17 år og gravid.

[Anonym bruker]

Kan det gå bra? Er helt rådvill. Bor hjemme og har mange år igjnn på skole. Samme med barnefar. Vet jeg har meg selv å skylde så spar meg for ufine kommentarer. Har det vondt nok som det er.

[Anonym bruker]

Gratulerer så mye. Om det ikke er helt planlagt, kan det gå fint likevell. Om du er ett år borte fra skolen, så går den ann å begynne på igjen senere.

[Anonym bruker]

Det kommer jo ann på hva du legger i å "gå bra". Så ung som du er er det lite sansynlig at du og barnefar kommer til å holde sammen til barnet er voksne. Jeg kjenner svært få som er sammen med den samme som de var sammen med da de var 17, men det er selvfølgelig noen.

Jeg tror heller ikke dere skal satse at du og kjæresten klarer å gi barnet en god oppvekst alene, men om dere får et godt samarbeid og masse hjelp av spessielt dine foreldre kan barnet få en fin barndom. Det kommer uansett til å bli tøft og slitsomt for deg. Du kommer ikke til å få den samme ungdomstiden som andre. Tenk deg godt om og prat masse med foreldrene dine. I praksiss er det veldig mye opp til dem hvor bra dette kan gå.

[Desemberprins kom 20des :)]

klart det kan gå fint:) Jobber dere sammen om dette, så er ikke det noe problem!! Studie blir nok det samme som en jobb for oss som jobber, du får jo barnehage plass og hadde jeg vært deg så hadde jeg fått meg en saksbehandler for å høre hva du får dekket av nav når det kommer til barnehage evnt andre ting og av lånekassen så kan sikkert de bidra med støtte under studie:) Du vil sikert få utdelt engangsbeløp siden du ikke jobber og kanskje annet om du bor alene med babyen og ikke med barnefar

 

Lykke til og gratulerer så masse:)

[<3 2G <3]

Jeg hadde ikke valgt å beholde, men det er meg. Havnet i lignende situasjon selv da jeg var 19 og det var er hardt valg. Hadde jeg ikke tatt det valget hadde jeg ikke vært der jeg er nå i livet. Noen passer det for, andre ikke. Er ikke sikkert du må være borte 1 år fra skole, noen skoler lar deg ta med barnet. Ønsker deg masse lykke til og sørg for å snakk med noen så du vet hva du går til uansett hva du velger.

[Gjest Tullmusa83]

Bare for å motsi annie over her. Naboen til mamma var 16 når hun fikk første barnet. Giftet seg med far til barnet for to år siden.

Eldste er 14 nå de har nettopp fått 3 ungen. De har alt man forventer at et par på tredve skall ha jobb, hus, billån osv osv. Om dette går bra med tanke på forholdet dere i mellom er et sjansespill.

 

Det kommer selfølgelig til å bli mindre fest og ungdomstid, men muligheten for utdannelse og jobb er absolutt tilstede.

Gratulere og lykke til

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Hei. Kan ikke si jeg vet hvordan det er å være 17 år og gravid. Men:

 

Jeg var 21 år når jeg ble gravid selv, uten jobb, ikke noen kompetansebevis, og bodde hjemme hos min mor fortsatt, det var helt klart tøft å takle det, kjæresten hadde heller ikke noen god utdanning, og jobbet kun gjennom vikarbyråer.

Vi flyttet sammen i hans hybel, trengte å bli kjent på alle plan, og det kvikt (kn legge ved at vi hadde kjent hverandre i 6 uker, og jeg var 5 uker på vei) Vi mistet den gang.

 

I dag er jeg 24 år, mor til to barn: gutt på 18 mnd og jente på 6 mnd) Samboeren jobber innen vikarbyrå, men etter hardt arbeid, så har han nå fått garantert at fra nyåret, er han fast annsatt, så fort de vinner et anbud, jeg søker helge arbeid, så jeg kan ha en intekt jeg også, ligger godt ann til å få jobb på esso her jeg bor

Planen for meg er ny utdanning etter hvert, men nå er første prioritet jobb, da vi ønsker oss eget hus (funnet drømme huset, så vi må ha fast inntekt, så vi får ordnet oss lån nå)

 

Jeg kjenner noen som har fått barn i ung alder, og hatt igjen studie, og kun ei av dem droppet ut av skole, resten fullførte utdanningen sin, og klarte samtidig å gi ungene sine det de trengte. De ungene hadde gode oppvekster altså.

 

Sjekk nettverket ditt, hvor mange vil stille opp for dere, og ser du for deg at dere kan samarbeide om ungens oppvekst, om dere skulle gå ifra hverandre? Om slikt løser seg, så skal du se det vil gå.

[Von Hertelhofen]

Dette kommer du til å klare skal du se! Selv om du føler deg utrygg og usikker på fremtiden, så kommer du til å vokse med morsrollen. Det viktigste du kan gi ungen din er kjærlighet, og det er uavhengig av alder eller utdannelse.

[Anonym bruker]

Stakkars deg! Men ja, det kan gå bra.

 

To jenter som gikk to år over meg på skolen ble gravide da de var 16 og 17 og de har gått helt fint med dem. De er i dag begge 37 år og har hver sin voksne datter. Begge har fått to barn senere, den ene fikk nettopp en liten gutt faktisk. De er av typen som ikke lar seg stoppe og har tatt utdannelse og fått seg fine jobber. Men det var tøft selvsagt og eneste grunnen til at det gikk var fordi de hadde solide støtteapparat i familien.

 

Når jeg tenker meg om var det også en i parallellklassen min som ble gravid på ungdomsskolen. De slo sammen barnedåp og konfirmasjon.... Såvidt jeg vet har de også klart seg bra, men igjen med støtte fra familien. Tror bestemoren tok seg av barnet mens moren gjorde ferdig skolen.

 

Og så gikk jeg i klasse med en på videregående som fikk barn i 2.klasse. Hun fullførte også skolen. Hun er nå ferdig utdannet lege og har akkurat begynt å jobbe (36 år).

 

Alle disse jeg kjenner er det tak i og det var aldri snakk om at det at de fikk et barn i altfor ung alder skulle stoppe dem i å oppnå sine mål her i livet.

 

Lykke til uansett hva du bestemmer deg for.

[Anonym bruker]

Mamma kommer garantert å stille opp det vet jeg, men jeg bor hos pappa nå siden han bor der jeg går på skole. Han og stemora mi jobber sykt mye og jeg er ikke like sikker på at jeg får samme støtte hos dem som hos mamma. Pappa snakker mye om abort og jeg ser jo poenget hans og er jo enig i det også, men så blir jeg usikker og lurer på hvordan det blir om jeg beholder også. Mamma sier at hun støtter meg uansett og at det er viktig at jeg tenker nøye igjennom hva jeg vil, og at valget jeg tar skal være mitt og ikke påvirket av hva hun, pappa, og kjæresten mener.Er egentlig helt forvirret da dette er helt uplanlagt og jeg hadde slett ikke tenkt meg barn på mange år ennå, Men nå når jeg sitter her er ikke tanken på abort så enkel lenger. Kjæresten min vil nok egentlig at jeg skal ta abort, men sier at han skal støtte meg. Jeg trur jo på ham, men vet at forldrene hans kommer å bli kjempe sure på meg.

[Anonym bruker]

Kan det gå bra? Er helt rådvill. Bor hjemme og har mange år igjnn på skole. Samme med barnefar. Vet jeg har meg selv å skylde så spar meg for ufine kommentarer. Har det vondt nok som det er.

 

Gratulerer!

 

Lurer på hva du legger i å gå bra?

 

Jeg ble også gravid som 17 åring (ikke 20 år siden, men så lite som 3 år siden). Jeg visste jeg kunne bli alenemor, og var innstilt på det. Barnefar var nemlig ikke i bildet i det hele tatt. Jeg hadde egentlig oddsene mot meg, men klarte det med glans. Føler ihvertfall jeg.

 

Sluttet skole, begynte å jobbe. Nå skal jeg igjen begynne på skole. 1. året på vgs. Men jeg gleder meg.

 

Familie tok det greit, mitt liv, mine valg. Mamma sa hun støtter meg uansett valg, og det hjalp veldig. Jeg trengte familie og venner, og støtte ikke minst! Støttende familie og venner betydde mye.

 

Dersom du ikke føler for å ta abort, så gjør du ikke det. Jeg tror jeg er et eksempel på at en ung mor kan være en god mor. Jeg var aldri i tvil om å spørre om hjelp,og er ikke det nå heller. Jenta er 2 år gammel, sunn, frisk, rask og utviklet seg etter det som er normalt. Hun er en lykkelig jente, og det vet jeg at jeg har meg selv å takke for. Det er hva jeg legger i å gå bra.

 

økonomi går bra så lenge du bor i Norge. Vi sliter nok litt, men har alltid penger til mat og ly:-)

 

Lykke til uansett valg, håper du velger det riktige for DEG og ikke ditt miljø!

[YumYum2]

Jeg ble uplanlagt gravid på p-piller da jeg var nesten 17 år. Fødte ei jente i desember da jeg var 17.5 år og begynte på skolen igjen i august. Denne jenta fyller nå snart 5 og jeg sitter her høygravid med jente nr 2. Vet det kan gå galt, men alt hva du setter deg inn for. Jeg sa at dette skal jeg klare og det gjorde jeg. Men er viktig at du har et nettverk rundt deg som støtter deg i valget du tar. Jeg flytta inn med bf få uker etter jeg fant ut at jeg var gravid. Det var en tøff start, men er veldig glad for at jeg da lærte litt mer om det å være selvstendig før babyen kom.

 

Skal sies at jeg fikk mye hjelp og støtte og har hatt mine/våre opp og nedturer, men det har vel alle uansett alder.

Jeg ønsker deg masse lykke til, skjønner det er skremmende! Men hvis du har tro på at det går bra og viljen er der vil du nok klare det

[Tullsjura]

Hvis dere begge ønsker å klare det, så klarere dere det. Som Dataverket skriver så kommer du til å vokse med morsrollen. Det er værre med pappaen, de krever ofte litt ekstra tid

Men dere har mye dere må snakke om å diskutere. Det er mange brikker som skal på plass, hvor skal man bo, økonomi, skole og utdanning, jobb osv. osv.

 

Jeg ble gravid som 17åring, tok 1 år permisjon fra skolen, nå er jeg snart ferdigutdannet sykepleier. Vi har nå to barn sammen( en på 4 og en på 1 år), hus og bil. Vi har klart oss utmerket uten mye ekstra hjelp. Vi har fått slik hjelp som andre som flytter ut og på hybel får. Vi arvet en gammel vaskemaskin, en oppvaskmaskin, en stekovn og fått hjelp til kjøp av dbbeltseng til oss, ellers har vi klart oss selv.

 

Så dette som #3 sier at dere ikke kommer til å klare å gi barnet noe bra barndom uten å belage dere på å få hjelp fra deres foreldre tror jeg er veldig feil. Ikke bry deg med det. Er du en frisk og oppegående 17åring, så kommer dere til å klare det godt. Men det er viktig å føle at de støtter dere i deres avgjørelse.

Men, ja det kommer til å bli tøft, dere må lære å prioritere, noen mnd. kommer man til å måtte snu å vende på hver en krone for at det skal gå opp.

[Anonym bruker]

Gratulerer med en liten baby på vei!

 

 

Selvsagt kan dette gå godt! Du er ikke den første søttenåringen som får barn ) Hvordan det går med dere kommer an på hvordan du og barnefar er og hvilke mål dere har for fremtiden. Jeg er vel også det som kan betegnes som "ung mor", selv om jeg svært sjeldent får noen kommentarer på det. Vi planla barn i slutten av tenårene og har i dag to herlige barn. Jeg er i begynnelsen av 20årene og er masterstudent, mannen er på samme alder og har en bachelorgrad, og er nå i full jobb. Det å ha en god utdannelse er ofte grunnlaget for en sikker fremtid. Det å være studentforeldre har vært og er fortsatt veldig deilig. Jeg har lite obligatorisk oppmøte og kan legge opp dagene slik jeg vil. De som jobber 100 % har gjerne en mer bundet arbeidstid. Jeg ser ofte at arbeidende foreldre stresser avgårde til og fra barnehagen mens vi sittter å koser oss med en lang frokost. Jeg har også mulighet til å hente mye tidligere enn de andre foreldrene. Derfor verdsetter jeg virkelig disse årene som student. Det er så deilig å kunne ha mye tid sammen med barna nå som de er så små, så får de heller litt lengre dager i barnehagen når de blir større og jeg er ferdig med graden min.

 

 

Dersom jeg var deg ville jeg konsentrert meg om å ta en utdannelse mens barnet var lite - lånekassen har et veldig fint opplegg for studentforeldre. Spar så mye penger dere får til hver månde og spar til egenkapital. Vi har kjøpt oss bolig i en stor norsk by, og det klarte vi ved å spare i 2 år. Jeg trodde aldri at vi skulle komme oss inn på boligmarkedet så tidlig, men det klarte - og er veldig glade for det. Vi har også kjøpt oss bil (en fra 90-tallet, uten billån). Det er veldig praktisk å ha bil når man har små barn. Dersom dere bor nært skole og barnehage kan det være best å bare kjøpe busskort

 

Du kan ikke forevente å kunne feste hver helg fremover. Men de fleste besteforeldre maser etterhvert om å få LOV til å passe - det er i hvert fall vår erfaring. Nå er eldste 3 år og hun er av og til hos sine besteforeldre i helgene. Da kan vi senke skuldrene og kose oss hjemme. Vi er ikke av typen som liker å dra på byen, men vi hadde jo hatt muligheten om vi ville

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

gratulerer.

jeg var 18 år når jeg ble gravid med min første unge. jeg var også sammen med barnefar. vi valgte å beholde barnet etter flere uker med taner `hva gjør vi` vi bodde sammen, jeg hadde jobb, men ikke barnefar.

vi giftet oss når jeg var 19 år. ble gravid med nr to når jeg var 20.

 

nå er jeg 23 og jobber samme gjør mannen. vi har to flotte barn som vi trives med.

 

jeg sier ikke gjør det gjør det eller ikke.

men tenk gjennom dette. ta med typen til helsesøster å få henne til å hjelpe dere med valget.

skole kan man fullføre etter å ha fått baby.

[Sli1]

Det kan faktisk gå bra! Var 17 år når jeg ble gravid, bodde forsatt hjemme og var ikke engang ferdig med vgs. Fikk gjort meg ferdig med vgs og flyttet sammen med bf i en liten leilighet. Jeg har elsket morsrollen fra første stund og jeg har nå en vakker 5 åring og nå en ny baby på 3 mnd( med barnefar!!!) vi har også kjøpt hus, har grei økonomi og jeg begynner å sykepleien neste høst. Life is good, til tross for at vi ble foreldre veldig tidlig... Gjør det du føler er riktig!

[Katta_]

Gratulerer så mye!

Jeg var 19 år da jeg ble gravid. Hadde vært sammen med barnefar i 4 måneder, og vi var nok begge veldig umodne og langt ifra klar for å bli foreldre. Men vi valgte å beholde barnet, flyttet sammen og vokste med graviditeten. Vi valgte faktisk å gifte oss også, en måned før termin. Da datteren vår var 5 måneder gikk vi inn i en tøff periode. De sier jo at det første året er det tøffeste både som nygifte og foreldre, og vi er et prakteksempel på det, men vi klarte å komme oss gjennom det, og har det bedre enn noen gang. I dag er jenta vår 20 måneder og jeg har termin med lillebror om 12 dager, vi eier vår egen leilighet og bil, kjæresten min har fått ny og godt betalt jobb. Vi har det veldig fint, og klarte det mot alle odds. Det var helt ærlig ikke mange som hadde trua på oss. Det eneste som har utmerket seg veldig og vært vanskelig for meg er skole, men jeg har godtatt at det vil ta lengre tid for meg nå, og at jeg ikke har dårlig tid.

Med god støtte har du allverdens gode forutsetninger, men du vil klare på egenhånd også. Du må jo bare, og mødre klarer det mest utrolige - nettopp fordi de må

[Mamman til Stella og Håkon]

Heia :-) vil vil bare si at jeg ble gravid som 17 åring, med meg har det gått over all forventning :-) er 19 år, venter mitt barn nr 2 om en måned dette klarer du ! :-) lykke til :-)

[Tuttifrutti81]

Jeg ble også gravid som 17-åring, uten jobb, utdanning og bodde hjemme. Jeg og barnefar valgte å beholde. Jeg fikk meg utdannelse, jobb og eget hjem etterhvert, jeg måtte stå på mye, men for den lille krabaten gjorde jeg alt med glede for å sikre oss en god fremtid. Dessverre holdt ikke forholdet mellom meg å barnefar, men vi samarbeider godt om gutten vår likevel. I dag er "lille krabaten" 13 år og blitt en stor flott gutt. Har ikke angret ett sekund

 

Syns dere skal følge hva dere føler er rett

[Gjest Lykke Fryd ♥]

Det er vanskelig å si om det vil gå bra eller ikke uten å kjenne deg, din historie og ditt liv. Jeg vet ikke hvem du er så derfor vil jeg heller ikke gi mer enn et råd og det er: Kontakt Amathea - http://www.amathea.no/index.aspx?cat=1003

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Tusen takk til alle dere som svart meg. Godt å se at det gått bra for dere som valgte å beholde. Jeg har mye å tenke på fremover. Ikveld skal familjen min og kjæresten min samles å snakke så får jeg se om jeg blir noe klokere etter det. Akkurat nå føler jeg meg bare kjempeforvirret, lei meg, og redd for fremtiden.

(hilsen jeg som startet tråden)