Jeg elsker to menn...

[Anonym bruker]

Først og fremst, jeg vet ikke hva jeg vil med dette innlegget. Muligens bare få det ut først og fremst.

 

Altså jeg elsker samboeren min. Han er verdens beste kjæreste, stepappa, partner og alt det der. Selvfølgelig irriterer han vettet av meg innimellom, men jeg irriterer jo han like mye! Vi ble kjent når vi jobbet på samme sted. Og der jobbet også det som nå er en av våre aller beste venner. Mange vil kanskje si at vi på en måte har vært 3 i dette forholdet hele veien uten at vi har tenkt over det.

 

Det var mye frem og tilbake mellom meg og samboeren min før vi ble sammen. Er ikke bare bare å gå fra å være kollegaer og venner til å bli kjærester med alt som hører med. Spesielt ikke når jeg hadde barn fra før og vi ikke kunne jobbe sammen om vi skulle være sammen. Men heldigvis klarte vi ikke å holde oss unna hverandre og endte opp sammen.

 

Vennen vår (X) har vært med hele veien. Han jobbet sammen med oss da vil ble kjent og han og min samboer har fortsatt å jobbe på samme sted frem til nå nylig. Vi har også gjort veldig mye kjekt sammen alle sammen. Fester, kino, middager, filmkvelder, turer osv. Jeg og X har alltid hatt vår egen måte å behandle hverandre på, en egen kjemi om man kan si det sånn. Vi er begge personer som bruker MYE ironi og humor når vi snakker og vi har alltid vist når den andre er seriøs og når den tuller. Andre rundt oss har innimellom store problemmer med å høre/merke forskjell.

 

I løpet av årene som er gått så har jeg tenkt mye på hvordan livene våre hadde vært uten X, og jeg klarer ikke å forestille meg det. Nå er han for en periode flyttet 50mil pga diverse og jeg merker at jeg savner han veldig veldig mye. Når han er her vi bor så bor han hos oss og da er det som om verden er perfekt.

 

I det siste har jeg innsett at jeg elsker begge mennene i mitt liv. Jeg har ikke noe ønske om å gjøre noe mer ut av det jeg føler for X og jeg vil aldri velge mellom de to. For jeg kan ikke være uten noen av dem. Men jeg kjenner også at jeg dør litt psykisk innimellom når jeg kjenner på det at X bor så langt unna og at det går lang tid mellom hver gang jeg ser han.

 

For ordens skyld så har x hatt kjærester og samboere mens vi har kjent hverandre og jeg har aldri vært sjalu på dem. Tvertimot jeg har vært kjempe glad på hans vegne. Og jeg ønsker at han kan finne den ene som gjør han lykkeligere enn noen andre. Men jeg vil samtidig ha han i mitt liv. For han er den ene at to mennesker i verden som jeg stoler helt og fult på, som er tryggheten og roen i livet mitt.

 

Altså er konklusjonen min at jeg elsker begge mine menn på to veldig forksjellige måter. Og jeg kan ikke tenke meg et liv uten noen av dem.

 

 

Og om du mot formodning har klart å lese hele denne avhandlingen og ikke mistet tråden; Gratulerer og takk!

[lioness*]

Bare hyggelig, det var ikke så langt.

 

Høres ut som du har en ganske så avklart situasjon, antok noe annet da jeg startet å lese

[Lille♥mitt]

Takk, og værsågod

Det høres ut som du ser på han ene som en bror. Ikke noe galt i det.. du trenger ikke ha dårlig samvittighet heller.