Psykisk sykdom i nær familie

[3 gleder]

Er det noen som har opplevd dette? Og evt ikke kommet så heldig ut av det selv?

 

Jeg føler meg ensom og rådløs, men er ikke sikker på om det er "rom" for slike innlegg her.

 

Lurer på om det er andre som kjenner seg igjen og har lyst til å dele noen tanker med meg.

[Anonym bruker]

Er det noen som har opplevd dette? Og evt ikke kommet så heldig ut av det selv? Jeg føler meg ensom og rådløs, men er ikke sikker på om det er "rom" for slike innlegg her. Lurer på om det er andre som kjenner seg igjen og har lyst til å dele noen tanker med meg.

 

Jeg har psykisk sykdom i nær familie. Men hva legger du i "å ikke ha kommet så godt ut av det selv"..?

 

Mener du at du er redd for at du selv kan ha det samme, eller mener du at du har bodd sammen med en psykisk syk hele oppveksten, og dermed preges av det?

 

Det kommer også helt an på hva slags sykdom du tenker på, noen er arvelige, men mange er det ikke eller i liten grad. De aller fleste som vokser opp med alkoholisme, psykisk psykdom eller annet i familien (og det er mange!!) klarer seg bra, mens noen vil oppleve å slite litt mer med vonde tanker enn andre.

 

En god klem til deg!

[3 gleder]

Hei, og tusen takk for svaret ditt.

 

Jeg klarer ikke å svare klart på spørmålet ditt, men det er nok en kombinasjon av og være preget, samtidig en frykt for å ende opp slik selv.

 

Jeg vet ikke hva som feiler min mor. Jeg kan jo anta, men hva en psykolog ville stilt som diagnose® er en uaktuell situasjon da min mors psyke ikke skal snakkes om. Det er en uskreven regel i vår familie at vi går på glass og viker vår egen vilje og meninger til fordel for hennes for å unngå stormen.

 

Jeg har allikevel av ukjente grunner et stort behov for å vite hva som feiler henne. Kanskje for å få svar og bekreftelser på at jeg ikke er så ille og faktisk har en verdi?

 

To av mine søsken er bipolare. En av dem er småkriminell og narkotikavhengig og har lite eller ingen kontakt med resten av søsknene. Mine to søstre og jeg har i senere år funnet ut at vi alle sliter, eller har slitt med, med bulimi og selvskading. Min mor er helt klart bulimiker. Etter min søsters overdose av smertestillende for noen år tilbake (ikke dødelig,men er skrik om hjelp) kalte min mor henne for feita og slike ting. Hun tydeligjør spying og kaller alt og alle for feite. Etter at det ble dem kjent at jeg kuttet opp armene mine i tenårene, kom hun en kveld inn pårommet mitt og skalv som et aspeløv med oppkutta og blodige armer.

 

Jeg sliter noe fryktelig med vonde tanker. Jeg føler meg feit og verdiløs. Vi fikk alltid kjeft og ble fortalt at vi var egoistiske og slemme. Hun vasket og vasket med et ekstremt sinne og vi fikk kjeft for å skitne til tilværelsen. Det var et uforutsigbart eksploderende sinne som skapte så mye frykt i meg at det har brent seg fast og er like dominerende den dag i dag. Jeg tør ikke si henne imot og hun er manipulerende. Jeg tar valg basert på å unngå og føle skyld overfor henne, og det gjør meg ulykkelig.

Det var lite eller inget engasjement eller deltakelse i skole eller fritidsaktiviteter som små. Jeg søkte hele tiden en bekreftelse, men fikk det aldri. Men ydmykelsene og hånet sitter løst, og jeg er alltid redd for hva hun skal si om meg foran andre.

 

Tingene jeg finner mg i er kvalmende. Da min første ble født, kalte hun seg selv for mamma. Prakka han full av sjokolade selv om jeg sa nei. Forsvant på turer i timesvis med han uten å si ifra. Bedrevitende på alle plan. Jeg lar meg kjøre glatt over.

 

Resultatet er at jeg som 27 åring føler meg som et redd barn fullstendig underkastet min mor. Klarer ikke fullføre utdannelser fordi jeg er livredd kritikk som skal slå meg helt ned. Unngår sosiale tilstelninger da jeg er redd fpr å støte eller irritere noen med mine ord og meninger.

 

Jeg kan tenke alt dette og mer til, men ender alltid opp med å tenke at jeg er egoistisk og sneversynt. At jeg er en tåpe og et enkelt individ som gir min mor skylden "for alt". Det er jo ikke slik. Jeg bærer mye skam og selvforakt som jeg har bragt på meg selv. Men jeg bærer også mye vondt fra barndommen. Ikke mange konkrete minner, men grusomme følelser. Jeg tenker at hvis noen kan fortelle meg at hun faktisk er syk, så kan jeg lettere gå videre. At jeg ikke er som henne? Jeg føler meg mange ganger slik.

[Anonym bruker]

Huff da...

Tenker at din mor er

 

-egoistisk (hun har aldri respektert skillet mellom voksenrollen og barnerollen. Hun skal alltid ha rollen som barnet, selv om det er hun som burde vært voksen og ansvarlig).

-kontrollerende (hun baksnakker sine barn)

-bulimiker (det påpeker du selv)

-selvskader (ute av balanse i perioder)

 

Eksempelet der hun kommer inn til deg med oppkuttete armer, viser tydelig at hun forlanger trøst og støtte av sine barn. Hun aksepterer ikke at hun skulle hatt en morsrolle, en voksenrolle i forhold til dere og heller søkt hjelp andre steder.

 

Kan helt sikkert konkludere med at hun har en eller flere personlighetsforstyrrelser. Om hun er manisk depressiv, kan du kanskje tenke etter. Har du lest om borderline, og tenkt etter om det kan passe?

 

Det er lett å tenke at en diagnose passer når man leser om den, uten at den dermed er riktig.

 

Din mor virker som en såpass skadelig person, at du vil ha godt av å flytte vekk.

Av erfaring vil jeg si det er bedre å flytte vekk mens man enda er ung og relativt sterk, enn å sitte hjemme og vente på å bli brutt ned av en skadelig person.

Selv om du evt vil måtte ta en vaskejobb dit du flytter, vil det være et bedre alternativ enn å være i nærheten av din mor.

[Anonym bruker]

huff, er glad for at min mor har vært svært åpen om sin situasjon og søkt hjelp helt fra starten av! Også min far har en eller annen diagnose, men han har jeg nesten ikke hatt kontakt med oppgjennom tiden, og de helgene jeg var der, ja de er en annen historie...

 

JA, oppveksten har nok vært tung og med mange rare tanker, mye av min oppvekst er borte.. men, jeg har absolutt haft det bra, god støtte av besteforeldre, og min mor har gjort Alt for meg og min bror, selv under hennes tunge stunder..!!

 

I ungdomstiden (spess fra 18år) så ble det svært vanskelig mellom meg og min mor (anspent) endte opp som en rastlaus ungdom som nesten aldri var hjemme. ble 19, fikk faste kjæreste og flyttet sammen med han, DET har reddet meg!! Så bra forhold som jeg og min mor har nå, har vi ALDRI hatt!!

Nå er jeg straks førstegangsmor, med verdens beste kjæreste, under utdannelse Og har det kjempebra!

selvfølgelig har jeg tider der jeg er redd for å bli slik som min mor (bipolar, av den "harde"typen, og 3 andre diagnoser..) men jeg har et svært godt forhold til min mor og til min kjæreste, slik at vi snakker ilag om alt, noe jeg tror er svært viktig..!

 

JEg vil anbefale deg til å gå til legen evt søke hjelp til en psykolog, for det er IKKE din feil, er IKKE du som skal støtte opp og passe på henne, det er DITT liv! det er mye bedre for deg å søke støtte Nå, slik at Du får snakket om Dine følelser og behov, og å få Forståelse!!

Jeg har vært til psykolog x-antall ganger oppgjennom oppveksten, båder fordi at jeg i en alder av 10 år tok over morsrollen, slet veldig i begynnelsen av ungdomstiden, jeg trodde alt var min feil.. ja også videre.. har også vært til min mors psykolog for å fått forklaring på hva dioagnosen(e) går ut på, og sjangsene for at jeg får dem osv.. Det har vært svært greit for min del iallefall!

[Anonym bruker]

Mamma er/var psykisk syk, vi har ikke lenger kontakt. (Pluss at pappa, som nå er død, drakk for mye og noen ganger var stygg mot meg verbalt, han var også veldig mye borte, så jeg måtte være alene med mamma.) Jeg har ingen søsken, og ingen andre slektninger som egentlig bryr seg. (De legger på om jeg gråter i tlf osv.)

 

Jeg sliter fremdeles pga oppveksten min. Har elendig selvbilde, mange vonde følelser, gråter ofte (og i perioder hver kveld til jeg sovner). Jeg har sosial angst og har mange dager hvor jeg bare isolerer meg, klarer ikke tro at noen liker meg osv, og jeg er fremdeles singel i en alder av 31. Jeg er kjemperedd for menn, og har vrangforestillinger om hvor stygg kroppen min er. Jeg lengter, virkelig lengter, etter at noen skal ta på meg, men er livredd for at de skal synes jeg er stygg, så jeg tør som regel ikke vise meg for noen, med mindre jeg er utrolig full eller litt ekstra selvdestruktiv den dagen.

 

Jeg prøver å bli frisk/bedre, men det er veldig vanskelig og tar lang tid. Jeg har vært i behandling i ca seks år nå.

 

Utad virker jeg nesten normal. Jeg har jobb, bil og egen leilighet, og et trygt, lykkelig og harmonisk barn (som jeg med vilje har latt faren få mest ansvar for, selv om det gjør vondt, sånn at jeg ikke kan ødelegge det så veldig mye).

 

Inni meg tenker jeg på døden på jevnlig basis.

 

Så ja, jeg har erfaring, og nei, jeg kom ikke spesielt godt ut av det.

[3 gleder]

Huff da... Tenker at din mor er -egoistisk (hun har aldri respektert skillet mellom voksenrollen og barnerollen. Hun skal alltid ha rollen som barnet, selv om det er hun som burde vært voksen og ansvarlig). -kontrollerende (hun baksnakker sine barn) -bulimiker (det påpeker du selv) -selvskader (ute av balanse i perioder) Eksempelet der hun kommer inn til deg med oppkuttete armer, viser tydelig at hun forlanger trøst og støtte av sine barn. Hun aksepterer ikke at hun skulle hatt en morsrolle, en voksenrolle i forhold til dere og heller søkt hjelp andre steder. Kan helt sikkert konkludere med at hun har en eller flere personlighetsforstyrrelser. Om hun er manisk depressiv, kan du kanskje tenke etter. Har du lest om borderline, og tenkt etter om det kan passe? Det er lett å tenke at en diagnose passer når man leser om den, uten at den dermed er riktig. Din mor virker som en såpass skadelig person, at du vil ha godt av å flytte vekk. Av erfaring vil jeg si det er bedre å flytte vekk mens man enda er ung og relativt sterk, enn å sitte hjemme og vente på å bli brutt ned av en skadelig person. Selv om du evt vil måtte ta en vaskejobb dit du flytter, vil det være et bedre alternativ enn å være i nærheten av din mor.

 

Takk for at du tok deg tid til å lese igjennom og gi meg denne tilbakemeldingen. Det hjelper å se en klarhet i det fra et annet perspektiv når ting står på som verst for meg.

 

Ja, jeg har forsøkt å lese litt og har vel kanskje tenkt at hun er manisk depressiv. Min far åpnet seg opp for meg en gang for noen år tilbake. Han virket lei seg og han fortalte meg at han trodde hun var manisk depressiv. Han synes det var leit at de sjeldent fikk besøk. Han mente folk reagerte på at det var skinnende rent og plettfritt før hvert besøk for å skape best mulig inntrykk, og at folk skygget av banen fordi de ble motløse av å se hvor "perfekt" det stod til hos dem, når sannheten var at ingen vet hva vi går igjennom alle dagene i forveien før et besøk. Stakkars pappa. Jeg sliter med et enormt behov for å beskytte min far. Jeg vet det er urasjonelt, men jeg synes fryktelig synd på han.

 

Min mor har hatt en fryktelig barndom. Hun ble slått av sin mor og psykisk mishandlet. Det er jo synd i henne. Hun er et offer. Hun har slått meg en gang. Da var jeg 20 år. Hun trengte meg opp i et hjørne og klappet til meg i ansiktet. Jeg hadde vært "egoistisk" i følge henne, men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke hadde gjort noe galt.Min far stod å så på, og har i ettertid sagt at dette ikke har skjedd.

 

Jeg vet jeg burde få meg og min familie vekk. Jeg kjenner det på meg. Skulle ønske jeg var sterkere.

[3 gleder]

huff, er glad for at min mor har vært svært åpen om sin situasjon og søkt hjelp helt fra starten av! Også min far har en eller annen diagnose, men han har jeg nesten ikke hatt kontakt med oppgjennom tiden, og de helgene jeg var der, ja de er en annen historie... JA, oppveksten har nok vært tung og med mange rare tanker, mye av min oppvekst er borte.. men, jeg har absolutt haft det bra, god støtte av besteforeldre, og min mor har gjort Alt for meg og min bror, selv under hennes tunge stunder..!! I ungdomstiden (spess fra 18år) så ble det svært vanskelig mellom meg og min mor (anspent) endte opp som en rastlaus ungdom som nesten aldri var hjemme. ble 19, fikk faste kjæreste og flyttet sammen med han, DET har reddet meg!! Så bra forhold som jeg og min mor har nå, har vi ALDRI hatt!! Nå er jeg straks førstegangsmor, med verdens beste kjæreste, under utdannelse Og har det kjempebra! selvfølgelig har jeg tider der jeg er redd for å bli slik som min mor (bipolar, av den "harde"typen, og 3 andre diagnoser..) men jeg har et svært godt forhold til min mor og til min kjæreste, slik at vi snakker ilag om alt, noe jeg tror er svært viktig..! JEg vil anbefale deg til å gå til legen evt søke hjelp til en psykolog, for det er IKKE din feil, er IKKE du som skal støtte opp og passe på henne, det er DITT liv! det er mye bedre for deg å søke støtte Nå, slik at Du får snakket om Dine følelser og behov, og å få Forståelse!! Jeg har vært til psykolog x-antall ganger oppgjennom oppveksten, båder fordi at jeg i en alder av 10 år tok over morsrollen, slet veldig i begynnelsen av ungdomstiden, jeg trodde alt var min feil.. ja også videre.. har også vært til min mors psykolog for å fått forklaring på hva dioagnosen(e) går ut på, og sjangsene for at jeg får dem osv.. Det har vært svært greit for min del iallefall!

takk for at du deler din historie med meg! Det er virkelig mitt liv. Og jeg har tre barn..

[Anonym bruker]

Hei, og tusen takk for svaret ditt. Jeg klarer ikke å svare klart på spørmålet ditt, men det er nok en kombinasjon av og være preget, samtidig en frykt for å ende opp slik selv. Jeg vet ikke hva som feiler min mor. Jeg kan jo anta, men hva en psykolog ville stilt som diagnose® er en uaktuell situasjon da min mors psyke ikke skal snakkes om. Det er en uskreven regel i vår familie at vi går på glass og viker vår egen vilje og meninger til fordel for hennes for å unngå stormen. Jeg har allikevel av ukjente grunner et stort behov for å vite hva som feiler henne. Kanskje for å få svar og bekreftelser på at jeg ikke er så ille og faktisk har en verdi? To av mine søsken er bipolare. En av dem er småkriminell og narkotikavhengig og har lite eller ingen kontakt med resten av søsknene. Mine to søstre og jeg har i senere år funnet ut at vi alle sliter, eller har slitt med, med bulimi og selvskading. Min mor er helt klart bulimiker. Etter min søsters overdose av smertestillende for noen år tilbake (ikke dødelig,men er skrik om hjelp) kalte min mor henne for feita og slike ting. Hun tydeligjør spying og kaller alt og alle for feite. Etter at det ble dem kjent at jeg kuttet opp armene mine i tenårene, kom hun en kveld inn pårommet mitt og skalv som et aspeløv med oppkutta og blodige armer. Jeg sliter noe fryktelig med vonde tanker. Jeg føler meg feit og verdiløs. Vi fikk alltid kjeft og ble fortalt at vi var egoistiske og slemme. Hun vasket og vasket med et ekstremt sinne og vi fikk kjeft for å skitne til tilværelsen. Det var et uforutsigbart eksploderende sinne som skapte så mye frykt i meg at det har brent seg fast og er like dominerende den dag i dag. Jeg tør ikke si henne imot og hun er manipulerende. Jeg tar valg basert på å unngå og føle skyld overfor henne, og det gjør meg ulykkelig. Det var lite eller inget engasjement eller deltakelse i skole eller fritidsaktiviteter som små. Jeg søkte hele tiden en bekreftelse, men fikk det aldri. Men ydmykelsene og hånet sitter løst, og jeg er alltid redd for hva hun skal si om meg foran andre. Tingene jeg finner mg i er kvalmende. Da min første ble født, kalte hun seg selv for mamma. Prakka han full av sjokolade selv om jeg sa nei. Forsvant på turer i timesvis med han uten å si ifra. Bedrevitende på alle plan. Jeg lar meg kjøre glatt over. Resultatet er at jeg som 27 åring føler meg som et redd barn fullstendig underkastet min mor. Klarer ikke fullføre utdannelser fordi jeg er livredd kritikk som skal slå meg helt ned. Unngår sosiale tilstelninger da jeg er redd fpr å støte eller irritere noen med mine ord og meninger. Jeg kan tenke alt dette og mer til, men ender alltid opp med å tenke at jeg er egoistisk og sneversynt. At jeg er en tåpe og et enkelt individ som gir min mor skylden "for alt". Det er jo ikke slik. Jeg bærer mye skam og selvforakt som jeg har bragt på meg selv. Men jeg bærer også mye vondt fra barndommen. Ikke mange konkrete minner, men grusomme følelser. Jeg tenker at hvis noen kan fortelle meg at hun faktisk er syk, så kan jeg lettere gå videre. At jeg ikke er som henne? Jeg føler meg mange ganger slik.

 

Uff, dette var leit å høre HI! Du har helt klart vokst opp i en dysfunkjonell familie.

Ut fra det du forteller så tenker jeg også at ja; du har en syk mor. Ingenting dere barna gjorde eller ikke gjorde, ville noen gang forandre på hvor mye eller lite kjærlighet hun hadde evne til å gi dere.

Dine søskens diagnose har en arvelig komponent, så det kan tenkes at dette også er noe din mor har, men jeg tenker også at det i tillegg eller alene må være en personlighetsforstyrrelse av noe slag om det har vært slik i hele oppveksten din.

Har noen i familien forsøkt å konfrontere henne direkte med atferden hennes og hvordan det oppleves noen gang?

 

Jeg tenker at din mors selvskading ikke er noe hun gjorde fordi hun selv hadde det vondt, men et manipulerende forsøk på å demonstrere hvor vondt andre (hun) får det inni seg når din søster skar seg selv. M.ao. følte hun et behov for å vise hvor vondt hun fikk det, men klarte ikke se at din søsters selvskdaing ikke var for å plage henne, men et tegn på at hun hadde det vondt.

 

Når du har levd med slik manipulasjon, sinne og uforutsigbarhet så vil du naturligvis preges av det på mange måter. Det er også naturlig at barn fra dysfunksjonelle hjem har periodevise depresjoner, men dette må ikke forveksles med manisk- depressivitet. Dersom begge dine søsken har diagnosen, så er det svært lite sannsynlig at du også ville ha den statistisk sett. Og hvis du er 27 nå, så mener jeg at du kan slutte å engste deg for at symptomer du ikke har sett til nå skal dukke opp.

 

Du trenger noen å snakke med for å klare å bryte det negative båndet til din mor, slik du nok kanskje burde, og du trenger noen som kan hjelpe deg å finne ditt indre jeg og bearbeide det vonde. Ville nok ha anbefalt å spørre fastlegen om henvisning til en kognitiv psykolog.

Husk at ingenting er eller var din skyld! (selv om skam og skyldfølelse og overdreven selvbevissthet nok sitter godt innprentet i deg av din mor).

 

Kan jeg forresten spørre hvordan din far har opplevd dette og hvordan han har vært der for dere barna?

[3 gleder]

Mamma er/var psykisk syk, vi har ikke lenger kontakt. (Pluss at pappa, som nå er død, drakk for mye og noen ganger var stygg mot meg verbalt, han var også veldig mye borte, så jeg måtte være alene med mamma.) Jeg har ingen søsken, og ingen andre slektninger som egentlig bryr seg. (De legger på om jeg gråter i tlf osv.) Jeg sliter fremdeles pga oppveksten min. Har elendig selvbilde, mange vonde følelser, gråter ofte (og i perioder hver kveld til jeg sovner). Jeg har sosial angst og har mange dager hvor jeg bare isolerer meg, klarer ikke tro at noen liker meg osv, og jeg er fremdeles singel i en alder av 31. Jeg er kjemperedd for menn, og har vrangforestillinger om hvor stygg kroppen min er. Jeg lengter, virkelig lengter, etter at noen skal ta på meg, men er livredd for at de skal synes jeg er stygg, så jeg tør som regel ikke vise meg for noen, med mindre jeg er utrolig full eller litt ekstra selvdestruktiv den dagen. Jeg prøver å bli frisk/bedre, men det er veldig vanskelig og tar lang tid. Jeg har vært i behandling i ca seks år nå. Utad virker jeg nesten normal. Jeg har jobb, bil og egen leilighet, og et trygt, lykkelig og harmonisk barn (som jeg med vilje har latt faren få mest ansvar for, selv om det gjør vondt, sånn at jeg ikke kan ødelegge det så veldig mye). Inni meg tenker jeg på døden på jevnlig basis. Så ja, jeg har erfaring, og nei, jeg kom ikke spesielt godt ut av det.

Jeg synes det er grusomt å lese hvordan du har det. Det skulle ikke vært lov å ha så mye vondt. Jeg ønsker deg alt godt. Klem

[Virginia.]

Huff da... Tenker at din mor er -egoistisk (hun har aldri respektert skillet mellom voksenrollen og barnerollen. Hun skal alltid ha rollen som barnet, selv om det er hun som burde vært voksen og ansvarlig). -kontrollerende (hun baksnakker sine barn) -bulimiker (det påpeker du selv) -selvskader (ute av balanse i perioder) Eksempelet der hun kommer inn til deg med oppkuttete armer, viser tydelig at hun forlanger trøst og støtte av sine barn. Hun aksepterer ikke at hun skulle hatt en morsrolle, en voksenrolle i forhold til dere og heller søkt hjelp andre steder. Kan helt sikkert konkludere med at hun har en eller flere personlighetsforstyrrelser. Om hun er manisk depressiv, kan du kanskje tenke etter. Har du lest om borderline, og tenkt etter om det kan passe? Det er lett å tenke at en diagnose passer når man leser om den, uten at den dermed er riktig. Din mor virker som en såpass skadelig person, at du vil ha godt av å flytte vekk. Av erfaring vil jeg si det er bedre å flytte vekk mens man enda er ung og relativt sterk, enn å sitte hjemme og vente på å bli brutt ned av en skadelig person. Selv om du evt vil måtte ta en vaskejobb dit du flytter, vil det være et bedre alternativ enn å være i nærheten av din mor.

 

Beklager å si det, men jeg synes du trekker noen underlige konklusjoner om egenskaper du mener hører sammen med hvilken atferd...

Jeg kan f.eks. ikke se at HI beskriver at moren har baksnakket dem noe sted, og om moren hadde gjort det så hadde det da i så fall hatt veldig lite med behov for kontroll å gjøre..? De fleste foreldre vil fra tid til annen føle behov for å snakke om problemer med barna, men er det ordentlig baksnakking, så er det nok i tilfelle mor som prøver å høste sympati fra omverdenen og ivareta egne følelser på bekostning av barna.

Selv om dette ville sett ut som egoisme, så er det egentlig ikke bevisst det- det er mangel på evne og mest sannsynlig en del av sykdomsbildet- Dette kan man f.eks. også se hos fødselsdeprimerte; egen smerte føles så sterk at man ikke ser sitt eget barns behov.

[3 gleder]

Hei, og tusen takk for svaret ditt. Jeg klarer ikke å svare klart på spørmålet ditt, men det er nok en kombinasjon av og være preget, samtidig en frykt for å ende opp slik selv. Jeg vet ikke hva som feiler min mor. Jeg kan jo anta, men hva en psykolog ville stilt som diagnose® er en uaktuell situasjon da min mors psyke ikke skal snakkes om. Det er en uskreven regel i vår familie at vi går på glass og viker vår egen vilje og meninger til fordel for hennes for å unngå stormen. Jeg har allikevel av ukjente grunner et stort behov for å vite hva som feiler henne. Kanskje for å få svar og bekreftelser på at jeg ikke er så ille og faktisk har en verdi? To av mine søsken er bipolare. En av dem er småkriminell og narkotikavhengig og har lite eller ingen kontakt med resten av søsknene. Mine to søstre og jeg har i senere år funnet ut at vi alle sliter, eller har slitt med, med bulimi og selvskading. Min mor er helt klart bulimiker. Etter min søsters overdose av smertestillende for noen år tilbake (ikke dødelig,men er skrik om hjelp) kalte min mor henne for feita og slike ting. Hun tydeligjør spying og kaller alt og alle for feite. Etter at det ble dem kjent at jeg kuttet opp armene mine i tenårene, kom hun en kveld inn pårommet mitt og skalv som et aspeløv med oppkutta og blodige armer. Jeg sliter noe fryktelig med vonde tanker. Jeg føler meg feit og verdiløs. Vi fikk alltid kjeft og ble fortalt at vi var egoistiske og slemme. Hun vasket og vasket med et ekstremt sinne og vi fikk kjeft for å skitne til tilværelsen. Det var et uforutsigbart eksploderende sinne som skapte så mye frykt i meg at det har brent seg fast og er like dominerende den dag i dag. Jeg tør ikke si henne imot og hun er manipulerende. Jeg tar valg basert på å unngå og føle skyld overfor henne, og det gjør meg ulykkelig. Det var lite eller inget engasjement eller deltakelse i skole eller fritidsaktiviteter som små. Jeg søkte hele tiden en bekreftelse, men fikk det aldri. Men ydmykelsene og hånet sitter løst, og jeg er alltid redd for hva hun skal si om meg foran andre. Tingene jeg finner mg i er kvalmende. Da min første ble født, kalte hun seg selv for mamma. Prakka han full av sjokolade selv om jeg sa nei. Forsvant på turer i timesvis med han uten å si ifra. Bedrevitende på alle plan. Jeg lar meg kjøre glatt over. Resultatet er at jeg som 27 åring føler meg som et redd barn fullstendig underkastet min mor. Klarer ikke fullføre utdannelser fordi jeg er livredd kritikk som skal slå meg helt ned. Unngår sosiale tilstelninger da jeg er redd fpr å støte eller irritere noen med mine ord og meninger. Jeg kan tenke alt dette og mer til, men ender alltid opp med å tenke at jeg er egoistisk og sneversynt. At jeg er en tåpe og et enkelt individ som gir min mor skylden "for alt". Det er jo ikke slik. Jeg bærer mye skam og selvforakt som jeg har bragt på meg selv. Men jeg bærer også mye vondt fra barndommen. Ikke mange konkrete minner, men grusomme følelser. Jeg tenker at hvis noen kan fortelle meg at hun faktisk er syk, så kan jeg lettere gå videre. At jeg ikke er som henne? Jeg føler meg mange ganger slik.

Uff, dette var leit å høre HI! Du har helt klart vokst opp i en dysfunkjonell familie. Ut fra det du forteller så tenker jeg også at ja; du har en syk mor. Ingenting dere barna gjorde eller ikke gjorde, ville noen gang forandre på hvor mye eller lite kjærlighet hun hadde evne til å gi dere. Dine søskens diagnose har en arvelig komponent, så det kan tenkes at dette også er noe din mor har, men jeg tenker også at det i tillegg eller alene må være en personlighetsforstyrrelse av noe slag om det har vært slik i hele oppveksten din. Har noen i familien forsøkt å konfrontere henne direkte med atferden hennes og hvordan det oppleves noen gang? Jeg tenker at din mors selvskading ikke er noe hun gjorde fordi hun selv hadde det vondt, men et manipulerende forsøk på å demonstrere hvor vondt andre (hun) får det inni seg når din søster skar seg selv. M.ao. følte hun et behov for å vise hvor vondt hun fikk det, men klarte ikke se at din søsters selvskdaing ikke var for å plage henne, men et tegn på at hun hadde det vondt. Når du har levd med slik manipulasjon, sinne og uforutsigbarhet så vil du naturligvis preges av det på mange måter. Det er også naturlig at barn fra dysfunksjonelle hjem har periodevise depresjoner, men dette må ikke forveksles med manisk- depressivitet. Dersom begge dine søsken har diagnosen, så er det svært lite sannsynlig at du også ville ha den statistisk sett. Og hvis du er 27 nå, så mener jeg at du kan slutte å engste deg for at symptomer du ikke har sett til nå skal dukke opp. Du trenger noen å snakke med for å klare å bryte det negative båndet til din mor, slik du nok kanskje burde, og du trenger noen som kan hjelpe deg å finne ditt indre jeg og bearbeide det vonde. Ville nok ha anbefalt å spørre fastlegen om henvisning til en kognitiv psykolog. Husk at ingenting er eller var din skyld! (selv om skam og skyldfølelse og overdreven selvbevissthet nok sitter godt innprentet i deg av din mor). Kan jeg forresten spørre hvordan din far har opplevd dette og hvordan han har vært der for dere barna?

Min stakkars pappa. Mine valg styres også av den sorgen jeg overfor pappa.

 

Pappa har forsøkt å være tilstede. Han har jobbet veldig mye så lenge jeg kan huske. Men han forsøkte å engasjere seg og var med oss på fotballkamper i den grad han kunne. Han stod ofte alene, og jeg husker at jeg kjempet mot tårene da jeg så han.

 

Pappa har åpnet seg opp for meg et par ganger. Men han har nektet for uttallelsene i ettertid når jeg har forsøkt å søke støtte hos han. Han fortalte meg en gang at han trodde min mor var manisk depressiv. At han følte han måtte gå på glass rundt henne. Han virket lei seg fordi de sjeldent fikk besøk. Han fortalte meg at han trodde folk ble motløse og ikke klarte leve opp til det perfekte hjemmet min mor skaper inntrykk av. Han sa at ingen vet hva vi må gjennomgå dagene før noen besøker oss. (Hysterisk vasking og sinne)

 

Da min mor slo meg i ansiktet da jeg var 20 år stod min far og så på. Han har nektet for at dette har funnet sted i ettertid. Det gjør meg veldig trist.

 

Jeg har mange gode minner fra pappa. Pappa ga meg en trygghet. Hadde jeg ikke hatt den hadde jeg nok vært fortapt! han var allikevel svak i forhold til min mor. Hun dominerer han og jeg får ofte inntrykk av at han er "pisket". Han forsøkte virkelig å være der for oss i den grad han kunne.

 

Min mor blir hyterisk ved evt konfronteringer. Ved anledninger der man har sagt for mye, ender man opp med å måtte unnskylde sin egoisme. Hun skyr all involvering i spesielt min søsters tilstand fordi hun vil ikke ha skylden for det. Det har hun faktisk fortalt meg selv. Hun spurte meg og min søster en gang om vi husker mye krangling fra barndommen. Jeg løy jo selvfølgelig og sa nei. Min søster sa at hun husker litt krangling, og min mor fløy i taket og sa at hun aldri tilgir henne for å si slike ting. Hun minner min søster med jevne mellomrom på at hun aldri blir tilgitt for å ha sagt det.

 

Jeg vet ikke hvorfor jeg er full av skyld. Jeg føler meg fullstendig i veien for alt og alle.

[Anonym bruker]

Hei, og tusen takk for svaret ditt. Jeg klarer ikke å svare klart på spørmålet ditt, men det er nok en kombinasjon av og være preget, samtidig en frykt for å ende opp slik selv. Jeg vet ikke hva som feiler min mor. Jeg kan jo anta, men hva en psykolog ville stilt som diagnose® er en uaktuell situasjon da min mors psyke ikke skal snakkes om. Det er en uskreven regel i vår familie at vi går på glass og viker vår egen vilje og meninger til fordel for hennes for å unngå stormen. Jeg har allikevel av ukjente grunner et stort behov for å vite hva som feiler henne. Kanskje for å få svar og bekreftelser på at jeg ikke er så ille og faktisk har en verdi? To av mine søsken er bipolare. En av dem er småkriminell og narkotikavhengig og har lite eller ingen kontakt med resten av søsknene. Mine to søstre og jeg har i senere år funnet ut at vi alle sliter, eller har slitt med, med bulimi og selvskading. Min mor er helt klart bulimiker. Etter min søsters overdose av smertestillende for noen år tilbake (ikke dødelig,men er skrik om hjelp) kalte min mor henne for feita og slike ting. Hun tydeligjør spying og kaller alt og alle for feite. Etter at det ble dem kjent at jeg kuttet opp armene mine i tenårene, kom hun en kveld inn pårommet mitt og skalv som et aspeløv med oppkutta og blodige armer. Jeg sliter noe fryktelig med vonde tanker. Jeg føler meg feit og verdiløs. Vi fikk alltid kjeft og ble fortalt at vi var egoistiske og slemme. Hun vasket og vasket med et ekstremt sinne og vi fikk kjeft for å skitne til tilværelsen. Det var et uforutsigbart eksploderende sinne som skapte så mye frykt i meg at det har brent seg fast og er like dominerende den dag i dag. Jeg tør ikke si henne imot og hun er manipulerende. Jeg tar valg basert på å unngå og føle skyld overfor henne, og det gjør meg ulykkelig. Det var lite eller inget engasjement eller deltakelse i skole eller fritidsaktiviteter som små. Jeg søkte hele tiden en bekreftelse, men fikk det aldri. Men ydmykelsene og hånet sitter løst, og jeg er alltid redd for hva hun skal si om meg foran andre. Tingene jeg finner mg i er kvalmende. Da min første ble født, kalte hun seg selv for mamma. Prakka han full av sjokolade selv om jeg sa nei. Forsvant på turer i timesvis med han uten å si ifra. Bedrevitende på alle plan. Jeg lar meg kjøre glatt over. Resultatet er at jeg som 27 åring føler meg som et redd barn fullstendig underkastet min mor. Klarer ikke fullføre utdannelser fordi jeg er livredd kritikk som skal slå meg helt ned. Unngår sosiale tilstelninger da jeg er redd fpr å støte eller irritere noen med mine ord og meninger. Jeg kan tenke alt dette og mer til, men ender alltid opp med å tenke at jeg er egoistisk og sneversynt. At jeg er en tåpe og et enkelt individ som gir min mor skylden "for alt". Det er jo ikke slik. Jeg bærer mye skam og selvforakt som jeg har bragt på meg selv. Men jeg bærer også mye vondt fra barndommen. Ikke mange konkrete minner, men grusomme følelser. Jeg tenker at hvis noen kan fortelle meg at hun faktisk er syk, så kan jeg lettere gå videre. At jeg ikke er som henne? Jeg føler meg mange ganger slik.

Uff, dette var leit å høre HI! Du har helt klart vokst opp i en dysfunkjonell familie. Ut fra det du forteller så tenker jeg også at ja; du har en syk mor. Ingenting dere barna gjorde eller ikke gjorde, ville noen gang forandre på hvor mye eller lite kjærlighet hun hadde evne til å gi dere. Dine søskens diagnose har en arvelig komponent, så det kan tenkes at dette også er noe din mor har, men jeg tenker også at det i tillegg eller alene må være en personlighetsforstyrrelse av noe slag om det har vært slik i hele oppveksten din. Har noen i familien forsøkt å konfrontere henne direkte med atferden hennes og hvordan det oppleves noen gang? Jeg tenker at din mors selvskading ikke er noe hun gjorde fordi hun selv hadde det vondt, men et manipulerende forsøk på å demonstrere hvor vondt andre (hun) får det inni seg når din søster skar seg selv. M.ao. følte hun et behov for å vise hvor vondt hun fikk det, men klarte ikke se at din søsters selvskdaing ikke var for å plage henne, men et tegn på at hun hadde det vondt. Når du har levd med slik manipulasjon, sinne og uforutsigbarhet så vil du naturligvis preges av det på mange måter. Det er også naturlig at barn fra dysfunksjonelle hjem har periodevise depresjoner, men dette må ikke forveksles med manisk- depressivitet. Dersom begge dine søsken har diagnosen, så er det svært lite sannsynlig at du også ville ha den statistisk sett. Og hvis du er 27 nå, så mener jeg at du kan slutte å engste deg for at symptomer du ikke har sett til nå skal dukke opp. Du trenger noen å snakke med for å klare å bryte det negative båndet til din mor, slik du nok kanskje burde, og du trenger noen som kan hjelpe deg å finne ditt indre jeg og bearbeide det vonde. Ville nok ha anbefalt å spørre fastlegen om henvisning til en kognitiv psykolog. Husk at ingenting er eller var din skyld! (selv om skam og skyldfølelse og overdreven selvbevissthet nok sitter godt innprentet i deg av din mor). Kan jeg forresten spørre hvordan din far har opplevd dette og hvordan han har vært der for dere barna?

Min stakkars pappa. Mine valg styres også av den sorgen jeg overfor pappa. Pappa har forsøkt å være tilstede. Han har jobbet veldig mye så lenge jeg kan huske. Men han forsøkte å engasjere seg og var med oss på fotballkamper i den grad han kunne. Han stod ofte alene, og jeg husker at jeg kjempet mot tårene da jeg så han. Pappa har åpnet seg opp for meg et par ganger. Men han har nektet for uttallelsene i ettertid når jeg har forsøkt å søke støtte hos han. Han fortalte meg en gang at han trodde min mor var manisk depressiv. At han følte han måtte gå på glass rundt henne. Han virket lei seg fordi de sjeldent fikk besøk. Han fortalte meg at han trodde folk ble motløse og ikke klarte leve opp til det perfekte hjemmet min mor skaper inntrykk av. Han sa at ingen vet hva vi må gjennomgå dagene før noen besøker oss. (Hysterisk vasking og sinne) Da min mor slo meg i ansiktet da jeg var 20 år stod min far og så på. Han har nektet for at dette har funnet sted i ettertid. Det gjør meg veldig trist. Jeg har mange gode minner fra pappa. Pappa ga meg en trygghet. Hadde jeg ikke hatt den hadde jeg nok vært fortapt! han var allikevel svak i forhold til min mor. Hun dominerer han og jeg får ofte inntrykk av at han er "pisket". Han forsøkte virkelig å være der for oss i den grad han kunne. Min mor blir hyterisk ved evt konfronteringer. Ved anledninger der man har sagt for mye, ender man opp med å måtte unnskylde sin egoisme. Hun skyr all involvering i spesielt min søsters tilstand fordi hun vil ikke ha skylden for det. Det har hun faktisk fortalt meg selv. Hun spurte meg og min søster en gang om vi husker mye krangling fra barndommen. Jeg løy jo selvfølgelig og sa nei. Min søster sa at hun husker litt krangling, og min mor fløy i taket og sa at hun aldri tilgir henne for å si slike ting. Hun minner min søster med jevne mellomrom på at hun aldri blir tilgitt for å ha sagt det. Jeg vet ikke hvorfor jeg er full av skyld. Jeg føler meg fullstendig i veien for alt og alle.

 

 

å jeg får så vondt av å lese dette kjære HI!

Din mor har manipulert en hel familie, både deg, dine søsken, og din stakkars far..fikk helt vondt av å lese "pappa kom alltid alene" osv osv...stakkars mann, han er vel blitt såpass manipulert av dette kvinnemennesket som er din mor at han rett og slett sikkert har gått inn i en fornektelse!

 

Er DE ENDA GIFT??? Stakkars mann, og stakkars dere.

 

Det høres ut som din mor er psykopat, rett og slett. Hun har totalt mangel på emapti og forståelse, da er man psykopat!!!

[Anonym bruker]

ps: du er så veldig flink til å formulere deg. det du skriver her, print det ut...få deg en psykolog/coach, en eller annen du kan prate med. beundrer ditt mot, og måten du formulerer deg på. mye flinkere enn meg til det! klem fra meg rett ovenfor her. godnatt:)

[Anonym bruker]

Hei!

Skulle gjerne kommentert mer om dette, men akkurat nå har jeg ikke overskudd selv pga mye som skjer i livet akkurat nå.

 

Vil bare fortelle kort at jeg har vokst opp med en mor som visstnok har 3-4 diagnoser. Jeg vet ikke hvilke, for det nekter hun å fortelle. Men jeg tviler ikke på at det stemmer. Hun har en liten grad av sosial angst, men det er hennes absolutt minste problem.

Hun har vært kontrollerende, uforutsigbar, lager seg sine egne varianter av sannhet og virkelighet som ofte er laaangt fra sannheten.

 

For noen år siden tok jeg det hele til fagfolk - hun hadde bl.a. skrevet noen brev til meg. Da ble jeg anbefalt å ikke flytte hjem igjen (jeg studerte i en annen by), at jeg måtte beskytte meg selv. Nå har jeg ikke bodd i min hjemby på 14 år....

 

Mitt beste tips er at du får hjelp for din egen del av fagfolk. Deretter bør du og familien din vurdere om dere skal flytte så langt unna at dere ikke blir daglig (eller ukentlig) berørt av din mor. Og ikke minst.... en ting Må du forstå!!!.... din mor og hennes helse er IKKE ditt ansvar. Hun må skaffe hjelp selv. Hvis andre evt gjør henne oppmerksom på at hun trenger det og hun velger å ikke gjøre noe med det, så må hun også takle konsekvensene.... at hun skyver alle fra seg.

Du har heller IKKE ansvar for hverken din far eller dine søsken. Din far er trolig både manipulert og kontrollert av din mor, men det er like fullt hans eget ansvar å ta tak i situasjonen. Han burde gjort noe med situasjonen.

 

Du, HI, har kun ansvar for deg selv, dine barn og mann - DIN familie. For all del... ikke fortsett med å leve med dette på den måten du gjør, da risikerer du at du ødelegger for din egen familie. Barna er ikke store før de begynner å forstå mer enn vi voksne ofte tror.

 

Men mest av alt - du trenger selv hjelp og støtte, så søk det nå!

 

Jeg har lite/ingen kontakt med min mor i dag, men det er faktisk lettere å leve med enn å ha henne som en nær del av livet mitt. Det vil alltid ligge en sorg over den mammaen jeg også har sett i henne og satt pris på. Men jeg kan ikke ha det godt i livet når hun fortsetter i samme spor som hun alltid har gjort.

 

Så ta tak i DITT liv, HI!

 

Klem

[Virginia.]

Hei, og tusen takk for svaret ditt. Jeg klarer ikke å svare klart på spørmålet ditt, men det er nok en kombinasjon av og være preget, samtidig en frykt for å ende opp slik selv. Jeg vet ikke hva som feiler min mor. Jeg kan jo anta, men hva en psykolog ville stilt som diagnose® er en uaktuell situasjon da min mors psyke ikke skal snakkes om. Det er en uskreven regel i vår familie at vi går på glass og viker vår egen vilje og meninger til fordel for hennes for å unngå stormen. Jeg har allikevel av ukjente grunner et stort behov for å vite hva som feiler henne. Kanskje for å få svar og bekreftelser på at jeg ikke er så ille og faktisk har en verdi? To av mine søsken er bipolare. En av dem er småkriminell og narkotikavhengig og har lite eller ingen kontakt med resten av søsknene. Mine to søstre og jeg har i senere år funnet ut at vi alle sliter, eller har slitt med, med bulimi og selvskading. Min mor er helt klart bulimiker. Etter min søsters overdose av smertestillende for noen år tilbake (ikke dødelig,men er skrik om hjelp) kalte min mor henne for feita og slike ting. Hun tydeligjør spying og kaller alt og alle for feite. Etter at det ble dem kjent at jeg kuttet opp armene mine i tenårene, kom hun en kveld inn pårommet mitt og skalv som et aspeløv med oppkutta og blodige armer. Jeg sliter noe fryktelig med vonde tanker. Jeg føler meg feit og verdiløs. Vi fikk alltid kjeft og ble fortalt at vi var egoistiske og slemme. Hun vasket og vasket med et ekstremt sinne og vi fikk kjeft for å skitne til tilværelsen. Det var et uforutsigbart eksploderende sinne som skapte så mye frykt i meg at det har brent seg fast og er like dominerende den dag i dag. Jeg tør ikke si henne imot og hun er manipulerende. Jeg tar valg basert på å unngå og føle skyld overfor henne, og det gjør meg ulykkelig. Det var lite eller inget engasjement eller deltakelse i skole eller fritidsaktiviteter som små. Jeg søkte hele tiden en bekreftelse, men fikk det aldri. Men ydmykelsene og hånet sitter løst, og jeg er alltid redd for hva hun skal si om meg foran andre. Tingene jeg finner mg i er kvalmende. Da min første ble født, kalte hun seg selv for mamma. Prakka han full av sjokolade selv om jeg sa nei. Forsvant på turer i timesvis med han uten å si ifra. Bedrevitende på alle plan. Jeg lar meg kjøre glatt over. Resultatet er at jeg som 27 åring føler meg som et redd barn fullstendig underkastet min mor. Klarer ikke fullføre utdannelser fordi jeg er livredd kritikk som skal slå meg helt ned. Unngår sosiale tilstelninger da jeg er redd fpr å støte eller irritere noen med mine ord og meninger. Jeg kan tenke alt dette og mer til, men ender alltid opp med å tenke at jeg er egoistisk og sneversynt. At jeg er en tåpe og et enkelt individ som gir min mor skylden "for alt". Det er jo ikke slik. Jeg bærer mye skam og selvforakt som jeg har bragt på meg selv. Men jeg bærer også mye vondt fra barndommen. Ikke mange konkrete minner, men grusomme følelser. Jeg tenker at hvis noen kan fortelle meg at hun faktisk er syk, så kan jeg lettere gå videre. At jeg ikke er som henne? Jeg føler meg mange ganger slik.

Uff, dette var leit å høre HI! Du har helt klart vokst opp i en dysfunkjonell familie. Ut fra det du forteller så tenker jeg også at ja; du har en syk mor. Ingenting dere barna gjorde eller ikke gjorde, ville noen gang forandre på hvor mye eller lite kjærlighet hun hadde evne til å gi dere. Dine søskens diagnose har en arvelig komponent, så det kan tenkes at dette også er noe din mor har, men jeg tenker også at det i tillegg eller alene må være en personlighetsforstyrrelse av noe slag om det har vært slik i hele oppveksten din. Har noen i familien forsøkt å konfrontere henne direkte med atferden hennes og hvordan det oppleves noen gang? Jeg tenker at din mors selvskading ikke er noe hun gjorde fordi hun selv hadde det vondt, men et manipulerende forsøk på å demonstrere hvor vondt andre (hun) får det inni seg når din søster skar seg selv. M.ao. følte hun et behov for å vise hvor vondt hun fikk det, men klarte ikke se at din søsters selvskdaing ikke var for å plage henne, men et tegn på at hun hadde det vondt. Når du har levd med slik manipulasjon, sinne og uforutsigbarhet så vil du naturligvis preges av det på mange måter. Det er også naturlig at barn fra dysfunksjonelle hjem har periodevise depresjoner, men dette må ikke forveksles med manisk- depressivitet. Dersom begge dine søsken har diagnosen, så er det svært lite sannsynlig at du også ville ha den statistisk sett. Og hvis du er 27 nå, så mener jeg at du kan slutte å engste deg for at symptomer du ikke har sett til nå skal dukke opp. Du trenger noen å snakke med for å klare å bryte det negative båndet til din mor, slik du nok kanskje burde, og du trenger noen som kan hjelpe deg å finne ditt indre jeg og bearbeide det vonde. Ville nok ha anbefalt å spørre fastlegen om henvisning til en kognitiv psykolog. Husk at ingenting er eller var din skyld! (selv om skam og skyldfølelse og overdreven selvbevissthet nok sitter godt innprentet i deg av din mor). Kan jeg forresten spørre hvordan din far har opplevd dette og hvordan han har vært der for dere barna?

Min stakkars pappa. Mine valg styres også av den sorgen jeg overfor pappa. Pappa har forsøkt å være tilstede. Han har jobbet veldig mye så lenge jeg kan huske. Men han forsøkte å engasjere seg og var med oss på fotballkamper i den grad han kunne. Han stod ofte alene, og jeg husker at jeg kjempet mot tårene da jeg så han. Pappa har åpnet seg opp for meg et par ganger. Men han har nektet for uttallelsene i ettertid når jeg har forsøkt å søke støtte hos han. Han fortalte meg en gang at han trodde min mor var manisk depressiv. At han følte han måtte gå på glass rundt henne. Han virket lei seg fordi de sjeldent fikk besøk. Han fortalte meg at han trodde folk ble motløse og ikke klarte leve opp til det perfekte hjemmet min mor skaper inntrykk av. Han sa at ingen vet hva vi må gjennomgå dagene før noen besøker oss. (Hysterisk vasking og sinne) Da min mor slo meg i ansiktet da jeg var 20 år stod min far og så på. Han har nektet for at dette har funnet sted i ettertid. Det gjør meg veldig trist. Jeg har mange gode minner fra pappa. Pappa ga meg en trygghet. Hadde jeg ikke hatt den hadde jeg nok vært fortapt! han var allikevel svak i forhold til min mor. Hun dominerer han og jeg får ofte inntrykk av at han er "pisket". Han forsøkte virkelig å være der for oss i den grad han kunne. Min mor blir hyterisk ved evt konfronteringer. Ved anledninger der man har sagt for mye, ender man opp med å måtte unnskylde sin egoisme. Hun skyr all involvering i spesielt min søsters tilstand fordi hun vil ikke ha skylden for det. Det har hun faktisk fortalt meg selv. Hun spurte meg og min søster en gang om vi husker mye krangling fra barndommen. Jeg løy jo selvfølgelig og sa nei. Min søster sa at hun husker litt krangling, og min mor fløy i taket og sa at hun aldri tilgir henne for å si slike ting. Hun minner min søster med jevne mellomrom på at hun aldri blir tilgitt for å ha sagt det. Jeg vet ikke hvorfor jeg er full av skyld. Jeg føler meg fullstendig i veien for alt og alle.

 

Beklager, skulle ikke være anonym. Huff HI, jeg synes virkelig ikke det er rart at du har det tungt! For et barn å ikke oppleve at det blir har en stemme i familien, blir akseptert for den det er, og å oppleve av kjærlighet er avhengig av om du gjør ting "riktig eller galt" i følge din mor er ikke sunt...! Det skaper angst, skyldfølelse ovefor egne behov og følelser, og en redsel for å ikke bli elsket om du viser hvem du virkelig er.

Godt å høre at din far har vært trygg og god. Det har nok hatt større betydning enn du tror. Samtidig kan det å oppleve din far som kuet og en som som deres mors parti når det kom til konfrontasjon enkelte ganger, også sikkert ha føltes som et følelsesmessig svik hvor underbevisstheten tenker: "Hvorfor sto han ikke opp mot henne når han så hva hun gjorde? Var vi mindre verd for ham enn henne?".

Slike tankemønstre er vanskelig å bli kvitt, men mye kan gjøres med riktig hjelp .

 

Setter du ofte andres behov foran dine egne? Og føler du at du hele tiden må gjøre deg fortjent til din manns kjærlighet?

[3 gleder]

Hei, og tusen takk for svaret ditt. Jeg klarer ikke å svare klart på spørmålet ditt, men det er nok en kombinasjon av og være preget, samtidig en frykt for å ende opp slik selv. Jeg vet ikke hva som feiler min mor. Jeg kan jo anta, men hva en psykolog ville stilt som diagnose® er en uaktuell situasjon da min mors psyke ikke skal snakkes om. Det er en uskreven regel i vår familie at vi går på glass og viker vår egen vilje og meninger til fordel for hennes for å unngå stormen. Jeg har allikevel av ukjente grunner et stort behov for å vite hva som feiler henne. Kanskje for å få svar og bekreftelser på at jeg ikke er så ille og faktisk har en verdi? To av mine søsken er bipolare. En av dem er småkriminell og narkotikavhengig og har lite eller ingen kontakt med resten av søsknene. Mine to søstre og jeg har i senere år funnet ut at vi alle sliter, eller har slitt med, med bulimi og selvskading. Min mor er helt klart bulimiker. Etter min søsters overdose av smertestillende for noen år tilbake (ikke dødelig,men er skrik om hjelp) kalte min mor henne for feita og slike ting. Hun tydeligjør spying og kaller alt og alle for feite. Etter at det ble dem kjent at jeg kuttet opp armene mine i tenårene, kom hun en kveld inn pårommet mitt og skalv som et aspeløv med oppkutta og blodige armer. Jeg sliter noe fryktelig med vonde tanker. Jeg føler meg feit og verdiløs. Vi fikk alltid kjeft og ble fortalt at vi var egoistiske og slemme. Hun vasket og vasket med et ekstremt sinne og vi fikk kjeft for å skitne til tilværelsen. Det var et uforutsigbart eksploderende sinne som skapte så mye frykt i meg at det har brent seg fast og er like dominerende den dag i dag. Jeg tør ikke si henne imot og hun er manipulerende. Jeg tar valg basert på å unngå og føle skyld overfor henne, og det gjør meg ulykkelig. Det var lite eller inget engasjement eller deltakelse i skole eller fritidsaktiviteter som små. Jeg søkte hele tiden en bekreftelse, men fikk det aldri. Men ydmykelsene og hånet sitter løst, og jeg er alltid redd for hva hun skal si om meg foran andre. Tingene jeg finner mg i er kvalmende. Da min første ble født, kalte hun seg selv for mamma. Prakka han full av sjokolade selv om jeg sa nei. Forsvant på turer i timesvis med han uten å si ifra. Bedrevitende på alle plan. Jeg lar meg kjøre glatt over. Resultatet er at jeg som 27 åring føler meg som et redd barn fullstendig underkastet min mor. Klarer ikke fullføre utdannelser fordi jeg er livredd kritikk som skal slå meg helt ned. Unngår sosiale tilstelninger da jeg er redd fpr å støte eller irritere noen med mine ord og meninger. Jeg kan tenke alt dette og mer til, men ender alltid opp med å tenke at jeg er egoistisk og sneversynt. At jeg er en tåpe og et enkelt individ som gir min mor skylden "for alt". Det er jo ikke slik. Jeg bærer mye skam og selvforakt som jeg har bragt på meg selv. Men jeg bærer også mye vondt fra barndommen. Ikke mange konkrete minner, men grusomme følelser. Jeg tenker at hvis noen kan fortelle meg at hun faktisk er syk, så kan jeg lettere gå videre. At jeg ikke er som henne? Jeg føler meg mange ganger slik.

Uff, dette var leit å høre HI! Du har helt klart vokst opp i en dysfunkjonell familie. Ut fra det du forteller så tenker jeg også at ja; du har en syk mor. Ingenting dere barna gjorde eller ikke gjorde, ville noen gang forandre på hvor mye eller lite kjærlighet hun hadde evne til å gi dere. Dine søskens diagnose har en arvelig komponent, så det kan tenkes at dette også er noe din mor har, men jeg tenker også at det i tillegg eller alene må være en personlighetsforstyrrelse av noe slag om det har vært slik i hele oppveksten din. Har noen i familien forsøkt å konfrontere henne direkte med atferden hennes og hvordan det oppleves noen gang? Jeg tenker at din mors selvskading ikke er noe hun gjorde fordi hun selv hadde det vondt, men et manipulerende forsøk på å demonstrere hvor vondt andre (hun) får det inni seg når din søster skar seg selv. M.ao. følte hun et behov for å vise hvor vondt hun fikk det, men klarte ikke se at din søsters selvskdaing ikke var for å plage henne, men et tegn på at hun hadde det vondt. Når du har levd med slik manipulasjon, sinne og uforutsigbarhet så vil du naturligvis preges av det på mange måter. Det er også naturlig at barn fra dysfunksjonelle hjem har periodevise depresjoner, men dette må ikke forveksles med manisk- depressivitet. Dersom begge dine søsken har diagnosen, så er det svært lite sannsynlig at du også ville ha den statistisk sett. Og hvis du er 27 nå, så mener jeg at du kan slutte å engste deg for at symptomer du ikke har sett til nå skal dukke opp. Du trenger noen å snakke med for å klare å bryte det negative båndet til din mor, slik du nok kanskje burde, og du trenger noen som kan hjelpe deg å finne ditt indre jeg og bearbeide det vonde. Ville nok ha anbefalt å spørre fastlegen om henvisning til en kognitiv psykolog. Husk at ingenting er eller var din skyld! (selv om skam og skyldfølelse og overdreven selvbevissthet nok sitter godt innprentet i deg av din mor). Kan jeg forresten spørre hvordan din far har opplevd dette og hvordan han har vært der for dere barna?

Min stakkars pappa. Mine valg styres også av den sorgen jeg overfor pappa. Pappa har forsøkt å være tilstede. Han har jobbet veldig mye så lenge jeg kan huske. Men han forsøkte å engasjere seg og var med oss på fotballkamper i den grad han kunne. Han stod ofte alene, og jeg husker at jeg kjempet mot tårene da jeg så han. Pappa har åpnet seg opp for meg et par ganger. Men han har nektet for uttallelsene i ettertid når jeg har forsøkt å søke støtte hos han. Han fortalte meg en gang at han trodde min mor var manisk depressiv. At han følte han måtte gå på glass rundt henne. Han virket lei seg fordi de sjeldent fikk besøk. Han fortalte meg at han trodde folk ble motløse og ikke klarte leve opp til det perfekte hjemmet min mor skaper inntrykk av. Han sa at ingen vet hva vi må gjennomgå dagene før noen besøker oss. (Hysterisk vasking og sinne) Da min mor slo meg i ansiktet da jeg var 20 år stod min far og så på. Han har nektet for at dette har funnet sted i ettertid. Det gjør meg veldig trist. Jeg har mange gode minner fra pappa. Pappa ga meg en trygghet. Hadde jeg ikke hatt den hadde jeg nok vært fortapt! han var allikevel svak i forhold til min mor. Hun dominerer han og jeg får ofte inntrykk av at han er "pisket". Han forsøkte virkelig å være der for oss i den grad han kunne. Min mor blir hyterisk ved evt konfronteringer. Ved anledninger der man har sagt for mye, ender man opp med å måtte unnskylde sin egoisme. Hun skyr all involvering i spesielt min søsters tilstand fordi hun vil ikke ha skylden for det. Det har hun faktisk fortalt meg selv. Hun spurte meg og min søster en gang om vi husker mye krangling fra barndommen. Jeg løy jo selvfølgelig og sa nei. Min søster sa at hun husker litt krangling, og min mor fløy i taket og sa at hun aldri tilgir henne for å si slike ting. Hun minner min søster med jevne mellomrom på at hun aldri blir tilgitt for å ha sagt det. Jeg vet ikke hvorfor jeg er full av skyld. Jeg føler meg fullstendig i veien for alt og alle.

Beklager, skulle ikke være anonym. Huff HI, jeg synes virkelig ikke det er rart at du har det tungt! For et barn å ikke oppleve at det blir har en stemme i familien, blir akseptert for den det er, og å oppleve av kjærlighet er avhengig av om du gjør ting "riktig eller galt" i følge din mor er ikke sunt...! Det skaper angst, skyldfølelse ovefor egne behov og følelser, og en redsel for å ikke bli elsket om du viser hvem du virkelig er. Godt å høre at din far har vært trygg og god. Det har nok hatt større betydning enn du tror. Samtidig kan det å oppleve din far som kuet og en som som deres mors parti når det kom til konfrontasjon enkelte ganger, også sikkert ha føltes som et følelsesmessig svik hvor underbevisstheten tenker: "Hvorfor sto han ikke opp mot henne når han så hva hun gjorde? Var vi mindre verd for ham enn henne?". Slike tankemønstre er vanskelig å bli kvitt, men mye kan gjøres med riktig hjelp . Setter du ofte andres behov foran dine egne? Og føler du at du hele tiden må gjøre deg fortjent til din manns kjærlighet?

Tusen takk for dine tilbakemeldinger, Ibsenfrue. Jeg får inntrykk av at du vet hva du snakker om.

 

Jeg overser egne behov fullstendig overfor andre. Jeg viker unna eller tilpasser meg. Jeg føler meg identitetsløs og udefinert. Jeg vet slett ikke hvem jeg egentlig er, tror jeg.

 

Min mann blir "gal" av at jeg hele tiden unnskylder meg og spør han om lov til å gjøre ulike ting. Jeg tenker ikke over det en gang, det bare er slik. Jeg føler jeg må bevise at jeg har verdi, forstår ikke at han faktisk er oppriktig glad i meg og er alltid mistenksom og unnskyldene. Samtidig kan jeg trygt si at vårt forhold har vært tynnslitt i lang tid. Han har blitt dratt rett inn i dette og jeg anser meg selv om skyldig. Han flyttet hit langt,langt hjemmefra og står uten et familiært nettverk bortsett fra mitt. Vi har tatt våre valg, og vi må stå for det. Men vi sliter. Hver for oss og sammen. Han har på mange måter blitt som meg. Svak og usikker. Han er vandt til å si ifra, men jeg har i rent hysteri gjort alt i min makt for å unngå at han skal konfrontere min mor med hennes oppførsel. Han kjenner ikke seg selv igjen, skammer seg og har i perioder hatt det svært tungt.Stakkars mann.

 

Jeg forstår jeg trenger hjelp. Men veien ut av dette virker så lang og tung at jeg er motløs.

[3 gleder]

Hei! Skulle gjerne kommentert mer om dette, men akkurat nå har jeg ikke overskudd selv pga mye som skjer i livet akkurat nå. Vil bare fortelle kort at jeg har vokst opp med en mor som visstnok har 3-4 diagnoser. Jeg vet ikke hvilke, for det nekter hun å fortelle. Men jeg tviler ikke på at det stemmer. Hun har en liten grad av sosial angst, men det er hennes absolutt minste problem. Hun har vært kontrollerende, uforutsigbar, lager seg sine egne varianter av sannhet og virkelighet som ofte er laaangt fra sannheten. For noen år siden tok jeg det hele til fagfolk - hun hadde bl.a. skrevet noen brev til meg. Da ble jeg anbefalt å ikke flytte hjem igjen (jeg studerte i en annen by), at jeg måtte beskytte meg selv. Nå har jeg ikke bodd i min hjemby på 14 år.... Mitt beste tips er at du får hjelp for din egen del av fagfolk. Deretter bør du og familien din vurdere om dere skal flytte så langt unna at dere ikke blir daglig (eller ukentlig) berørt av din mor. Og ikke minst.... en ting Må du forstå!!!.... din mor og hennes helse er IKKE ditt ansvar. Hun må skaffe hjelp selv. Hvis andre evt gjør henne oppmerksom på at hun trenger det og hun velger å ikke gjøre noe med det, så må hun også takle konsekvensene.... at hun skyver alle fra seg. Du har heller IKKE ansvar for hverken din far eller dine søsken. Din far er trolig både manipulert og kontrollert av din mor, men det er like fullt hans eget ansvar å ta tak i situasjonen. Han burde gjort noe med situasjonen. Du, HI, har kun ansvar for deg selv, dine barn og mann - DIN familie. For all del... ikke fortsett med å leve med dette på den måten du gjør, da risikerer du at du ødelegger for din egen familie. Barna er ikke store før de begynner å forstå mer enn vi voksne ofte tror. Men mest av alt - du trenger selv hjelp og støtte, så søk det nå! Jeg har lite/ingen kontakt med min mor i dag, men det er faktisk lettere å leve med enn å ha henne som en nær del av livet mitt. Det vil alltid ligge en sorg over den mammaen jeg også har sett i henne og satt pris på. Men jeg kan ikke ha det godt i livet når hun fortsetter i samme spor som hun alltid har gjort. Så ta tak i DITT liv, HI! Klem

Takk!

[3 gleder]

ps: du er så veldig flink til å formulere deg. det du skriver her, print det ut...få deg en psykolog/coach, en eller annen du kan prate med. beundrer ditt mot, og måten du formulerer deg på. mye flinkere enn meg til det! klem fra meg rett ovenfor her. godnatt:)

Takk for din tilbakemelding. Formuleringen min kommer kanskje av treningen jeg har fått gjennom alle de uttallige gangene jeg setter meg ned og skriver ned alle tankene og byrdene mine i et word-dokument for å kanskje bringe det videre til noen som kan hjelpe meg. Skamfull og lei trykker jeg alltid på deleteknappen :/