Jobb eller utdanning, vanskelig å velge...

[Anonym bruker]

Jeg er 20 år gammel. Har en datter på 2 år. Jobber fast.

 

Jobben jeg har krever en del av meg. Jeg er ganske selvstendig og har et stort ansvar. Mye kundekontakt, hardt tidspress. Jobber ikke i butikk.

 

Men har ikke engang begynt på videregående skole. Har så lyst til å begynne på vanlig allmennfag og fullføre vanlig 3-årig skole, for deretter å begynne på høgskole for mer utdanning. Dette vil ta lang tid, og er sannsynligvis ikke ferdig før jeg er nærmere 30 år.

 

Har ingen planer om å få flere barn enda, og er ganske målbevisst av meg. Elsker skole og skoleoppgaver. Elsker å lære. Er alene med min datter, så det med penger kan bli et problem.

 

Akkurat nå er jeg veldig deprimert. Det har jeg vært lenge allerede. Har ingen venner, sliter med å skaffe meg det. I min jobb er kollegene mye eldre enn meg, og jeg får ikke kontakt med noen. Jeg mistrives egentlig i min jobb, går dit med klump i magen hver dag.

 

Dessuten er jobben noe helt annet enn det jeg ser for meg at jeg skal gjøre. Jobben krever kreativitet i massevis, men det har jeg ikke. Jobben passer meg helt egentlig ikke. Har ikke fått ordentlig opplæring heller.

 

Det ender jo med at jeg blir sykemeldt om og om igjen, egenmeldingene brukes flittig.

 

Men så er det familien min.. De mener det ville vært galskap å slutte i en slik jobb, fordi jeg ikke vil få en lignende jobb før jeg har en god del utdanning. De mener jobben ikke krever mye av meg, og at hver jobb er kjedelig. Jeg skjønner jo det, de færreste har vel kun gode dager på jobb. Men jeg ønsker kompetanse, jeg ønsker å ha utdanning. å kunne vise til min utdanning når jeg jobber. Alle andre kan så mye mer enn meg, og selv om jeg har "mammakompetansen" slik min tante presiserer for meg hver bidige gang vi snakker sammen, så føles ikke det nok. Jeg må vite mer om faget jeg jobber med. Utdanning gjør meg smartere, det vet jeg, og det ønsker jeg.

 

Lønnen er så som så. Med overgangsstønad fra nav vil jeg ha omtrent 6000 kr mindre i mnd å rutte med, samt at jeg ville hatt alle feriene skolebarn har.

 

Jeg vet allerede hvilken utdanning jeg ønsker, drømmer om å jobbe med språk. Samfunnsfag, alle språkfag og historie har alltid interessert meg, og jeg bruker mange timer i uken for å lese om forskjellige kulturer, religioner, land, språk osv. på wikipedia. Leser mange faktabøker også, og sluker informasjon som om det var vann. Jeg brenner rett og slett for språk og kultur!

 

Men familien min får meg til å tvile. Så nå spør jeg her, hva synes dere er best å gjøre? Bør jeg jobbe dette året ut og starte på vgs neste høst? Bør jeg avslutte umiddelbart og begynne med hjemmestudier? Hvordan er det å være alene med barn når man er under utdanning?

 

Slik jobben min er i dag krever den mye av meg. Selv tror jeg utdanning ville krevd mindre av meg, fordi jeg får lære (det er jo det jeg ønsker).

[Anonym bruker]

For meg ville valget vært enkelt. Eller, det var enkelt. Jeg valgte utdanningen. Har alltid hatt en drøm om å utdanne meg, men ble uplanlagt gravid, så jeg begynte heller å jobbe for å tjene penger. Men bestemte meg for at skal jeg noen gang ta utdanning, så er småbarnstiden den beste tiden å gjøre det på. Er i gang med 2. året på bachelorgraden min nå, og mindre penger osv er noe jeg ikke tenker over. Man får også studielån og om du er alenemor kan du få noe tillegg om du er i utdanning også. Med så klare mål som du har, ville jeg ikke vært i tvil. Deilige fleksible dager og masse tid med ungene. Så kan du jo få drømmejobben senere.

[Anonym bruker]

Takk for svar!

 

Fleksible dager er jo et pluss. Og jeg er målbevisst, setter jeg som mål å bli ferdig med oppgaven i tide, ja så gjør jeg det med glans. Og det at jeg er på skole for å lære gjør at spørring blir enklere. I min jobb er det jo forventet at man kan visse ting som jeg rett og slett ikke har peiling på, derfor er det flaut å spørre.

 

HI

[Anonym bruker]

Utdannelse!!!!!! Du kommer ikke til å bli mindre sliten og lei av den jobben du har med årene. Med en utdannelse blir det mye lettere og skaffe seg ulike typer jobber, og du står mye sterkere i jobbmarkedet generelt. Det høres jo også ut som det er dette du egentlig vil, så da er det bare og kjøre på. Flott for ungen å se at mamma jobber hardt for det hun vil oppnå her i livet også. Jeg studerer med barn og det er supert. God tid med ungen før og etter, fleksible dager, men man må jobbe strukturert for at det skal gå men det er jo egentlig bare en fordel så slipper man alt stresset før de hersens skippertakene hver gang Lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg ville valgt utdanning! Hadde jeg vært 20 år idag, og hatt muligheten, så ville jeg ha tatt den på flekken.

 

Du skriver at du er deprimert, da er det påtide å forandre noe i livet, til det bedre!

Lykke til!

[Vicky 83]

Jeg synes helt klart at du bør satse å utdanning, det er jo tydeligvis det du vil. Hvis du ikke trives i jobben din bør du uansett se deg rundt etter noe annet som passer deg bedre. Jobben/ studiene er tross alt en svært viktig del av livet. Du virker veldig motivert for studier, det er bra. Om du skal begynne nå eller neste år er litt vanskelig å si. Det kommer ann på hvor flink du er til å lese selvstendig og hvordan det går økonomisk. Selv synes jeg det virker perfekt å ta typiske lesefag som samfunnslære, historie og religion som privatist.

[Anonym bruker]

Takk for svar alle sammen. Jo mer jeg tenker på det, desto mer frister utdanning. Jeg savner også det sosiale. Jeg har få venner etter at jeg sluttet påbegynt videregående skole i 09 etter kun 5-6 mnd. Er derfor også litt redd for å droppe av skolen igjen.

 

Situasjonen da var at jeg ble uplanlagt gravid. Var ikke selvstendig, og ikke motivert til skolen. Jeg dro på skolen fordi jeg ikke visste hva annet jeg skulle gjort. Ble også veldig deprimert pga. graviditeten, og visste ikke hva jeg skulle gjøre.

 

Forskjellen fra da til nå er at jeg ønsker skole. Jeg vil "slite" for å lære. Jobbe målbevisst mot gode karakterer. Være sosial, høre til en gruppe. Jeg har heller ikke nylig slått opp med kjæreste over mange år, og bruker prevensjon de få gangene jeg surrer meg bort i sex, så dette kan kanskje hjelpe litt på;-)

[Anina]

Utdanning helt klart. Jeg ble fed up av det jeg drev med da jeg var 30, og begynte da på min andre utdannelse, som er en utdannelse over 5 år. Tenk på hvor mange år du skal jobbe, da kan vi ikke drive med ting som vi ikke trives med;)

[Anonym bruker]

ALLE jeg kjenner som av en eller annen grunn ikke har studiekompetanse, angrer på det i ettertid. De fleste har også skaffet seg det i ettertid, selv om det betyr mindre penger og hardt arbeid i en periode. Du kan ikke være så ung og allerede bli deprimert pga en jobb du hater, det går bare ikke? familien din er ikke deg, det er du selv som bestemmer over ditt liv.

 

Personlig har jeg nylig brutt opp fra en jobb jeg ikke klarte lenger, og begynt på min andre utdannelse. Og jeg er 36 år, det er aldri for seint (du skrev at du ikke ville bli ferdig med din drømmeutdannelse før du er 30 år - det er da ingen alder!

[☆☆☆]

Utdanning!

[Anonym bruker]

Du er bare 20år og har hele livet foran deg, så skaff deg utdanning Nå! Du kommer aldri til å angre på en utdanning, men du kommer mest sannsynlig til å angre om du venter for lenge. Det blir bare vanskelige og vanskeligere om man utsetter det. (Tro meg, been there, done that)

 

Hvis jeg var deg, så ville jeg tatt kontakt med rådgiver på vgs, og snakket om mulighetene du har. kan jo hende at du kan ta noen fag som privatist, samtidig som du jobber, slik at du kommer fortere igang, eller at du kan komme inn på voksenopplæring eller noe allerede i år. Er ikke for sent helt enda om de har plass.

 

Husk at du og får stipend når du går fullt på skole.