Og der stakk den dritten av en mann!!!!!

[Anonym bruker]

Og jeg er 5 mnd gravid, med nummer 3 herlig situasjon!! Han er deprimert, har mistet alle følelser av medisiner. Han går bare og henger med huet, og ingenting hjelper, han går til psykolog, men det går nesten ikke fremover! Jeg har vært støttende hele veien, men det er virkelig ikke lett. Og i dag fikk jeg plutselig melding, har leid meg en campinghytte. Herregud sier jeg bare.

[Anonym bruker]

Jeg skjønner at dette ikke er drømmesituasjonen, men du høres ikke særlig støttende ut. Er du ikke redd for at han skal gjøre noe dumt mens han er borte? Når man er deprimert og går på medisiner er det ikke bare å ta seg sammen, selv om det kanskje er det man aller helst vil.

[VinterSol+2]

Kanskje han trenger litt tid for seg selv. Han sier iallefall fra! Det er positivt.

[Anonym bruker]

Huff, det hørtes ikke noe særlig ut. Jeg forstår frustrasjonen din og synes ikke du nødvendigvis høres lite støttende ut fordi du skriver dette anonymt på dib! Håper mannen din får det bedre, slik at dere kan få det bra før baby blir født. Lykke til...

[Anonym bruker]

Skal love deg jeg har vært støttende, det var jeg som fikset psykolog til han, tok tak i ting for han, så han skulle slippe og tenke på praktiske ting! Jeg elsker jo mannen min, og jeg vil han da ikke noe vondt. Men jeg har også følelser og det har barna våre også, det er tungt og se alt bare gå rett vest og plutselig ingen fremtid....

[Anonym bruker]

Det er søren ikke lett å være pårørende til en medisinert person med psykiske problemer heller. Noen av de medisinene de får, gjør at de skifter helt personlighet, og da skal man jammen være sterk for å kunne støtte opp noe slikt.

[Anonym bruker]

Signerer 21:22

[Anonym bruker]

Den mannen fortjener dere ikke. Det mener nå jeg, han burde få enda mer hjelp og fikse ting selv.

[Anonym bruker]

Samboeren min har også vært der, at han var deperimert, fikk ikke sove, bare var trist og lei. Han mistet også alle følelser, for alt og alle. Han sier selv, at han tror at dersom en av hans nærmeste hadde dødd, så hadde han ikke følt noe.

 

Dette var like før vi ble sammen, og han tok de siste medisinene tidlig i vårt forhold. Han sier at det er det jævligste han har vært gjenom, og at han ikke unner sin verste fiende å være i den situasjonen.

Vi har vært sammen i 4år nå, og han har vært frisk siden.

Men han er flink til å passe på at ting ikke "hoper seg opp" rundt han, stresser ned på jobb, og prøver å ikke ha så mange baller i luften.

 

Kanskje mannen rett og slett trenger tid alene? Hadde dere kranglet før han dro?