Burde ikkje ALLE bidra med noe (også uføre)

[Anonym bruker]

Kom akkurat til å tenke på;

burde ikkje ALLE voksne mennesker bidra med noe for samfunnet.

 

At de som blir uføre får oppgaver som er tilpassa deres tilstand/diagnose. Type vernet bedrift. Alle trenger jo ikkje jobbe 7,5 timer, men alle bør kunne bidra litt. Kanskje de klarer 1 time til dagen. Kanskje 3 timer, kanskje 0,5 timer. Noen kan komme seg ut og være en del av et fellesskap, og for dei det ikkje passer for, kan utføre arbeidet fra si ega stue. (type putte post i konvolutter eller kva som helst)

 

Så hadde de som var uføre kunne følt ære i å bidra på lik linje med andre i samfunnet. Og dei som kun er late hadde ikkje funnet det så attraktivt å bli uføre.

 

Bare en tanke. Sikkert "umulig" å gjennomføre.

[Gjest Kira bjeffer!]

Jeg tror det ville blitt vanskelig å gjennomføre.

 

I tillegg er varierer jo "tilstanden" til de uføre endel. Naboen min, en dame i 50-årene, er ufør. Hun har gode dager og dårlige dager, og på de dårlige dagene er hun mer eller mindre sengeliggende. Hun blir også dårlig de neste dagene hvis hun f.eks passer barnebarna en dag. Så hvis hun skulle jobbet en dag for å ligge de to påfølgende, så tror jeg heller ikke det hadde vært så bra for verken kroppen eller psyken.

 

Men synes mange burde fått bedre oppfølging, og de som ønsker tilbud om den type jobb uten å miste rettigheter (og da snakker jeg ikke om de som ønsker å bli eller er uføre pga latskap).

[Anonym bruker]

Problemet er at mange uføre ønsker å jobbe, men det er ikke jobber til dem å finne. Ingen arbeidsgivere vil ha ansatte som kommer og går når det passer dem, og som jobber etter dagsform.

[Mrs. Bouquet]

Problemet er at det ville kostet mye mer enn det gav igjen økonomisk

[Anonym bruker]

Det er vel bedre å sette i gang forebyggende tiltak for både den psykiske og fysiske helsen. Fjerne tabuer slik at man tør å oppsøke, og faktisk få hjelp, før man når bunnen og uføretrygd ser ut til å være den eneste løsningen.

 

Dessuten er det dessverre mange der ute som har blitt uføretrygdet, som burde blitt vurdert på nytt. Det har gått fra å være et nokså slepphendt system til å kanskje bikke over til noe for rigid. De som virkelig ER for syke til å bidra, skal kunne få den hjelpen de faktisk trenger i stedet for å leve på AAP år inn og år ut..

 

Tankegangen din er bra HI, men det er som andre sier - antagelig dyrere å drifte, enn å la folk gå på trygd.

 

Kanskje NAV kunne skaffe plass i vanlige bedrifter (på samme måte som arbeidstreningsprogram), hvor den uføretrygdede kan bidra når den har mulighet. Da vil trygden være lønnen, og denne personen går utenpå de andre ansatte, slik at det ikke belaster bedriften når de er syke.

 

Hvis man klarer å holde en liten for innenfor arbeidslivet, øker det jo sjansen for at man skal komme mer ut i jobb senere,

[Anonym bruker]

Det er vel mange uføre som synes de er "for gode" til å sitte og lage gyngehester, sammen med de med Downs syndrom og de som går på medisiner mot manisk depressivitet og schizofreni.

 

De som har hatt slag eller har revmatiske sykdommer, vil ikke like et slikt selskap. Mannen min skulle gå på det lokale aktivitetshuset, og fortalte det til naboen vår som er pensjonist og har hatt slag. "Eg er ikkje sånn", sa naboen.

 

Men der folk har vært frekke og kastet fra seg søppel, kan det være en oppgave for dem som ikke har jobb. De kan rydde opp. Men mentaliteten bør jo være at ALLE SKAL rydde opp etter seg, og ikke etterlate søppel i den fine naturen og i friområder.

[Anonym bruker]

Jeg har en revmatisk sykdom som gjør at formen er VELDIG variende. Jeg har det vel litt sånn som naboen Kira beskriver. I tillegg har jeg en mastergrad jeg veldig gjerne skulle fått brukt. Slik tilstanden min er nå har jeg ikke mulighet til det. Jeg blir sengeliggende når jeg må presse meg på noe vis. Jeg synes faktisk det er viktig å kunne ta vare på familien min, og at barna mine ikke bare ser en mamma som ligger i mørket i sengen. Jeg synes absolutt jeg bidrar i samfunnet ved å være en god mamma! Og så håper jeg av hele mitt hjerte at jeg en gang blir bra nok til å kunne jobbe igjen. Det er alltid noen som vil utnytte systemet, uansett hva det dreier seg om. Sånn er dessverre verden. Men å la det gå utover dem som virkelig er syke, det synes jeg faktisk er helt forferdelig. Jeg har ikke bedt om å få denne sykdommen.

Og til slutt- vernet bedrift??

[Lettie]

En fin tanke som stoppes av Staten Norge og ikke de syke, dessverre.

[Frøken Ubesluttsom]

Hadde vært kjempefint det, men desverre er ikke samfunnet lagt opp til at man skal kunne jobbe feks. bare en time om dagen etc. De fleste som er uføre vil jo gjerne jobbe, men det er ingen jobber til dem.

Jeg har selv vært ufør en periode og jobbet som frivillig på et aktivitetssenter for eldre 3 timer hver mandag. Er der fortsatt og det gir meg så mye. Er helt enig med deg HI, men det er desverre lettere sagt enn gjort.

[Anonym bruker]

Og desverre er det sånn at det finnes folk som ikke vil jobbe. Ta en utdanning, jobb et år eller tre i en godt betalt jobb, forsikre deg maks mtp død og uførhet, og voila, "gå på en knekk" Og du kan ha 80% av lønna du ville hatt i 100% jobb, med lavere skattetrekk og kanskje mindre bruk av barnehage/sfo, så sitter man igjen med MYE mer hver måned uten og jobbe enn hva man gjør med og jobbe.....Denne gruppen skali det minste ha at de har JOBBET for ikke jobbe.....

 

Også er det de som bare er late.....Jeg tror jeg uten vansker skulle funnet folk som hadde foretrukket minstepensjons uføretrygd, mot og gå på jobb 8 t hver dag, 5 dager i uka OG motta 1mill i NETTO utbetalt lønn......Etter 2 måneder tenkter jeg mange hadde kastet inn håndkleet....Og valgt minstepensjon mot 80 0000 inn på bankkonto i måneden...

 

Men NOE måtte man ha kunnet finne på for uføre, og for alle som er uføre uten og ville det (jeg skjønner tross alt at den største gruppen uføre er det helt ufrivillig. Om det kunne virke som noe annet i starten). Iallefall for en større gruppe av de enn nå. Hva med og lese for personer på eldre og sykehjem. ELler bare selskapsdamer/-menn for de som er mest ensom. Mate de på sykehjem som ikke greier spise selv, og som trenger mer tid på seg enn hva pleierne kan gi de? ELler kjøre rundt til folk på hjemmesykepleiernes sin elister for og høre hvordan det går, da dette også ofte er ensomme folk. Og av erfaring så vet jeg at alarmene ikke alltid funker som de skal om de har fall, anfall ol...Og skjer det rett etter de har hatt hjemmesykepleien på besøk, tar det lang tid før det bli roppdaget. Men slike ekstrabesøk av folk som ikke er istand til og jobbe noe fast, kunne kanskej vært en ekstra trygghet for mange??? Jeg mener, dette er ting som kan taes når man føler for det,- og ikke være noe fast. For det er vel DET som er hovedprobelmet. En ufør kan sjelden forutse når han/hun er i stand til og gjøre noe eller ikke. Ergo er oppgaven og finne ting de kan gjøre når det passer seg, ikke når det Må gjøres, eller når det passer andre....

[valkyrien]

Man føler ingen ære av å gjøre en oppgave noen har funnet på for å ha en aktivitet å tilby... Snarere tvert imot...

[Iselilja]

Jeg har ikke lest alle svarene her, men jeg tror absolutt alle bør bidra så godt de kan. Om ikke annet, så for sin egen del og selvrespekt. Ikke alle kan være ansatt et sted, men de aller fleste kan bidra ved for eksempel å strikke ulltøy til premature, være telefonvakt for et godt formål, stille opp for det lokale idrettslaget eller eldresenteret på en god dag, gå natteravn, organisere noe hjemmefra, bake brød for en nabo som sliter etc. Men selvfølgelig må aktiviteten være lystbetont for den som skal gjøre den, ellers faller mye av vitsen bort. Jeg tror det er veldig viktig for livskvaliteten å føle at man får brukt resursene sine og kan gjøre en forskjell for andre.

Endret 31. august 2012 av Iselilja