Viggo Venneløs

[Anonym bruker]

Uff, må bare få ut litt frustrasjon her... Jeg flyttet til mannens hjemsted for 2 år siden og pga sykdom og nå baby, så kom baby for noen mnd siden.

Jeg har flyttet ca 1,5 time fra vennene mine. Og nå kjenner jeg at det er så veldig ensomt og jeg savner å ha noen å bare ta en tur med, en kaffe, shopping el.l.

Siden jeg ikke er i jobb, så føler jeg at det begrenser seg med måter å treffe nye mennesker på.

Jeg føler meg også plutselig litt ukomfortabel/keitete i sosiale sammenhenger med mennesker jeg ikke kjenner. Dette er noe jeg aldri har opplevd før, men som har kommet det siste året kanskje... Kanskje fordi jeg ikke har vært i jobb/utdanning på 2-3 år nå. Går i ett slags vakum og prøver å finne ut av sykdommen med lege og nav.

Jeg går i barselgruppe, babysvømming og begynner på babysang. Men en del kjenner hverandre fra før og de fleste virker ikke så veldig intr i å ta innflytteren inn i varmen. De har jo sikkert ikke behov for en ny bekjent/venninne og har sin omgangskrets her. Dette er en ganske liten by og de fleste kjenner hverandre. Jeg bør jo ta initiativ selv og spørre noen av de om vi skal finne på noe. Men tror jeg er redd for å "avsløre" meg som viggo-venneløs og at de bare skal synes synd på meg og derfor si ja.

Føler dette tærer på nå

 

Noen andre i samme situasjon..? Og som kanskje har noen råd...?

 

Det er uansett godt å bare få det ut

[Anonym bruker]

Jeg har heller ingen venner. Jeg treffer folk på babysvømming, barseltreff osvosv, men kommer aldri videre fra bekjente og til at vi blir venner og bedre kjent. Er så vanskelig. Var lettere når man var liten og alt man trengte å gjøre var å spørre om man skulle leke sammen.

 

Har egentlig ingen råd, men du er hvertfall ikke alene.

 

Hvor er du fra?

[Kliko]

Vettu, jeg syns ikke du skal være redd for innrømme at nettverke ditt er litt lite. Du har jo flytta til en ny by med mannen, og det er virkelig ikke rart du ikke ha så veldig mange da

[It's all about me]

Vet akkurat hvordan du har det, kjenner igjen alt du skriver.

Har ikke noen råd, bare min dypeste sympati.

[Anonym bruker]

Jeg er litt i samme situasjon. Har bodd her i åtte år nå, og etter seks år var det ei som flyttet, og da ble hennes "bestevenninne" ledig, så da hadde jeg ei å være litt i lag med. Merker at det er veldig sånn at man holder seg til sine og slipper ikke inn noen nye. Var veldig ensomt de første årene, men jeg har vennet meg til det etter hvert. Er dessuten i jobb nå, så jeg treffer voksne folk når jeg er på jobb, men de har dessverre heller ikke rom for nye venner. Skiller meg dessverre også litt ut fra dem i og med at jeg har svært liten interesse for fest og slikt, og det er stort sett det man driver med her. Ungene går i barnehagen, så der får de være sosiale. Føler at jeg er blitt veldig asosial av å leve slik, er liksom ikke den samme som før. Før var jeg glad i å treffe folk, mens nå vet jeg ikke helt hva jeg skal si til noen. I begynnelsen tok jeg veldig mye initiativ, men det ble faktisk bare verre da. Følte meg desperat som deltok på alt, og enda mer ensom når jeg bare følte meg avvist. Det var jo aldri noen som ville ha meg med på noe.

[Anonym bruker]

Omtrent samme problemet her.. vi har flytta ut på landet og her er alle enten i familie eller venner

 

Vi ble tatt godt i mot da, folk kom og hilste når vi flytta inn, de prater/hilser og alt sånt, men jeg kommer liksom ikke noe videre i forhold til å bli venner med dem.

Sikkert en del min feil også da jeg er litt sjenert i begynnelsen, men jeg har prøvd å ta intiativ til ting inn i mellom, men da kan de ikke og så spør de aldri tilbake..og da har jeg lett for å gi opp, har ikke lyst til å trenge med på noen

 

Så har jeg prøvd ørten ganger å bli kjent med noen her inne f.eks, men det ender alltid opp med noen meldinger fram og tilbake og så plutselig får jeg ikke noe svar lenger..vet ikke om jeg skriver noe rart eller om de bare glemmer av samtalen

 

Hvor i verden holder du til da HI?

[VinterSol+2]

Sett inn "kontaktannone" på et mammaforum! Det gjorde jeg da vi flytta fra alt av nettverk. Funket kjempebra, et par av de jeg ble kjent med er blant mine beste venner nå!

 

Er nemlig ofte mange i samme situasjon, selv på små steder.

[Anonym bruker]

HI her og takk for svar!

Jeg bor vest i Vest-Agder... Noen andre?

 

Litt godt å høre at dere forstår, så føler jeg meg ikke helt lost og alene her ute på landet Kjenner også igjen det dere andre skriver... Ja, det var himla mye lettere før når vi var barn og bare kunne leke sammen og så var en venner

Jeg er jo litt redd at alt skal være ved det samme om 10 år...

Fysj, den der vonde ensomme følelsen er ikke god altså. Merker at jeg savner venninnene mine veldig Men jeg trenger jo å bygge meg et nettverk her borte også. Kan jo tross alt ikke kjøre 1,5 time hver vei, når jeg har lyst på en kjas og kaffe.

[Anonym bruker]

Jeg bor i Aust Agder, så da blir det jo reisevei.

 

 

 

#2

[Lammelåret]

Tror du bare må drite i risikoen for at de bare skal si ja fordi de synes synd på deg, det er en bøyg du må komme over. Jeg forstår at det ikke er så lett å bli kjent med folk i et miljø der alle kjenner alle (tilsynelatende), men dersom du ikke prøver blir det iallfall ikke enklere.

 

Kanskje du skulle søke utenfor babyoppleggene?

[Nirgal]

Her bor jeg helt sør i rogaland, så om du bor på landet oppi/nedi/borti her så er jeg og en innflytter som bor på tredje året, uten noe nettverk, med ny beibi.

Begynner å bli lei av å bare ha mannen å se og snakke med, eller mamma på tlf:P haha.. her må jeg kjøre 6 timer for å komme til mine gamle venninner, så da er det ikke bare å sette seg i bilen å ta et kaffebesøk:P

Har barselgruppe, men det er bare meg og ei til så har blitt veldig rart på disse treffene. Ellers er vi noen ganger sammen med en kollega av mannen og hans kone, men det blir fort veldig påtatt syntes jeg (litt sånn; Nå kan dere være venner, men når kjemien ikke er der, så blir det bare feil)

Nå har babysang startet opp, så skal se om jeg fortsetter på det fremover, så kanksje det blir litt mer enn bare "hei" med de og.

Endret 6. september 2012 av Frk Vimse

[Anonym bruker]

Jeg forstår deg veldig godt, og kan ikke komme med noen trøstende ord annet enn hva som er skrevet.

 

Men hva med å se etter venner utenfor mammaverden? Og det er såpass mange som har småbarn, at det gjerne skal litt "leting" til før man klikker med noen. Det er hvert fall min erfaring.

 

Om du har noen interesser, eller bare er interessert i å prøve ut noe nytt, så kan du jo sjekke om det finnes noen organisasjoner, kurs, klubber osv der du bor? Det er jo plasser der folk kommer av en litt mer spesifikk grunn enn at dem har barn.

[Isola&Lille+julegave]

Jeg var i din situasjon. Innflytter som hadde en venn her. Med gjennom graviditet og baby møtte jeg mange mammaer med barn født rundt da min ble født.

Jeg spurte om de ville ta en kaffe en dag, bli med på trilletur, babykino, lunsj osv. Vi ble en fantastisk fin gjeng og de er gode venner. Men jeg måtte gjøre jobben! Så kast deg uti det og inviter!