Deprimert eks med selvmordstanker, what to do?

[Anonym bruker]

Jeg og min eks har tre barn sammen og har vært sammen i 7 år, før det for et års tid siden ble slutt. Han flyttet ut og vi ble boende i samme hus som tidligere. Vi hadde våre problemer som sikkert alle andre, men på grunn av ulikheter og forskjellig oppfatning av hvordan samarbeidet hjemme skulle fungere så kom vi til et punkt der nok var nok.

 

Han var kanskje den ivrigste med å flytte å skulle starte på nytt. Alt skulle bli så bra, økonomien bedre, flott med fritid og bestemme helt og holdent over seg selv.

 

Så fant han derimot ut at han liker å være familiefar og ikke føler seg vel med rollen som singel. Da han fant ut av dette var det for sent for min del, er glad i han ennå men elsker han ikke og har ikke noen følelser for han på den måten.

 

Han vil at jeg skal gi han en sjanse til for å bevise at han kan forandre seg og gjøre meg lykkelig, problemet er vel egentlig bare at jeg allerede er lykkelig. ikke med en annen, men sånn for meg selv og min egen del. føler ikke at jeg trenger han eller noen annen mann for å gjøre meg lykkelig. Han vil allikevel at jeg skal ta sjansen å se hva som skjer.

 

Han har prøvd å få meg til å ombestemme meg i flere uker nå, han er deprimert, sliter med sinne, gråter hver dag, føler seg alene, føler at han ikke har noen i livet sitt som bryr seg om han, ingenting gir han glede, alt er bare håpløst.

Her om dagen fikk jeg en rekke meldinger om at jeg måtte prate bra om han til barna og kanskje ha et bilde av han i stua for barna sin del og at han ikke lang tid igjen nå. Han er ikke dødelig syk, så jeg regner med han hinter mot å ta livet sitt.

Jeg har prøvd bittert å få han til å gå til terapi eller i det minste prate med noen han stoler på, men han nekter, vil ikke.

 

Han sier han kommer til å bli lykkelig bare hvis jeg tar han tilbake, alt skal bli så mye bedre osv... Så nå føler jeg at det er opp til meg om barna skal ha en far eller ikke. Jeg kan ikke gi han en sjanse før han evt ordner opp i sine problemer og gir meg en sjanse til å "forelske meg på nytt" i han, og ikke en gang da er det noen garanti for at følelsene kommer tilbake, han vil altså at jeg skal gi han en sjanse uten at jeg har følelsene på plass.

 

Nå er han lei av motstand fra meg og har bedt meg om å la han være ifred.. vet jeg må gjøre det, for jeg er hovedgrunnen til depresjonen. Men klarer ikke å glemme den eventuelle selvmordsfaren her og det faktum at han ikke kommer til å søke noe hjelp eller prate med noen. Han blir å stenge seg i kjelleren å bli der. Hva hadde dere gjort? fortsatt å blande dere? gjort ingenting og håpet på at han fikk det bedre etterhvert? Sladret til familien hans?

 

Noen som har vært borti lingnende?

[Anonym bruker]

Har ikke vært borti noe lignende selv, men en venninne av meg har. Eksen hennes og far til hennes barn var deprimert og hintet om selvmord. Han gikk til psykolog da. Endte dessverre med at han tok livet sitt. Etterlot seg to barn.

Det jeg prøver å si er at du bør ta det seriøst. Noen truer bare men mener det ikke, men du vet aldri...

[Gjest SHOC]

Ville ringt fastlegen hans og fortalt hvordan du oppfatter situasjonen, så vil forhåpentligvis legen kalle han inn til en samtale.

Du kan ikke la han "true" deg til å ta han tilbake.

 

 

[B-e-a]

Tungt. Jeg har nettopp fått masse kjeft i en annen tråd for å ha snakket om selvmord til kjæresten min, fordi jeg er ulykkelig forelsket i ham, og tro meg, det er faen så tøft. Det beste du kan gjøre, er å gi ham klar beskjed om at det ikke blir dere, og så be ham finne noen andre å snakke om det til. Det at jeg har en kjæreste som har snakket med meg om selvmordstankene mine, er bare med på å "hekte" meg enda mer, og gjøre meg enda mer fortvilet. Så helt ærlig, be ham finne en annen samtalepartner, og si at han må fikse seg selv, og at du ikke kan snakke med ham om dette, fordi du tror bare det vil gjøre ham enda mer bestatt i forhold til deg. Ulykkelig kjærlighet blir bare sterkere av at den man er ulykkelig forelsket i gir deg oppfølging på ulykken din... OM du har noen du kan fortelle dette til, så fortell dem det, og be dem ta seg av ham. IKKE ta deg av ham du, det vil bare forsterke problemet hans. Og om du ikke har noen som kan ta over, så be ham finne noen andre, og så aldri tillat ham snakke til deg om det igjen. Vær utrolig klar med ham på at du ikke vil ha et forhold der dere relaterer dere til hverandre følelsesmessig, så tror jeg du hjelper ham mer enn alt annet du kan gjøre. Og ja, jeg er den som er ulykkelig forelsket i min verden, så jeg føler jeg vet hva jeg snakker om. Hjelp ham ved å kutte navlestrengen hans til deg. Klem og lykke til.

 

Takk for råd alle sammen.. Har begynt å innse at det ikke kan være meg som hjelper han med dette, direkte iallefall. Virker som alt jeg har sagt i god mening, gjør ting så mye mye verre. Vurderer å ta en samtale med broren hans om dette, og fortelle om min bekymring. Blir jo å gå litt bak ryggen hans, men tenker at det er bedre det enn å ikke gjøre noe. Tar det så absolutt seriøst. Tror det i utgangspunktet var et desperat rop om hjelp, men jeg kan ikke gi han den eneste formen for hjelp han vil ha (bli sammen med han igjen) og dermed mer grunn til bekymring, tenker jeg.

Tipset om fastlegen var ikke dumt, skal ta det til seriøs vurdering.

 

HI

[B-e-a]

Ameliadamen: Håper det ordner seg for deg. Alle fortjener noen som elsker dem like mye tilbake. Håper du finner han som kan være den mannen for deg, enten det er kjæresten som åpner øynene - eller en bedre der inni fremtiden et sted

[Anonym bruker]

Du har IKKE ansvar for en voksen manns valg!!! Det er det første du må ha klart for deg! Og han er den som velger for seg selv. Du kan faktisk ikke bestemme hans valg. Men du kan bestemme dine valg, og da også til det beste for barnas hverdag.

 

Og du skal ikke ofre din tilfredshet med livet til en mann som tror DU er den som kan gi han lykke livet. Husk det at alle er selv ansvarlige for sin egen lykke, og at man må elske seg selv, før man kan elske andre og ha det godt. Du kommer IKKE til å trives med å være den som er ansvarlig i hverdagen for en annen voksens lykkefølelse og tilfredshet. Og hva da med barna?

 

Han har ingenting å gi deg eller sine barn, slik han er nå. Han er kun oppslukt av sine egne problemer, og de klarer ikke du å løse for han uansett. Han bare tror det akkurat nå. Han er kommet til det at han tror du er den som kan gi ham et liv som er godt - for HAM! For han klarer det ikke selv. Din og barnas gode hverdag betyr ikke noe særlig for han akkurat nå. Det er hans hverdag og hans følelser som er viktig for ham. Du vil se dette stemmer, dersom du velger å ta han tilbake i ditt og barnas liv...... Stemmer dette med at han vil bli lykkelig i samliv med deg og barna igjen, med deres samliv slik det var før han gikk? I så fall lurer jeg på hvorfor han gikk.... Du vet det jeg sier stemmer.

[Anonym bruker]

Du har ikke ansvar for en annens persons liv. Det beste du kan gjøre ( Om du evt mistenker at han vil ta selvmord) er å kontakte familien hans eller politi/fastlege/kriseteam av et slag dersom du en dag får mistanke at han prøver å ta sitt eget liv. å true noen på den måten er vanvittig manipulerende og du bør ikke gi etter.

[2_små_og_flere_grå]

Synes du absolutt skal ta det han sier på alvor og kontakte noen, men ikke føl deg ansvarlig for noe av det!

Du skal ikke presses til å ta han tilbake og om han skulle gjennomføre noe sånt så er det IKKE din feil.

Mannen sliter dessverre og det eneste du får gjort er å være der, som en venn.

[Papegøyeblomst]

En venninnes eks holdt på en hel natt og sendte mld om at nå orket han ikke mer etc ( vi var på nattevakt sammen). Jeg anbefalte henne om å ringe ambulanse, men hun var så drit lei av truingen hans at hun ikke orket å bry seg (heldigvis ingen barn i bildet).

Det endte med at han skjøt seg i hodet med en spikerpistol, havnet 3 mnd i koma, og våknet opp som hjerneskadet...

 

Etter min mening er noe av det slemmeste man kan gjøre i en relasjon, å true med å skade seg selv og dermed holde den andre parten som et slags følelsesmessig gissel.

 

Ring familien hans og fortell om situasjonen, så slipper du å føle at du har ansvaret på dine skuldre. Får du sånne hinte-sms igjen, så ring 113.

 

Jeg har selv vært i en så desperat situasjon at jeg ønsket å ta livet av meg selv og eksen. Det gikk så langt at jeg kontaktet en bekjent i "underverdenen" for å få tak i et våpen. Man lever i en sånn tåke av psykisk smerte, at man ikke har evne til å forstå konsekvenser for familie og venner dersom man blir borte.

 

Du må ta signalene på alvor, og få ham til å forstå st dette er ikke noe man bare kan si for å få oppmerksomhet.