Får man like godt forhold til nr 1, som til nr 2?

[Anonym bruker]

Jeg er hjemme med barnet vårt på 8 mnd. Tenker på søsken etterhvert, men så tenker jeg at jeg elsker jo han over alt på jord, vil jeg bli like glad i de andre kommende barna? Jeg tror jo jeg vil bli det, men jeg bare kjenner litt på det. Er svangerskapet like spesielt som med den første? Spenningen, ventingen osv? å hvordan tar førstemann det at det kommer en ny baby? å vi legger jo all vår tid og kjærlighet på barnet vårt nå, hvordan føler barnet det når foreldrene blir på deling på en måte? Jeg har lyst på en alderforskjell på rundt to år, men så er det jo disse tankene da :-)

[Anonym bruker]

Ingenting blir likt, det blir selvfølgelig annerledes!

 

Det blir ikke mindre/mer, dårligere/bedre, det blir bare annerledes.

 

Du vil utvide følelsesregistret ditt enda mer, fordi det neste barnet vil ha andre personlighetstrekk og annet temperament. Du vil lære deg selv å kjenne på enda en ny måte. Du vil oppleve andre opp- og nedturer.

 

Kjærlighet er ikke en målbar størrelse.

[mimmitiltre]

hei, husker godt de tankene hadde jeg og!

 

Vi har nå fått 3 mann og vi har 2 år mellom hver baby/barn;) Det er helt utrolig, men kjærligeten er den samme til alle barna! Føler jeg er like så forelska i alle 3;)

 

Kjenner til søskensjalusi også, her i huset kommer og går det litt i bølger, men vet jo de er glade i hverandre. Sjalusien var nok verst mellom de to eldste..han siste har bare fått lov til å gli rett inn i flokken;)

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Venter nr 2 om 3 måneder og har ei på 16 måneder..sliter litt med samme tankene selv.

En ting er sikkert, svangerskapet er overhode ikke det samme, mangler spenningen, har ikke tid til å tenke så mye på det kommende barnet, hverdagen er for full til at graviditeten får noe særlig til plass,,

med nr 1 slukte jeg alt av info, viste til enhver tid vekt, crl hvor i utviklingen det var etc etc. nå husker jeg bare så vidt hvilken uke jeg er i......

 

Blir trist og får dårlig samvittighet over at det er slik, og føler jeg ikke gir henne den samme starten som storesøster fikk allerede nå, ikke en god følelse.

 

MEN jeg vet vi vil elske henne masse masse når hun kommer ut, det blir aldri det samme som nummer 1, men garantert helt fantastisk på sin egen måte.

[Anonym bruker]

Jeg har bare noen få uker igjen til termin med nr 2, og har plaget meg selv mye med de samme tankene som du har her.

Først kan jeg avkrefte at svangerskapet er like spesielt. Ihvertfall har det ikke vært det for meg. Glemmer når jeg har termin og hvilken uke jeg er i. Med førstemann fulgte jeg ivrig med på dager og uker og leste meg fram til hvor stor han var til enhver tid og hvordan han utviklet seg. Nå har jeg ikke filla peiling på sånt i det hele tatt.

Sist fikk jeg veldig tidlig følelser for barnet i magen, det har jeg ikke nå. Høres fælt ut, men jeg tenker ikke på dette barnet på samme måten, tenker ikke på hvordan babyen ser ut eller noe slikt.

Gleder meg til å få ham ut, men helt ærlig er det mest fordi jeg er drittlei av å være gravid.

 

Men jeg satser på at det er sant som alle flerbarnsmammaer sier, i det øyeblikket han kommer ut kommer jeg til å elske ham like høyt som storebror.

[VinterSol+2]

Jeg syns det var vanskelig i starten. Altså å splitte oppmerksomheten min i to.

 

Men så lærer man seg det. Kjærligheten til nr to er ikke lik, den er annerledes. Og kjærligheten til begge utvikler seg i talt med at de utvikler seg som mennesker! Jeg elsker begge like høyt, men på hver sin måte.

 

Og de elsker hverandre! Det er fantastisk fint å se. De krangler og bråker og slåss, men er også hverandres beste venn, og stiller opp for hverandre, forstår hverandre..

 

 

Gleder meg til nr tre:)

[Anonym bruker]

Godt å lese flere av svara her Kan jo tenke meg at særlig svangerskapet blir annerledes, da man som regel har henda fulle med barnet (barna) man allerede har, å da flyr dagene sikkert unna som bare det. å at man da ikke har tid til å følge med på alt av utvikling uker med babyen i magen. Er liksom så redd for at han vi allerede har skal føle seg bortsatt på en måte, å tenke at vi ikke er glade i han lenger når og hvis vi får en ny baby etterhvert, men det går vel som regel bra? Det er to år mellom meg og mine søsken, å vi hadde jo og har fortsatt et kjempe godt forhold. Nei huff, får prøve å snu tankegangen min her!!