Det å bli stressa over hva andre babyer kan....

[Anonym bruker]

Jeg er så overrasket over meg selv. Før jeg fikk barn tenkte ikke jeg over sånt i det heletatt. F eks om en venninne var bekymret fordi sønnen ikke gikk når han var xx mnd osv. Jeg sa bare at barn er forskjellige, og det gjør det i sitt eget tempo, så lenge han/hun er aktiv blablabla..

 

Men nå har jeg baby selv. Ni mnd. Og jeg blir så stressa av hva han burde gjøre og hva andre på samme alder gjør. Jeg må rett og slett unngå å lese tråder her inne som: hva kan din på x mnd osv..

Ja, jeg vet at han kommer til å krabbe og gå etterhvert.. Og at han finner ut av det selv, men akk ja, likevel tenker jeg på det hver dag. Å, jeg skulle ønske.

 

Hva tenker dere damer? Er/var dere slik?

[Gjest Kira bjeffer!]

Med førstemann tenkte jeg mer over det enn andremann, men ikke på samme nivå som deg. Var mer det at jeg gledet meg til hun kunne gjøre de forskjellige tingene. Og det skal sies at det eneste hun var tidlig ute med var tenner

 

Tror det er blitt veldig vanlig å sammenligne hva barn kan på de forskjellige alderstrinnene, uansett om det er å sitte selv eller å lære og lese. Men som du sier, de er alle forskjellige. Så ville nok heller fokusert mer på de små fremskrittene barnet ditt gjør, og glede deg over dem.

(Og nyt det så lenge han ikke går eller krabber, da blir det fort litt mer slitsomt *s*)

[MrsMilla]

Din første?

 

Har fått min tredje og mener bestemt du skal senke skuldrene og slappe heeeeeelt av! Noen kan det ene, andre noe annet - og det har fryktelig lite å si! Dette ordner babyen selv når tiden er inne!

[Elina]

Slapp av å nyt tiden, det er ikke så lenge de er små Når han er stor gutt og du må springe etter han da vil du tenke på hvor deilig det var med rolig baby;)

 

Og nei, jeg var ikke slik. Jeg rakk det ikke, min var tidlig ute. Ikke så kult å sitte på barseltreff og alle de andre mammaene kan sitte pent i ro mens deres barn ligger på gulvet mens du konstant må følge med å løpe bort til din unge som stadig finner på sprell. Så tro meg, NYT DET!

 

Det har ingen ting å si når de gjorde det og det, det jevner seg helt ut etterhvert.

[3 er nok!]

Jeg er omvendt. Eller har omvendt problem... Har to barn som en veldig tidlig ute med alt, og det stresset meg. Er redd skjelettet deres har tatt eller kommer til å ta skade av overbelastning og lignende og at de kan få broblener senere i livet. Helt uten at jeg er ekspert på sånne ting, men når alle andre babyer på fem mnd ligger pent på gulvet og min går rundt bordene tenker jeg at det ikke er bra for en liten og antakeligvis litt utviklet kropp. Æsj, nå ble jeg bekymret igjen...! Ser for meg muskel og skjelettskader...

 

Vi har vel alle noe å bekymre oss over når det kommer til barna, førstegangstjeneste eller ikke. Jeg forstår veldig godt hvordan det er, men som du sier; alle utvikler seg i ulikt tempo.

Endret 3. september 2012 av perlefisken

[Anonym bruker]

Ja, med min første tenkte jeg sånn. Og tenker fremdeles sånn. Men det kommer jo som oftest med tida. Det er vel naturlig å stresse med det med første babyen. Men etterhvert ser du at du ikke trenger det med nestemann.

[❤lille stjerne❤]

Det er lett å være fornuftig og rasjonell når man snakker med andre om deres barn. Men når man begynner å bekymre seg for sin egen lille skatt er det noe helt annet. Er sånn det skal være det!

[Sandana94]

Jeg tenkte jeg ikke skulle være det, men må innrømme jeg stadig sammenligner. Ikke sånn konkuransemessig, men syns det er gøy! Blir ikke lei meg om en baby kan "mer" enn min, men artig å følge med på! Jeg har en venninne som fikk samme dag som meg, så du kan jo gjette hva det mest populære samtaleemnet mellom oss er

[humlesurr]

Ingen grunn til bekymring!

 

Før du vet ordet av det har småen parkert leverposteiskiva midt på kjøkkenvinduet og kniser seg tissevåt bak sofaen i pur glede over at du er på jakt etter han.

 

Og så rekker du knapt blunke igjen før det er konfirmasjonsdag og du får holde tale om både leverposteiskiven og andre hendelser.