Føler meg invadert av min mor..

[Anonym bruker]

Vet ikke helt hvor jeg skal begynne., min mor er psykisk syk og jeg føler at hun sliter meg ut! Er jeg rar som synes dette blir i overkant mye kontakt?

 

- Hun sender meg 5-15 mld daglig minst 4 ganger i uka.. skriver stort sett bare om seg selv. Skriver ned alt hun gjør hele dagen, som om det er så interessant å lese om. Ringer meg ofte på lørdagene i 9-tiden på kvelden fordi hun kjeder seg, tenker ikke over at jeg har en mann/familie selv og ikke ønsker og snakke med henne halve lørdagskvelden

- Hun spør om å komme på besøk hver uke, sitter i opptil 5 timer når hun er her.. får vondt i hodet når hun skal komme, vet heller aldri hvilket humør hun er i.

- Hun elsker og snakke om hvor store problemer alle andre har, og har ingen selvinnsikt. Er også bitter og blir lett sint og farer opp. Tåler ikke å bli snakket imot, eller at andre har andre meninger enn henne.

- Hun har ikke noe eget liv, lever gjennom barn og barnebarn. Har ikke hatt jobb eller kjæreste på maange år. Hun er veldig opptatt av fortiden, snakker om når jeg var 10 år som om det var i går osv..

- Det er umulig å hjelpe henne, siden hun ikke vil ha hjelp. Hun er den mest normale av alle i følge henne selv. Hun har gått i behandling før, hatt psykiatrisk sykepleier på huset men sier opp hjelpen for det er jo ikke hun som er gal....! Hun nekter å bruke medisiner. Nekter å få seg interesser/hobbyer.

 

Hvordan få henne til å forstå at jeg kan ikke leve livet for henne?? Merker at de gode følelsene jeg hadde for henne før er i ferd med å forsvinne helt:(

[Mamma`n til Will& Ailo]

Høres ut på meg som hun er ensom.

[Anonym bruker]

Ja, hun er ensom, men det er slitsomt for meg å måtte være ensvarlig for hennes lykke hele tiden. Jeg kan ikke leve livet for henne..:/

 

HI

[Anonym bruker]

Har vel innsett at jeg kan ikke endre henne, kan kun endre måten jeg forholder meg til henne på. Kan ikke hjelpe noen som ikke vil ha hjelp.

 

HI

[Anonym bruker]

Vet ikke hvilken mor som er værst jeg (min eller din)... at hu ringer en del og vil komme på besøk osv er jo ikke så ille, men har forståelse for de andre tingene.

 

Min mor bytter på null kontakt og mye kontakt.

Er alkoholiker og sliter psykisk i perioder og man vet aldri hvor man har henne.

Når hun har gode perioder kan hun fint passe ungene og er veldig oppegående, men det er sjeldent hun gidder å passe eller så ombestemmer hun seg hele tiden/avlyser avtaler og det vil jo ungene merke etterhvert.

Men skryte over hvor flott bestemor hun er og alt hun skal ta med ungene på , det kan hun godt gjøre

 

Jeg merker også at jeg ikke har de samme følelsene/det samme forholdet til henne.. vet liksom ikke lenger hvordan jeg skal forholde meg til henne.. Men det er kanskje bare bra, har funnet ut at jeg ikke er ansvarlig for hvordan hun har det og at jeg ikke trenger henne på samme måte lenger.

[PintSizedDictator]

Du har helt rett i at det ikke er ditt ansvar å leve for henne. Jeg sier ikke at du dermed skal glemme at hun eksisterer, det er jo helt tydelig at hun har behov for noen rundt seg. Kanskje du kan prate med fastlegen din om dette og få noen råd? Lykke til uansett.

[Revenka78]

Vet ikke hvilken mor som er værst jeg (min eller din)... at hu ringer en del og vil komme på besøk osv er jo ikke så ille, men har forståelse for de andre tingene.

 

Min mor bytter på null kontakt og mye kontakt.

Er alkoholiker og sliter psykisk i perioder og man vet aldri hvor man har henne.

Når hun har gode perioder kan hun fint passe ungene og er veldig oppegående, men det er sjeldent hun gidder å passe eller så ombestemmer hun seg hele tiden/avlyser avtaler og det vil jo ungene merke etterhvert.

Men skryte over hvor flott bestemor hun er og alt hun skal ta med ungene på , det kan hun godt gjøre

 

Jeg merker også at jeg ikke har de samme følelsene/det samme forholdet til henne.. vet liksom ikke lenger hvordan jeg skal forholde meg til henne.. Men det er kanskje bare bra, har funnet ut at jeg ikke er ansvarlig for hvordan hun har det og at jeg ikke trenger henne på samme måte lenger.

 

Vet du, sånn er min mor også. Det endte med at vi flyttet 40 min unna og nå har vi ikke så mye kontakt. Jeg orker ikke ringe henne.

[Anonym bruker]

Mye av dette var som å lese om min egen mor.

Hun er perfekt og alle andre er splitter pine gal. Blir lett fornærmet og da går hele jorden under på grunn av hennes sinne. En liten motgang og absolutt alle har vært imot henne hele livet hennes og hun sier hun alltid blir tråkket på, men hun er jo den som herser med alle andre. Vi er alle livredd henne.

Synes det er så ekkelt når hun sitter og snakker om hvor dårlige foreldre andre er. Hun selv er blitt meldt til barnevernet, men hun unnskylder det med at jeg er syk i hodet og at en dårlig periode i livet mitt gikk ut over henne. Jeg har alltid vært livredd henne i oppveksten, for hun har reagert fysisk også når hun har blitt sint, og det var jo umulig å vite hva som plutselig fikk det til å klikke for henne.

Det verste er at jeg i dag har et barn som er veldig glad i bestemoren sin, så jeg har veldig vanskelig for å bare kutte henne ut, selv om jeg fortsatt føler meg helt ødelagt og bitter på grunn av henne.