begynnede samvær

[Anonym bruker]

jeg har en datter på 13 mnd og har kun sett faren sin noen få ganger. Han bor ett stykke unna og han vil alltid se henne da han ønsker og ikke villig til å ofre noe for å være en del av livet hennes da han har en familie til sier han som han prioriterer.

 

Han har nå lyst til å se henne mer og jeg har snakket med familievernkontoret og har time om ikke så lenge...da alene.

 

Jeg har litt vanskeligheter med å begynne ha mer samvær for har på en måte ikke lyst til å ha denne personen i livet vårt da han bryr seg kun om seg selv og jeg ser for meg at datteren vår kommer til å det veldig dårlig når han allerede prioriterer henne vekk.

Har selv vokst opp med en ekstrem forskjellsbehandling og det sitter i meg enda og jeg ønsker ikke dette for min datter.

 

Trenger ikke kommentarer at jeg skulle valgt barnefar med omhu...han var en utro drittsekk som bare lyver. Og har funnet ut nå i etterkant at han har lyvd enda mer enn hva jeg fikk vite til å begynne med.

 

Hvordan trappe opp samvær og hvordan vil det bli etterhvert? Får helt vondt langt inni meg at denne faren skal ha samvær med datteren min alene etterhvert..

[Anonym bruker]

Ingen?

[Anonym bruker]

Hvis hun ikke "kjenner" han, så blir det gjerne sånn:

 

Første ukene skal han være hjemme hos deg eller ta med barnet ut noen timer (med deg tilstede, du må holde deg litt i bakgrunnen så de blir kjent).

Så noen ganger hvor han tar henne med seg ut alene noen timer, så ta henne med seg hjem noen timer.

 

Og så utvides da dette om det går greit.. Overnatting (1 natt først) etter ett par mnd kanskje.

 

Hvertfall sånn det ble gjort her etter anbefaling fra familievernkontoret.

 

Men vet ikke hvordan dere blir å gjøre det om han bor langt unna da.

Dessverre kan du ikke nekte han samvær så sant det ikke er noe alvorlig grunn til det.

[Anonym bruker]

Huff så leit, jeg vet nøyaktig hva du går igjennom. Hadde det slik da minstemann ble født. Faren stakk da jeg ble gravid med henne.

 

Forskjellen her er at vi hadde to barn til, så sånn sett var ikke vesla helt alene hos faren sin, hun hadde brødrene der og da ble det tryggere.

Faren er en god far for barna våre så det er ikke der skoen trykket for meg. Men han stakk fordi han ikke ville ha flere barn, men så fort hun ble født gikk han til sak for å få samvær. Det ble krig! Men nå er hun snart 2 år og vi har kommet fram til en avtale som er fin for både oss og alle barna. Hun er hos han annenhver helg nå. Men vi begynte med litt samvær her hos meg først og etterhvert tok han henne med hjem en dag av gangen og leverte henne på ettermiddagen. Etterhvert ble det én overnatting, så to, og nå er hun der fra fredag etter barnehagen og til han leverer henne der mandag morgen.

 

Be familievernkontoret hjelpe dere å komme fram til en løsning som fungerer for dere begge. Gi det en sjanse, og om du ser det fungerer dårlig for datteren deres så får du heller reforhandle samværet. For avtalen er jo ikke skrevet i stein, dere må "gå dere litt til"

 

Lykke til, dette ordner seg

[Anonym bruker]

Nei hun kjenner han ikke i det hele tatt. Og han bor en del timer unna oss og er ikke villig til å komme ned så ofte for å bli kjent, for han har som sagt en annen familie han må prioritere (som han fikk etter oss).

 

Er det slik at det er samvær ofte selv om han bor langt unna?

 

Han mener jeg bør komme til han så han kan få familietid med den nye familien hans og dattera hans som han ikke kjenner..

 

huff dette er noe av det vanskeligste noensinne..kunne ønske jeg ikek var i denne situasjonen.

[Isola&Lille+julegave]

Det beste for barnet er å bli kjent i sine trygge omgivelser. Hjemme hos deg. Hvis han ikke vil være med på det, så tenker han kun på seg selv. Det er en lang vei å gå før ev rettsak og fvk kommer til å anbefale det som er best for barnet. Hvorfor skal du og barnet ha belastningen av å reise, når du tros alt har den daglige omsorgen?? Hvis han vil, så får han reise. Hadde aldri gitt meg på den!

Pga avstanden Kommer det til å ta tid før hun blir så trygg på han at hun kan overnatte. Jeg hadde ventet til hun er 3 år og kan snakke.