Ville dere fortalt familien?

[Anonym bruker]

Ikke noe juicy saker det her, for den som håpet det

 

Men saken er at jeg har hyperemesis, ganske kraftig. Jeg er sykmeldt fra jobben og ligger i senga hele dagen - nå på tredje uka. Vi har en 2.5-åring fra før, og samboeren min jobber fulltid. Vi strever skikkelig med å få hverdagen til å gå rundt, med henting og husvask og handling og alt, har ikke bil, bor i en bydel uten nærbutikk og har barnehage nede i sentrum - samboeren har jobb i nabokommunen. Stress!

 

Men altså, vi har min nærmeste familie rundt oss, noen av dem bor til og med i samme gate. De har spur to gravd om hva som feiler meg, og jeg har svart virus. Tror de begynner å bli bekymret for meg, siden viruset ikke slipper tak og jeg har gått ned en del i vekt

 

Men jeg er livredd for å miste, er bare 7 uker på vei. Om jeg må gjennom en sa/ma ønske rjeg egentlig ikke at de skal vite det. Vi er nære på den måten at vi ser hverandre veldig ofte, familiemiddager hver uke osv, og alle hjelper hverandre om noen har behov for det, men ikke sånn at vi prater sammen om følelser og gråter sammen. Jeg ville synes det var veldig ubehagelig om de viste at jeg var gravid og så mistet, og vil derfor egentlig vente minst til uke 12 er over. men jeg kan heller ikke regne med at kvalmen er over før da.

 

Ville dere fortalt det likevel? For å få katten ut av sekken og kunne be om litt hjelp med hus og yngstemann og handling og slikt?

[Anonym bruker]

Jeg ville fortalt det. Om det skulle gå galt (selv om det er liten sannsynlighet for det) så kan det jo være greit at de kan stille opp med det dere trenger hjelp til da, feks barnepass av 2,5åringen osv..

[Førstemann]

Jeg ville nok sagt det. Vi er heller ikke noe "følelsesfamilie" men stiller opp for hverandre praktisk når vi kan.

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Jeg ville fortalt det, vi fortalte om svangerskapene mine tidlig, første gang fordi vi trodde jeg mistet i uke 8, måtte inn på ul for å sjekke om kroppen ordnet opp selv, eller om jeg måtte ha utskrapning, var nok så fra oss, så vi sa det som det var. Når vi mistet i uke 21 var det forferderlig. Så når jeg ble gravid igjen, fortalte vi det veldig fort, for vi var begge "på tåspiss" konstant redd for å miste, også måtte vi gjennom en del ultralyder for å følge opp, og samme sist nå. Var trygt å vite at de nærmeste rundt oss viste, at de hjalp til uten å trenge grunn, om vi trengte noe hjelp...

 

Slik jeg tenker, så er det bedre at de vet på forhånd, og derfor også vet hvor dere er nedenfor og trenger litt ekstra alene tid uten 2,5 åringen om det verste skulle hende. I stedenfor å skulle prøve å forklare det etterpå (om det skulle ende i verste utfall)

[VinterSol+2]

Jeg har fortlat det tidlig de tre første gangene jeg. Særlig pga faren for å miste. Da cil man jo også trenge hjelp og støtte fra sine nærmeste!

 

 

[Anonym bruker]

Jeg ville fortalt det. Jeg fortalte det til svigermor da jeg var gravid og 6 uker på vei, men sa at hun ikke trengte å si det til flere enn svigerfar. Mistet en uke etterpå, men synes ikke det gjorde noe at hun fikk vite. Vi har et stort barn fra før og jeg regner med de har ventet i mange år på et barnebarn til...

[Anonym bruker]

Ville absolutt fortalt.

 

Vi er ikke en følelsesfamilie her heller, men vi støtter hverandre praktisk når behovet er der, og nå er jo absolutt behovet der for dere.

 

Dere trenger jo ikke gråte i armkroken til hverandre om du skulle miste heller, men det er godt å få litt praktisk hjelp.

 

Trodde forresten det var sjelden de med ekstrem svangerskapskvalme mistet jeg, siden det er et tegn på mye hormoner og da går som regel svangerskapet som det skal?

[Mamma til to guttegull]

Fortell!

Hvis det er frykten for å miste som er årsaken til at du ikke vil fortelle ...

Jeg har mistet tidlig to ganger, MA uke 8-9. Den første gangen hadde vi fortalt venner og familie om graviditeten rett før vi mistet og den andre gangen var det ingen som visste noe. Opplevde å få mye trøst og forståelse første gang, men ikke den andre gangen. Da var det ingen som hadde gledet seg og kjent på de gode følelsene.

 

Nå handlet jo ikke ditt spørsmål om å miste, men jeg ville absolutt fortalt familien. God bedring og oppmuntringsklem fra meg

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Ville absolutt fortalt. Vi er ikke en følelsesfamilie her heller, men vi støtter hverandre praktisk når behovet er der, og nå er jo absolutt behovet der for dere. Dere trenger jo ikke gråte i armkroken til hverandre om du skulle miste heller, men det er godt å få litt praktisk hjelp. Trodde forresten det var sjelden de med ekstrem svangerskapskvalme mistet jeg, siden det er et tegn på mye hormoner og da går som regel svangerskapet som det skal?

 

Ikke for å skremme noen eller noe, men jeg har fått vite etter at vi mistet tvillingene våre, at hormon nivå og ekstrem kvalme ikke spiller noen rolle, om man mister, har det sjeldent med hormon nivå i kroppen å gjøre, hadde selv kraftig hyperemesis, raste ned ca 15 kg de 21 ukene jeg gikk gravid, klarte ikke spise, drikke eller bevege på meg uten å kaste opp.. Mistet likevel, men jeg mistet av sjelden grunn da, men kjenner andre med hyperemesis som har mistet. Uansett, legen fortalte meg at øyt hhormon nivå har ingen ting å si på om man mister eller ikke.

 

HI: Hypermesis har ikke med risikoen for å miste, i de aller fleste tidlige sa/ma, mister man fordi embryo ikke er levedyktig. Prøv heller å følg kroppens ønsker, hvil mye, og prøv å holde fokuset på noe annet, lettere sakt enn gjort, jeg vet..

Prøvd å spise to tørre, grove knekkebrød på morgenen? Var en reddning for meg, og der etter et tørt knekkebrød før hvert måltid.

[fikas]

For meg er det uvurdeeelig at familien fikk vite tidelig, akkurat pga hyperemesis med en bil og 4mil en vei til skolen til samboeren og meg som stort sett bare ligger på sofaen/i senga og spyr/brekker meg så er besteforeldre som kjører i bhg den beste hjelp! Han har vært endel på overnatting de siste ukene også, slik at jeg slipper å styre med han om morgenen når det er værst. Nå som jeg er litt bedre gjør jeg han klar og bestefar kommer å kjører han i bhg.

 

Jeg ville sagt det som det er og bedt om hjelp. Det er enklere for deg også å slappe av bedre hvis logistikken flyter litt bedre