Angrer på abort

[Fioli]

Hei!

Jeg har en sønn på 2 år, for ca 1 år siden ble jeg gravid selv om jeg gikk på p-plaster. Jeg valgte abort fordi min samboer ønsket det og fordi forholdet vårt ikke fungerte.

Nå er det slutt mellom meg og samboer, jeg er alenemamma på alle måter, min eks ønsker ikke å se meg eller sin sønn.

Jeg har begynt å angre så fryktelig på valget jeg tok, ikke fordi jeg tror jeg og samboer hadde vært sammen, det er ikke noe jeg ønsker da han ikke er en bra mann for meg, men fordi sønnen min kunne hatt en søster eller bror nå,han kunne hatt noen å dele alt med. Men han kommer aldri til å få helsøsken, aldri få søsken på samme alder. Jeg ANGRER så fryktelig, men det hjelper jo ingenting!

Hva skal jeg gjøre for å slutte å tenke på dette?

[Anonym bruker]

Selv med litt aldersforskjell på halvsøsken, vet jeg om noen som har et ganske nært forhold til sin mye yngre halvsøster.

 

Hvis barnet aldri får noen søsken i det hele tatt, tenk på at Suri Cruise kanskje ikke gjør det heller. Men hun har kanskje noen halvsøsken som er mye eldre?

[<3 2G <3]

Jeg vil tro du aldrig kommer til å slutte å te ke på det, men prøv å fokuser på at det var det rette valget da du gjorde det. Ikke lett, men det blir litt lettere med årene.

[Fioli]

Ja, jeg vet jo at det ikke er noe å gjøre med nå, og jeg må prøve å tenke annerledes. Avogtil skulle jeg virkelig virkelig ønske det gikk ann å ta valg om igjenn. Takk for svar:)

[Major HotLips Houlihan]

Min eldste har heller ingen helsøsken, jeg og pappan hennes gikk fra hvernadre når hun var bare baby. I mange år var det bare meg og henne, vår lille familie, men hun har nå fått en lillesøster som er åtte år yngre enn henne selv. Selv om de ikke er helsøsken så kan jeg ærlig talt ikke se noen forskjell på det og halvsøsken. Min eldste jente forguder lillesøsteren sin over alt og det er gjensidig, og jeg vet at de kommer til å ha et nært og fortrolig forhold til hverandre på tross av ulike fedre og aldersforskjell. Barn bryr seg fint lite om biologien, det et tilknytningen som teller og søsken er søsken uansett. Dette kan ikke gjøre opp for den aborten du tok og angeren du føler, men det kan ihvertfall være en liten trøst at muligheten til å få søsken er ikke over for din sønn

[Fioli]

Tusen takk, nei den er jo sansynligvis ikke det...en kan jo aldri vite, men jeg håper han får søsken en dag såklart.

Men drømmen om "to tette" har jeg jo knust. Også er jeg 28 år, jeg vet jeg ikke er gammel, men det tar jo litt tid å treffe en ny også vil du gjerne ha litt tid sammen før dere skal ha barn, osv. Det stresser meg, har lyst å få alle mine barn før fyllte 30 egentlig....men det tror jeg ikke kommer til å skje nå. Og over 30 går vel fruktbarheten ned også, eller?

[Anonym bruker]

Jeg vokste opp med ett halv- og ett helsøsken. Jeg føler på ingen måte at jeg er "mindre" søster til han som ikke har samme far som meg. Vi er søsken, vi tre, akkurat like mye. Det samme sier venninnen min, som har ett helsøsken og et adoptert søsken.

[Anonym bruker]

Jeg vokste opp med ett halv- og ett helsøsken. Jeg føler på ingen måte at jeg er "mindre" søster til han som ikke har samme far som meg. Vi er søsken, vi tre, akkurat like mye. Det samme sier venninnen min, som har ett helsøsken og et adoptert søsken.

[Heihånåerdetjuligjen]

Dumt å gå og pine seg med så dystre tanker. Gjort er gjort - og det er ingenting du kan gjøre med det nå.

 

Mulig barnet ditt får et halvsøsken senere? Løpet er ikke nødvendigvi kjørt enda;-)

[Mamma_til_2]

visst det er noe trøst så har mine døttre en halvbror som ikke bor med oss og det er 8 og 13år mellom dem, men han forguder søskene sine og de forguder han, jeg har og bare halvsøsken og jeg har ett kjempetett bånd med dem

[Anonym bruker]

Hei!

 

Jeg har heller ingen helsøsken.. Mor mi gikk fra min far før jeg var året. Men jeg har to halvsøsken som er 4 og 8 år yngre enn meg. Vi har vokst opp sammen som om vi var "ekte" søsken, og ingen av oss tenker på at jeg egentlig har en annen far (selv om vi alle tre har visst det bestandig). Hvis det kan være til trøst!

 

Og; det nytter ikke å angre.. Du gjorde det beste i den situasjonen du var i, og det er vel det eneste man kan gjøre..

[Fioli]

Det er sant, hjelper ingen å angre Takk til dere som har svart, hjelper meg litt til å begynne å tenke litt annerledes.

Livet blir ikke alltid som en har sett for seg hvertfall