Min opplevelse av et akutt keisersnitt

[Anonym bruker]

Min fødsel endte i keisersnitt, men alt gikk egentlig veldig bra. Likevel sliter jeg en del med følelsene. Og konstant dårlig samvittighet fordi jeg føler det jeg gjør når jeg burde være lykkelig.

 

Fødselen min startet med vannavgang og jeg fikk kraftige rier med to minutters mellomrom. Etter tre timer hadde jeg opp til fire rier mellom hver pause og begynte å planlegge hvordan jeg skulle få mannen til å ta livet av meg. Men så kom jeg på bedre tanker og fikk epidural som fungerte veldig bra. Riene fortsatte, men smerten forsvant. Fødselen stoppet desverre opp pga mekanisk misforhold mellom hode og bekken, og barnet ble forløst med keisersnitt ni timer etter vannavgang, klokken halv ett om natten. Keisersnittet gikk helt fint uten dramatikk og barnet skrek i det han ble løftet ut av magen. Ingen fysiske komplikasjoner i ettertid.

 

Men hvis du spør meg hva som var det værste med hele fødselen så vil jeg svare tiden på oppvåkningen da jordmor sa at fødselen var over. Jeg fikk nemlig bare ha barnet hos meg en liten time etter fødselen av hensyn til andre pasienter på oppvåkningen. Så der lå jeg altså lammet fra livet og gråt og skrek etter barnet mitt uten å kunne røre meg. Jeg sliter fortsatt med tilknytningen og noen dager lurer jeg på å ta en dna test for å sjekke om barnet virkelig er mitt. Den første dagen på barsel husker jeg som den værste dagen i mitt liv. Jeg var endelig gjenforent med barnet mitt, men jeg fikk ikke lov til å ha mannen min hos meg. Jeg hadde ikke sovet mer enn en time i løpet av natten og var totalt utslitt og redd og usikker. Barnet skrek mye og måtte bysses, men jeg var så sliten at jeg glemte å amme. Ikke kom jeg på å spørre etter mat til meg selv heller.

 

Nå er jeg gravid igjen og virkelig livredd for at det skal bli et nytt keisersnitt. Jeg har ikke ringt til legen ennå fordi jeg er så redd. Jeg har mest lyst til å planlegge hjemmefødsel, selv om jeg vet at det ikke er et alternativ for meg. Jeg har uansett bestemt meg for å reise hjem så tidlig som mulig, uansett om det blir vaginal eller keisersnitt. Jeg orker bare ikke tanken på en eneste natt til på barsel!

 

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette, men jeg måtte bare få det ut. De fysiske smertene etter fødselen er over og glemt, men den psykiske smerten da jeg lå på oppvåkningen og på barsel henger ennå igjen. Spesielt hvis jeg er trøtt, da er jeg plutselig tilbake i sengen og ligger der lammet og uten babyen mens jordmor snakker om at jeg må forstå at sånn må det være.

 

[Dini]

Jeg skjønner hva du mener,det er en tøff opplevelse med et keisersnitt og hvordan man har det i ettertid med tanke på barnet og diverse.

 

Jeg hadde vannavgang 3 ganger før de etter 3 døgn bestemte hastekeisersnitt på meg, da jeg våknet opp gratulerte alle meg med et barn jeg ikke engang hadde sett. Jeg så henne ikke før hun var nesten 9 timer gammel (ble lagt i full narkose pga allergi..), hennes første levedøgn så jeg henne maks 1 time tilsammen.. Og de første døgnene måtte jeg bli trillet opp for å se henne da hun lå på nyfødtposten pga hun ble født med en infeksjon.. som kunne vært unngått.

 

Det har vært tungt å komme seg ovenpå, for en lurer jo på; er det sikkert at de ikke har gitt meg feil baby? Og så er det jo det med oppvåkningen, uten barnet og mannen tilstede.Jeg våknet opp uten at noen merket noe på 10 minutter, så jeg lå jo der alene.. Nettopp blitt mamma, grumsete i halsen, helt alene.

 

Fæle ting skjer, men det er heldigvis at deler av hukommelsen vår svikter. Jeg anbefaler deg at du tar en skikkelig snakk med en som kan hjelpe deg på det psykiske, for det er tøft å gå gjennom et keisersnitt.

 

Det blir bedre, men du må få tak på hjelp!

[Anonym bruker]

Uff så trist at din første fødsel ble så traumatisk for deg.... du har tydeligvis fått angst for å føde, og kanskje en fødselsdepresjon? det beste rådet jeg kan gi deg er å oppsøke hjelp hos fastlege og jordmor.

Jeg hadde selv akutt keisersnitt og hadde ca 10 min med min sønn før oppvåkningen, fikk en reaksjon av anestesien og sov ikke på godt over 36 timer. Min mann fikk heller ikke være hos meg og jeg fikk heller ikke ha babyen hos meg før etter ett døgn. Mitt andre barn var også keisersnitt og hun fikk jeg se i fem min før hun var ut på barneintensiven i fem døgn.

Personlig fikk jeg ingen problemer med tilknytningen, det kom helt naturlig og jeg har ALDRI følt distansert fra noen av de.

Det å ha problemer med tilknytning kan bunne i en fødselsdepresjon, som igjen kan komme av den traumatiske opplevelsen.

Oppsøk hjelp nå mens du går gravid, og du trenger også å snakke med noen angående forholdet til ditt andre barn. Om du fortsatt føler at h*n ikke er din så bør du få snakket med noen.

Lykke til.