Er dere boblende lykkelige hele tiden???

[første27]

Bare ett lite hjertesukk og en slags "tømming" av tanker.. Er det virkelig sånn at når man er gravid så skal man være boblende lykkelig hele tiden? Skal man gå å konstant kjenne på at alt er så fantastisk og greit, at man er verdens heldigste som er gravid og skal man nyte hvert eneste sekund av alt alltid hele tiden? Skal det være sånn at alle synes det er fantastisk og gå gravid? Det er nemlig det man får inntrykk av når man leser bøker, på internett og hører andre fortelle. Er det virkelig dette som er realiteten?

Er det ikke lov å kjenne seg trøtt og lei? Kjenne at alle sparkene rett før man sovner egentlig kan være ganske plagsomme? At man savner ett glass vin, røyken (som man selvsagt har sluttet med) og muligheten til å ta seg en liten fest? Savne litt det forholdet mannen og jeg hadde før graviditeten? Er det ikke lov å kjenne at man gleder seg til at det er over? Jeg har nemlig kjent en del på disse sistnevnte følelsene. Og det har følgelig også gitt meg massevis av dårlig samvittighet! Og spørsmålene melder seg: er man ett dårlig menneske? Blir man en dårlig mor? Hva er galt med meg som tenker sånn?

For all del, la det ikke være det minste lille snev av tvil om at jeg gleder meg stort til å bli mor og jeg synes selvsagt også at det er utrolig å se ultralyd, kjenne spark, følge utvikling og se at man vokser!! Jeg elsker allerede det lille nurket!! Tvil ikke på det… Og stort sett er det kjempekjekt å være gravid.. Men Må man være så forbanna lykkelig hele tiden? Er man unormal dersom man ikke er det?

[Mikkemafian]

Selvfølgelig ikke! Tror faktisk ikke det er mulig! Det svinger i privatlivet, det svinger på jobb, det svinger i verden... Jeg er stort sett veldig fornøyd med livet, men boblende lykkelig er det litt lenger mellom. Jeg vet har jeg har vært det mange ganger, og jeg tror jeg kommer til å bli det igjen stadig vekk, men å gå rundt i konstant lykkerus høres ikke helt sunt (eller ærlig) ut..

[Anonym bruker]

Alle disse tankene er helt normale, det er en del av prosessen det også. Hormoner og forandringer i kroppen gjør at også de negative tankene kommer, selv om barnet er både planlagt og ønsket.

 

Det er vanlig å nesten angre litt, lure på om dette egentlig var så lurt, kommer jeg til å mestre dette, har jeg tatt meg vann over hodet nå osv osv, alle disse tankene gjør deg bare mer reflektert og sørger for at du blir en enda bedre mamma.

 

Det er heller ikke til å stille under en stol at det å gå gravid er slitsomt, det er klart det er lov å bli sliten og lei.

[ariel78]

Du er ikke unormal!

Jeg gleda meg masse til babyen og var kjempeglad for at vi skulle få baby.

 

Men følte meg elendig store deler av graviditeten, ingen energi, klumpete og vondt både her og der.

Savna å gå i normale klær og ta et glass vin.