Dere som har opplevd brudd iløpet av svangerskapet.

[Anonym bruker]

Hvordan taklet dere det? Ble dere enige om at det var det beste, eller var det han eller du som bestemte at det ikke fungerer?

 

Jeg tenker at det må være fullstendig forferdelig og bli forlatt mens man er gravid. Ser jo på Unge Mødre, og der er de fleste alenemødre.. Må være fælt og plutselig en dag få beskjed om at "nei jeg vil ikke være familiefar allikevel, så jeg flytter ut" ..

[Anonym bruker]

Hvordan taklet dere det? Ble dere enige om at det var det beste, eller var det han eller du som bestemte at det ikke fungerer? Jeg tenker at det må være fullstendig forferdelig og bli forlatt mens man er gravid. Ser jo på Unge Mødre, og der er de fleste alenemødre.. Må være fælt og plutselig en dag få beskjed om at "nei jeg vil ikke være familiefar allikevel, så jeg flytter ut" ..

 

Ja, det var fælt. Masse hormoner i sving!

Og det verste av alt(syns jeg)- alle syntes synd i meg istedet for at de gledet seg over at jeg var gravid. Husker jeg tenkte at jaggu klarte han ikke ødelegge det også

MEN en kommer sterkere ut av det!!

[Anonym bruker]

Jeg og bf har hatt mange "brudd" iløpet av dette svangerskapet. Men det har kun vært pga at bf har hatt mange tilbakefall til sin gamle livsstil. Nå har han skjerpet seg, begynt på universitet og det virker som han stortrives med å ha kommet seg på rett spor igjen.

[Vålerenga12 m/ 3 små]

Jeg visste den dagen jeg fikk vite at jeg var gravid - at jeg ville bli alenemor.

Ingen tvil. Jeg bare visste det! Jeg var 17,5år - men jeg hadde familien min rundt meg.

 

Da jeg fortalte til barnefar noen timer senere at jeg var gravid - ble jeg overrasket over hvor bra han tok det. Men, 2dager senere ringte han og sa jeg kunne sende inn en søknad om senabort. Jeg var nemlig 16uker på vei, da jeg først fant ut at jeg var gravid. Når jeg sa nei til det - startet han med å være utro. Jeg begynte å mistenke det, men hadde ikke noen beviser.

 

Inntil jeg snakket med kompisen hans - og fikk det bekreftet. Litt etter fikk jeg også vite at han hadde en kjæreste. Selv om jeg ikke hadde slått opp med han. Så jeg slo opp - fortalte alt sammen til den nye dama hans og hun slo også opp med han.

(Jeg fortalte det ikke for å være slem - men fordi HUN fortjente å vite sannheten - for vi to var ikke de eneste..)

 

 

Etter alle kortene kom på bordet og jeg fikk kommet meg unna "håpet" om han - så gikk ting lettere.

Og som sagt: Familien var gull verdt =)

 

Det tøffeste var det å måtte gå gjennom alle ting alene. Hvert spark, hver kontroll, hver bekymring. Alltid fikse ting alene. Hvert innkjøp. Og ikke minst fødselen.

 

Men, det var kanskje lettere for min del at jeg flyttet 10timer unna han. Jeg slapp å møte han hver dag i sorgprosessen. Jeg kunne lettere glemme han.

[Anonym bruker]

Hvordan taklet dere det? Ble dere enige om at det var det beste, eller var det han eller du som bestemte at det ikke fungerer? Jeg tenker at det må være fullstendig forferdelig og bli forlatt mens man er gravid. Ser jo på Unge Mødre, og der er de fleste alenemødre.. Må være fælt og plutselig en dag få beskjed om at "nei jeg vil ikke være familiefar allikevel, så jeg flytter ut" ..

 

Jeg forlot barnefar da jeg var gravid med vår andre. Fikk et mye bedre liv alene enn med en mann som gikk fra jobb til kamerater og hjem for å legge seg. Han var ikke interessert i å være hjemme med meg og vår første baby. Kom sjelden hjem før ti om kvelden, og den halvtimen vi var våkne samtidig, kranglet vi bare om at han aldri var hjemme. Burde egentlig sett det før jeg ble gravid, men nå kom de veldig tett. En barnefar som ikke ønsker å stille opp i hverdagen, er egentlig ikke noe å samle på. Mer stress enn å være alenemor iallefall.

 

Vi ble sammen igjen senere, og har vært gift i seks år. Nå er han ikke til å kjenne igjen.

[Anonym bruker]

Jeg er redd for at det blir brudd her og, er også gravid. Elsker samboer over alt på jord, men mistenker at det ikke lenger er gjensidig. Han trekker seg unna, vil ikke kose, vil ikke ha sex, vil ikke prate og vil helst tilbringe tid med kompiser enn med meg. Inviterer meg ikke med når han drar til venner osv. Så jeg er forberedt på å bli alene hvis det viser seg at mine mistanker var sanne og han ikke er glad i meg. Har 2 stk fra før og null familie, så her kommer det til å bli drittøft.

[Lille- MO]

her ble kjæresten drept når jeg var i uke 17.. det er vanskelig å gå fra å skulle være en idyllisk familie til å plutselig stå der helt alene.. men det går jeg vil jo tro alle som blir alene før fødsel (og etter) gjør det de kan for at barna skal ha det bra. De kommer først uansett og pga ansvaret kan man ikke bare legge seg under dyna og bli der en uke eller ti..

[Anonym bruker]

Her stakk barnefar av i uke 13. Flyttet til andre kanten av landet rett og slett. Da var det ingen vei tilbake for min del. Jeg måtte bli alenemor. Det har vært mørke og svarte dager, og sorgen har vært sterk. Det har gjort så vondt at jeg noen ganger har lurt på om jeg kom til å overleve....

 

Men plutselig! kom lykken igjen... Og nå er det ikke lenge til den lille kommer. Ja, det er sårt enda, men det er hans tap, ikke mitt. Jeg kommer aldri til å være alene mer.

 

Dette klarer du fint, selv om det ikke føles sånn akkurat nå. Lykke til, og stooor klem til deg!

[cheni]

Det var det beste både for meg og lille, prøvde på igjen rett etter fødselen men det varte bare noen mnd. Vi bodde ikke sammen, så det ble ikke de store endringene. Og det var mitt valg.

[mrsrogaland.]

Jeg er redd for at det blir brudd her og, er også gravid. Elsker samboer over alt på jord, men mistenker at det ikke lenger er gjensidig. Han trekker seg unna, vil ikke kose, vil ikke ha sex, vil ikke prate og vil helst tilbringe tid med kompiser enn med meg. Inviterer meg ikke med når han drar til venner osv. Så jeg er forberedt på å bli alene hvis det viser seg at mine mistanker var sanne og han ikke er glad i meg. Har 2 stk fra før og null familie, så her kommer det til å bli drittøft.

 

Huff, ikke hyggelig å lese. Håper virkelig ting ordner seg for deg... Klem

[Siljemor90]

Det går så bra! :-) Jeg og barnefar har vært mye fram og tilbake, men nå har jeg tatt en endelig beslutning om at det ikke blir mer. Barnet er seks mnd. Var mye fram og tilbake i svangerskapet også, og klart det er trist, men man har også så mye å glede seg over! Å ja, livet som alenemor er tøft til tider, men jeg er veldig stolt av at jeg får det til! Alt blir hva man gjør det til tror jeg :-)

[Anonym bruker]

her ble kjæresten drept når jeg var i uke 17.. det er vanskelig å gå fra å skulle være en idyllisk familie til å plutselig stå der helt alene.. men det går jeg vil jo tro alle som blir alene før fødsel (og etter) gjør det de kan for at barna skal ha det bra. De kommer først uansett og pga ansvaret kan man ikke bare legge seg under dyna og bli der en uke eller ti..

 

Drept ? Så utrolig trist. Kan tenke meg det er godt å ha "en del av han" hos deg fortsatt. Kan jeg spørre om hva som skjedde med han?

[Anonym bruker]

Jeg er redd for at det blir brudd her og, er også gravid. Elsker samboer over alt på jord, men mistenker at det ikke lenger er gjensidig. Han trekker seg unna, vil ikke kose, vil ikke ha sex, vil ikke prate og vil helst tilbringe tid med kompiser enn med meg. Inviterer meg ikke med når han drar til venner osv. Så jeg er forberedt på å bli alene hvis det viser seg at mine mistanker var sanne og han ikke er glad i meg. Har 2 stk fra før og null familie, så her kommer det til å bli drittøft.

Huff, ikke hyggelig å lese. Håper virkelig ting ordner seg for deg... Klem

 

Takker for klem

[Lille- MO]

her ble kjæresten drept når jeg var i uke 17.. det er vanskelig å gå fra å skulle være en idyllisk familie til å plutselig stå der helt alene.. men det går jeg vil jo tro alle som blir alene før fødsel (og etter) gjør det de kan for at barna skal ha det bra. De kommer først uansett og pga ansvaret kan man ikke bare legge seg under dyna og bli der en uke eller ti..

Drept ? Så utrolig trist. Kan tenke meg det er godt å ha "en del av han" hos deg fortsatt. Kan jeg spørre om hva som skjedde med han?

 

Ja, det er veldig godt å ha en del av han det er tøft å skulle være alene med barn, men man får det jo til å fungere på en eller annen måte , barna er en god motivasjon og hjelper til å holde hodet over vannet Barnefar ble slått og sparket i hodet ,og døde av hjerneblødning.