er dere boblende lykkelige 24/7 ??

[første27]

Bare ett lite hjertesukk og en slags "tømming" av tanker.. Er det virkelig sånn at når man er gravid så skal man være boblende lykkelig hele tiden? Skal man gå å konstant kjenne på at alt er så fantastisk og greit, at man er verdens heldigste som er gravid og skal man nyte hvert eneste sekund av alt alltid hele tiden? Skal det være sånn at alle synes det er fantastisk og gå gravid? Det er nemlig det man får inntrykk av når man leser bøker, på internett og hører andre fortelle. Er det virkelig dette som er realiteten?

Er det ikke lov å kjenne seg trøtt og lei? Kjenne at alle sparkene rett før man sovner egentlig kan være ganske plagsomme? At man savner ett glass vin, røyken (som man selvsagt har sluttet med) og muligheten til å ta seg en liten fest? Savne litt det forholdet mannen og jeg hadde før graviditeten? Er det ikke lov å kjenne at man gleder seg til at det er over? Jeg har nemlig kjent en del på disse sistnevnte følelsene. Og det har følgelig også gitt meg massevis av dårlig samvittighet! Og spørsmålene melder seg: er man ett dårlig menneske? Blir man en dårlig mor? Hva er galt med meg som tenker sånn?

For all del, la det ikke være det minste lille snev av tvil om at jeg gleder meg stort til å bli mor og jeg synes selvsagt også at det er utrolig å se ultralyd, kjenne spark, følge utvikling og se at man vokser!! Jeg elsker allerede det lille nurket!! Tvil ikke på det… Og stort sett er det kjempekjekt å være gravid.. Men Må man være så forbanna lykkelig hele tiden? Er man unormal dersom man ikke er det?

[snart3-4-5barnsmor.87]

Hehe nei absolutt ikke, normale mennesker skal føle hele spekteret. Beskymringer, glede, trøtt, sliten, ekstase :-)

 

Jeg har nå vært gravid konstant siste 4 årene ( nesten i hvertfall, har en på 3 år og en på 1 år) og venter trillinger neste år, om alt går bra. Jeg er opp og ned hele dagen, gråter og frykt og glede om hverandre.

 

Jeg synest du er helt normal, jeg er hverfall lik. Men når babyen kommer, frister hverken fest eller røyk for min del da ;-) men jeg kjenner på følelsen under graviditetene, for det betyr frihet ( barnefri, da jeg ikke drikker med barn i huset)

 

God klem fra meg hverfall :-)

[Squirrel79]

Synes du høres helt normal ut jeg Jeg er gravid med nummer to og kan vel beskrives som at jeg har hatt enkle svangerskap. Med førstemann jobbet jeg fullt helt til termin og gjorde stort sett normale aktiviteter. Det samme denne gangen. 26 uker på vei, og har det helt fint.

 

MEN, jeg synes også at sparkene kan gi seg litt innimellom, jeg er litt sliten og lei meg for at jeg ikke kan leke like mye med mini som jeg ønsker. Jeg har ikke overskudd til å ta alt husarbeidet akkurat når jeg vil, og av og til må jeg bare stoppe opp og legge meg på sofaen. Magen begynner å komme i veien, og jeg lengter av og til etter å kunne ta en joggetur... Men jeg koser meg med magen også, og gleder meg til å bli 2-barnsmor. Tror det er heller unaturlig å være lykkelig hele tiden! Da mangler det noe i følelsesspekteret.

[VinterSol+2]

Jeg er gravid for fjerde gang, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ifkke liker å gå gravid noe særlig i det hele tatt.

 

Men jeg liker resultatet da. Så bare holder ut

[LivHeidi]

Er sliten, trøtt og lykkelig på samme tid jeg. Skikkelig kinderegg

[Lavendel :)]

Nei selvfølgelig er man ikke lykkelig fra morgen til kveld hele svangerskapet. Men jeg forstår egentlig ikke hvilke bøker og nettsteder du har vært på som sitter med det inntrykket heller. Jeg syntes stadig jeg leser om kvalme, bekkenplager, dårlig nattesøvn, svimmelhet, lite energi, humørsvingninger og problemer i parforholdet. For ikke snakke om barselblues, såre bryster, hemoroider og depresjoner.

Jeg trodde faktisk myten om at man er lykkelig hele tiden for lengst var avlivet. Men kanskje du har litt store forventninger til hvordan du selv skal føle omkring denne begivenheten.

Jeg tror de fleste opplever at det å få barn er noe veldig stort i livet. Og at det absolutt er verdt "slitet". Men det er vel de færreste som seiler igjennom på en rosa sky.

[BinaBaby]

Jeg kjenner meg godt igjen! Ansvaret for barnet starter før det er født og man kjenner på alt man må avstå fra og ikke minst holde ut og gjøre og gi av seg selv for å gi det de beste forutsetninger.

 

En del kvinner spesielt de eldre sier "å jeg hadde aldri noen problemer jeg, var i kjempe god form jeg, skulle ønske det var jeg som skulle få baby om igjen nå jeg" .. osv. da får jeg dårlig samvittighet for at jeg ser litt grinete ut, når jeg halter rundt med bekkenløsning - men det hjelper når jeg ser innlegg som dette, da forstår jeg at det ikke bare er jeg som innimellom blir litt sliten og lei av å være gravid. Samtidig er jeg i det store og hele så takknemlig for å være gravid, vet at jeg hadde utholdt mye verre ting for denne muligheten til å bære frem et barn.

[November-spire-79]

Jammen er det slitsomt, men er overrasket over hvor fort jeg glemmer når jeg tenker tilbake på hvor dårlig jeg var de første månedene med kvalme, for da var det virkelig tungt. Da tenkte jeg at fy søren hvorfor var det ingen som sa til meg at graviditet er så hardt Men nå i uke 29+4 så er alt dette glemt, og selv om jeg er dårlig til beins nå på grunn av andre plager så er det ikke i nærheten av hvor ille det var i starten..........så ja, akkurat nå er jeg lykkelig hele tiden

[Vårbarnet med to små]

Langt i fra! Nå er ikke jeg et spesielt lykkelig menneske fra før, ettersom jeg til stadighet er lettere deprimert. Men, jeg er takknemlig for at jeg er gravid. Er bare 12-13 uker på vei så jeg har lenge igjen. Akkurat de siste fem ukene har jeg liggi med hue i dass dagen lang....... for å si det rett ut. Sånt blir man ikke lykkelig av. Men jeg har øyeblikk innimellom som veier opp for alt det. Som når mannen koser magen, eller ringer bare for å høre hvordan jeg har det.

[rød]

Det går i allefall opp og ned. Men innert inne er jeg vel ikke så lykkelig. Og tanken på å forsvinne, blir borte er der. Men jeg holder ut, er glade i barna mine og vet at det går over. Er EKSTREMT hormonell og sur for tiden. I tillegg er det alt som går galt. Føles iallefall sånn.... Bare å ikke vite hva jeg skal gjøre med jobb etter endt permisjon sliter på Blir så lei! Føler jeg har vært dum som ble gravid igjen, det bare gjør alt vanskeligere Men håper bare jeg blir glad i ungen og ikke angrer når den kommer. Nå er sparkene bare irriterende Prøver å trøste meg om at dette snur, innerst inne gleder jeg meg jo til en baby... Er blitt en negativ person etter alt for mye negativitet i livet og sliter med å snu. Er det noe som butter imot, er det ned i kjelleren igjen Som sagt, ekstra hormonell idag, men godt å få delt noen tanker....Nå skal jeg på jobb, blir godt å få fokuset over på noe annet så blir jeg i godt humør... enn så lenge da.

[:o) :o) :o)]

Jeg elsker å kjenne sparkene i magen... Og that's it! Har masse plager i forbindelse med svangerskapet, så må ta det veldig rolig. Nettopp vært innlagt pga sterke kynnere og er bare 24 uker på vei, så jeg har noen laange måneder foran meg føler jeg. Så det er mye klaging og syting fra meg:P Når det er sagt, så føler jeg meg jo også veldig heldig. Har flere venninner som ikke kan få barn, og noen som har gått mange runder med prøverør før det gikk. Så for all del, jeg ser på meg selv som ekstremt heldig som venter nr 3, men lykkelig 24 timer i døgnet? Laaangt i fra!!!

[najaden]

Nei, herrejemini - om jeg skulle gått rundt og vært boblende lykkelig 24/7, hadde jeg vært utslitt! Livet består heldigvis av flere fasetter. Jeg kan nok si at jeg er grunnleggende lykkelig, selv om jeg av og til er rasende, usigelig trist, boblende lykkelig, ekstatisk. Hadde man vært "gjevnt" boblende lykkelig, tror jeg det ville vært vanskelig å sette pris på de lykkelige øyeblikkene som kommer.

 

Nå når jeg er gravid er jeg glad for svangerskapet, men stuptrøtt, uggen og sliiiiten. Men det er greit, det og.