiellt etter at vår lille har hatt kolikk og lite søvn har de dårlige dagene vær mange flere enn de korte. Lunta blir kortere og kortere for hver gang- å vi blir styggere og styggere med hverandre.

Jeg vet vi trenger hjelp.

Og som sagt hadde jeg stått utenfor å sett noen andre oppleve det jeg opplever hadde jeg sagt alt det dere sier til meg- men det er så vanskelig å være oppi det selv!!p

 

Hater livet mitt til tider- har ingen jeg kan fortelle dette til. Jeg gråter og etterpå når jeg møter familie og venner skjuler jeg det med sminke og later som ingenting. Jeg kan ikke si det.

 

Takk for råd og støttende ord.

HI

[Mrs Smith]

Kjære deg, å høre og lese om andre som har det slik høres så mye verre ut enn når mann står midt opp i det selv, men vi har vært der vi også. Når vi fikk siste, som våkte mye mer enn første ( og andre som nå er stor), så var vi helt utslitte begge to. Vi skreik til hverandre, kom kanskje ikke riktig så lang som dere, men det var rett før, de kan jeg love deg. Og om vårt barn hadde hatt kolikk, så hadde det nok eksalert, det er jeg sikkert på.

 

Jeg får en følelse av at dere egentlig har det bra, men det er mangel på søvn som er greia her. Snakk med helsesøster, fam.vern, og få hjelp for å komme på rett spor igjen. Har dere noen som kan avlaste dere litt?? Bruk alenetid på å snakke sammen... Lykke til og klem :-)

[blond]

Dere trenger da ikke gå fra hverandre selv om livet er tøft! Finn heller ut hva som er de beste egenskapene til den andre og fremhev dette, gå i parterapi for å finne ut hva dere kan gjøre for å nærme dere hverandre.

 

Ikke minst må dere snakke sammen og finne felles mål, felles plattform å stå på og snakke om hva dere ønsker for framtiden.

 

Babyperioden er krevende med mange omstillinger: Gi hverandre tid og forståelse.

 

Og bli enige om ting som ikke er lov å si og arbeidsfordeling i hjemmet. Det hjelper mye.

[gullimagen]

Huff! Det kan bli bedre! Søk hjelp kjære deg- dere kan ikke ha det slik.

En god klem

[Anonym bruker]

Støtter med de andre her igjen, TING KAN BLI BEDRE! klem

[Anonym bruker]

Få han ut.

Jeg har levd med en mann som behandlet meg akkurat som din mann behandler deg.

I tillegg til sårende kommentarer fikk jeg også trusler, om at jeg og barnet skulle dø hvis jeg prøvde å forlate han.

 

Jeg kontaktet familievernkontoret, og trodde at det var redningen. Selv om det ikke var det for oss, så kan det gjerne være det for deg og din mann.

Det kommer helt an på hvor gjerne man vil redde stubbene.

 

Min eks innså ikke at han hadde et problem, så her var det bare ett alternativ, og det var å få han ut.

 

Vel etter nesten tre år med min mann, så klarte jeg å få han ut ,med god hjelp av både politi, familievernkontor (hadde støtte derfra gjennom hele prosessen) og andre involverte instanser.

 

Både jeg og datteren min, måtte ha profesjonell hjelp og da mener jeg behandling hos psykolog.

 

Jeg trodde at jeg beskyttet barnet ved å være i forholdet med eksen, for da var jeg der hele tiden ,og han kunne ikke skade barnet, bare meg, men hvor mye hjelp var det egentlig i at jeg var dere hele tiden- INGEN.

 

Ungen fikk noen av disse episodene med seg, og det skapte en enorm redsel/angst.

Jeg ble faktisk overrasket da jeg hørte hva barnet fortalte psykologen sin, ting jeg trodde det aldri hadde fått med seg, fordi jeg trodde barnet sov under de verste kranglene våre.

 

Utfallet i vår sak, bf, må ha samvær med tilsyn, han får ALDRI ha barnet alene.

Jeg unner ingen andre barn det samme som det mitt barn har vært gjennom, du bør virkelig tenke deg om

 

økonomisk vil du alltids klare deg, du har rettigheter som alenemor, og du har også krav på bidrag.

Da det anbefales at unger under 3 år ikke er under delingen 50/50, så vil muligens du få hovedomsorgen og ha rett på litt bidrag også.

 

Spm er om ungen i det hele tatt har godt av å være hos en mann som behandler barnets mor på denne måten.

 

Jeg tror at jeg seriøst ville vurdert familievernkotoret i første omgang og så tatt det videre derfra. Sånn som du beskriver det, kan dere ikke ha det, den som blir mest skadelidende er barnet og vil du virkelig barnet ditt så vondt?

 

 

Lykke til i hva du enn velger.

[Mrs. Bouquet]

Få han ut. Jeg har levd med en mann som behandlet meg akkurat som din mann behandler deg. I tillegg til sårende kommentarer fikk jeg også trusler, om at jeg og barnet skulle dø hvis jeg prøvde å forlate han. Jeg kontaktet familievernkontoret, og trodde at det var redningen. Selv om det ikke var det for oss, så kan det gjerne være det for deg og din mann. Det kommer helt an på hvor gjerne man vil redde stubbene. Min eks innså ikke at han hadde et problem, så her var det bare ett alternativ, og det var å få han ut. Vel etter nesten tre år med min mann, så klarte jeg å få han ut ,med god hjelp av både politi, familievernkontor (hadde støtte derfra gjennom hele prosessen) og andre involverte instanser. Både jeg og datteren min, måtte ha profesjonell hjelp og da mener jeg behandling hos psykolog. Jeg trodde at jeg beskyttet barnet ved å være i forholdet med eksen, for da var jeg der hele tiden ,og han kunne ikke skade barnet, bare meg, men hvor mye hjelp var det egentlig i at jeg var dere hele tiden- INGEN. Ungen fikk noen av disse episodene med seg, og det skapte en enorm redsel/angst. Jeg ble faktisk overrasket da jeg hørte hva barnet fortalte psykologen sin, ting jeg trodde det aldri hadde fått med seg, fordi jeg trodde barnet sov under de verste kranglene våre. Utfallet i vår sak, bf, må ha samvær med tilsyn, han får ALDRI ha barnet alene. Jeg unner ingen andre barn det samme som det mitt barn har vært gjennom, du bør virkelig tenke deg om økonomisk vil du alltids klare deg, du har rettigheter som alenemor, og du har også krav på bidrag. Da det anbefales at unger under 3 år ikke er under delingen 50/50, så vil muligens du få hovedomsorgen og ha rett på litt bidrag også. Spm er om ungen i det hele tatt har godt av å være hos en mann som behandler barnets mor på denne måten. Jeg tror at jeg seriøst ville vurdert familievernkotoret i første omgang og så tatt det videre derfra. Sånn som du beskriver det, kan dere ikke ha det, den som blir mest skadelidende er barnet og vil du virkelig barnet ditt så vondt? Lykke til i hva du enn velger.

 

I HIs tilfelle er det ikke en mann som behandler kvinnen dårlig. Det er et par som ikke er snille mot hverandre. Begge er klar over hva som er feil, og ønsker å endre det. Syns ikke dette kan sammenlignes.