straff til barn? klaps på baken?

[Anonym bruker]

Hva passer som straff til små barn? Tenker først og fremst på 2-3 åringer? Når de ikke bryr seg når du sier nei, og all verdens forklaring ikke hjelper, eller du rett og slett er for sliten/ikke har mulighet til å sette deg ned og bruke all verdens tid på barnet?

 

Noen ganger blir jeg så satt på prøve at jeg faktisk må holde meg selv tilbake for å ikke gi en klaps på rumpa... det virkelig frister! Det var nå dette de gjorde "før i tida" og jeg skjønner så godt hvorfor!

 

OG kan du med hånda på hjertet si at du aldri har gitt barnet ditt en liten klaps når de har gjort noe gale??

[Gjest ronja røverdatter]

Ja, det kan jeg. Og det er for meg en selvfølge. Jeg har heller aldri "straffet" unger i 2-3 årsalderen, ikke så mange eldre heller. Det går heller på konsekvenser eller ev bli tatt ut av situasjonen.

[Anonym bruker]

Alfor milt, du må surre de inn i sebratruser IKKE sametruser, så må du hvaske de gått med hvite hvaskeduker og rååsa honkler, det er passende straff

[Anonym bruker]

Alfor milt, du må surre de inn i sebratruser IKKE sametruser, så må du hvaske de gått med hvite hvaskeduker og rååsa honkler, det er passende straff

 

Not funny.

.......................

HI:Prøv å overse noen ganger. det funker overraskende bra.

[me_87]

Selvsagt bruker jeg ikke fysisk straff!

De som ikke ser andre løsninger burde seriøst ikke hatt barn!

Hvordan kan du sitte å lære barnet ditt at han har ikke lov å slå,mens di selv klapser til barnet visst han ikke er lydig?

Det kalles dobbelmoral!

Å i norge er det også straffbart!

 

[Anonym bruker]

En gang HOLDT min mellomste på å få en klaps.... Det var en ren refleks, ikke noe jeg hadde lyst til, så rakk derfor å stoppe meg selv.

Hun beit meg kjempe hardt i låret og jeg skvatt til og løftet hånden... Hadde evig dårlig samvittighet etterpå, selvom jeg ikke en gang slo...

Dette er 2 år siden, fristelsen har aldri vert der igjen, verken før eller etter.

 

Beskymrer meg at du ofte må holde deg selv tilbake! At du noen gang kan ha lyst til å slå et hjelpeløst lite barn, hva har barnet til å forsvare seg med liksom?

 

"Jeg er din mamma, jeg skal mate det, passe på deg, og sørge for at du har det trygt og godt, men innimellom kan jeg finne på å slå deg"

 

Kjempe bra! :/

[Anonym bruker]

Jeg skal komme og gi deg en klaps eller to på rumpa jeg!!

Så skjønner du kanskje hvor feil og ydmykende det er..

Og etter du er ferdig med å rise dine barn så ringer jeg politiet og anmelder deg for barnemishandling. Det er nemlig ikke lov å hverken rise, slå, true eller være stygg med barn på noen som helst måte.

 

Du får ha god bedring da, håper du blir frisk i hodet ditt snart og kommer opp med en bedre løsning på "problemet" ditt.

[Gjest Mammantil2prinser]

Hvis min 2 åring ikke oppfører seg eller gjør ting han vet han ikke har lov til. Får han tilsnakk, hvis det ikke nytter setter jeg han på rommet (mens jeg står rett utenfor) og teller til 10 det pleie å funke som smør på skiva

 

Klasking på rumpa er FYYYYYY!!!!

[Cat.68]

Nei det har jeg ikke, og kan ikke skjønne hvordan andre mødre kan få seg til det heller. Herregud det er bare et barn som ikke vet bedre, de tester grenser fordi det følger med i utvikklingen deres for å se hvor trygg foreldren deres er., De vil vite hvor langt de kan pushe og du fortsatt er en trygg forelder.

 

Det finnes så mange måter å sette grenser på en å slå, true og skremme for å få et barn å adlyde. Konsekvens bla, konsekvens som står ifht barnets alder og forståelse evne. å opprepe seg til det kjedsommelige, Time out, og distraksjon er gode måter. Den dagen jeg må slå mitt barn for å vinne, da har jeg VIRKELIG tapt.

 

Astrid Lindgren skrev en tekst engang som heter "Aldrig Slå" Den er så nydelig og en stor tankevekker for de som føler at de kan ha lyst å slå. Skal se om jeg finner den. Jeg skjønner godt at man kan la seg provosere blå av de små, og dem er eksperter å trykke på de mest irritable knappene vi har. Men slår du har du tapt. Da har du tapt BIG TIME!!

[Anonym bruker]

Med tre barn fra 4 - 21 år har tanken aldri slått meg faktisk! Klaps på baken, fingre eller andre plasser for den saks skyld, er aldri et alternativ for meg. Jeg ble ikke klapset som barn, men har nå jaggu skikket meg bra likevel....

[Anonym bruker]

Jeg kan finne på å ta dem i armen når det står på som verst, men ris på rompa har jeg ikke tro på, ganske enkelt. Kanskje man før i tiden fikk ut egen frustrasjon, men alt blir verre etterpå.

Jeg tar mine i armen (og geleider dem inn på rommet eller hindrer dem i å stikke av eller slå hverandre) uten dårlig samvittighet.

 

Jeg synes unger idag får for lite disiplin og for mye ros for tulleting. Hørte en rektor på radioen som sa hun var flink til å rose mobberen "for ikke å plage 'a Hanne lenger." ?! Jeg synes det er hinsides all fornuft! Hva skal det bli av disse ungene i arbeidslivet?!

[Anonym bruker]

Å slÅ eller gi et klaps vil jo ikke lære barnet noe som helst.

 

Jeg kan noen ganger ha lyst Å dunke hodet i veggen av frustrasjon over 2Åringen noen ganger (Mitt eget altsÅ), men aldri slÅ han. Man mÅ bare prøve mer og mer. Her har vi feks begynt Å gi lekene time out om han feks bare kaster, dunker og ødelegger. Gir han og time out, ikke at han mÅ sitte stille i trappa i 2min, men bare vekk fra situasjonen. Dette gjør vi i de ekstreme situasjonene. Man mÅ bare gi selv tid og ork til Å forklare, forklare og forklare.. Selv om det mÅ gjøres 10ganger pÅ en dag. En 2Åring lever i nuet, sÅ straffen\konsekvensen mÅ jo være der og da. feks ta de vekk fra situasjonen, avlede oppmerksomhet. Overse dÅrlig oppførsel og rose sÅ fort de gjør noe bra

 

Har aldri gitt han et klaps eller slag, for jeg vet at det ikke fører noe bra med seg. Har ikke vært fristet heller.

[lille_Harepus]

Jeg kan med hånden på hjerte si at jeg aldri har gitt ungene mine et klaps på rompa eller noe annen plass. Syntes det er forkastelig oppførsel av foreldre og misbruk av voksen makt når en tyr til den type handlinger.

 

Selv om jeg blir sint eller frustrert og gjerne begge deler fjerner jeg heller barnet fra situasjonen. Det var mye de gjorde før i tiden som er helt fullstendig irrasjonelt i dag. I dag vet vi bedre.

[C.L.H85]

Hmmm er i mot fysisk avstraffelse uavhengig om det kjennes eller ikke. Da jeg føler vi bare lærer barnet at konflikt/uenigheter da løses med klaps her og der. Men fysiske med barna kan jo hende man er i gitt situasjoner.. Slik som at man tar barnet bestemt i armen å fører dem til rommet sitt, holder barnet fast når det slår rundt seg osv... Disse tingene er jo ikke alltid til å unngå og er jo ikke det fysiske som blir konsekvensen.

 

Husker en gang når lillebroren min var rundt 3 år at han greide å løsne seg fra grepet til mamma og løp mot en bil i fart.... Bilen prøvde å bremse og jeg kunne se at dette kom til å gå rett til H******.. Hadde det ikke vært for at mamma plutselig ble idrettstjerne, spurtet og røsket broren min akkurat unna panseret på bilen.. Hun var vill i blikket, snudde brodern mot seg selv, kjeftet/hylte: DU KUNNE HA DøDD!!!! imens hun holdt brodern hardt i armene imens hun "ristet" han, så begynte hun å gråte imens hun holdt ham hardt fast i en klem. Hun klemte på oss resten av den dagen, imens hun sa unnskyld til brodern for reaksjonen hennes Han husker faktisk ikke akkurat det, bare at han var redd for bilen og at han fikk trøst fra mamma, he he.

 

Et klaps er ikke noe man bruker til "straff", er man fysiske med barna er det i gitte situasjoner og tar dem bestemt i armen, løfter dem eller holder dem fast. Det mener jeg ihvertfall.

[Anonym bruker]

Er å ta i armen så ille da? Her må jeg og ta hardt i armen på ungen (eller hardt og hardt) om han feks vil løpe ut i veien foran en bil, eller ut i vannet ved vannkanten. Kan jo ikke unngå det, eller koseprate han tilbake. Har og røsket han med meg en gang han i lek holdt på å ramle på ovnen.. Ser ikke på det som en fysisk straff.. :s

[Anonym bruker]

Hmmm er i mot fysisk avstraffelse uavhengig om det kjennes eller ikke. Da jeg føler vi bare lærer barnet at konflikt/uenigheter da løses med klaps her og der. Men fysiske med barna kan jo hende man er i gitt situasjoner.. Slik som at man tar barnet bestemt i armen å fører dem til rommet sitt, holder barnet fast når det slår rundt seg osv... Disse tingene er jo ikke alltid til å unngå og er jo ikke det fysiske som blir konsekvensen. Husker en gang når lillebroren min var rundt 3 år at han greide å løsne seg fra grepet til mamma og løp mot en bil i fart.... Bilen prøvde å bremse og jeg kunne se at dette kom til å gå rett til H******.. Hadde det ikke vært for at mamma plutselig ble idrettstjerne, spurtet og røsket broren min akkurat unna panseret på bilen.. Hun var vill i blikket, snudde brodern mot seg selv, kjeftet/hylte: DU KUNNE HA DøDD!!!! imens hun holdt brodern hardt i armene imens hun "ristet" han, så begynte hun å gråte imens hun holdt ham hardt fast i en klem. Hun klemte på oss resten av den dagen, imens hun sa unnskyld til brodern for reaksjonen hennes Han husker faktisk ikke akkurat det, bare at han var redd for bilen og at han fikk trøst fra mamma, he he. Et klaps er ikke noe man bruker til "straff", er man fysiske med barna er det i gitte situasjoner og tar dem bestemt i armen, løfter dem eller holder dem fast. Det mener jeg ihvertfall.

 

Huff nå fikk jeg vondt av moren din... det må ha vært grusomt!

[C.L.H85]

Hmmm er i mot fysisk avstraffelse uavhengig om det kjennes eller ikke. Da jeg føler vi bare lærer barnet at konflikt/uenigheter da løses med klaps her og der. Men fysiske med barna kan jo hende man er i gitt situasjoner.. Slik som at man tar barnet bestemt i armen å fører dem til rommet sitt, holder barnet fast når det slår rundt seg osv... Disse tingene er jo ikke alltid til å unngå og er jo ikke det fysiske som blir konsekvensen. Husker en gang når lillebroren min var rundt 3 år at han greide å løsne seg fra grepet til mamma og løp mot en bil i fart.... Bilen prøvde å bremse og jeg kunne se at dette kom til å gå rett til H******.. Hadde det ikke vært for at mamma plutselig ble idrettstjerne, spurtet og røsket broren min akkurat unna panseret på bilen.. Hun var vill i blikket, snudde brodern mot seg selv, kjeftet/hylte: DU KUNNE HA DøDD!!!! imens hun holdt brodern hardt i armene imens hun "ristet" han, så begynte hun å gråte imens hun holdt ham hardt fast i en klem. Hun klemte på oss resten av den dagen, imens hun sa unnskyld til brodern for reaksjonen hennes Han husker faktisk ikke akkurat det, bare at han var redd for bilen og at han fikk trøst fra mamma, he he. Et klaps er ikke noe man bruker til "straff", er man fysiske med barna er det i gitte situasjoner og tar dem bestemt i armen, løfter dem eller holder dem fast. Det mener jeg ihvertfall.

Huff nå fikk jeg vondt av moren din... det må ha vært grusomt!

 

 

Ja hun husker det med gru i den dag i dag. Broren min på 21 år i dag husker ikke så mye annet enn all klemmingen, he he Det gikk gudskjelov bra!

[☆☆☆]

Er å ta i armen så ille da? Her må jeg og ta hardt i armen på ungen (eller hardt og hardt) om han feks vil løpe ut i veien foran en bil, eller ut i vannet ved vannkanten. Kan jo ikke unngå det, eller koseprate han tilbake. Har og røsket han med meg en gang han i lek holdt på å ramle på ovnen.. Ser ikke på det som en fysisk straff.. :s

Nå snakker du om nødverge. Å kalle dette straff blir like søkt som å kalle hjertekompresjoner på en som ikke har puls for vold.

[2 hjertegull :)]

Hmmm er i mot fysisk avstraffelse uavhengig om det kjennes eller ikke. Da jeg føler vi bare lærer barnet at konflikt/uenigheter da løses med klaps her og der. Men fysiske med barna kan jo hende man er i gitt situasjoner.. Slik som at man tar barnet bestemt i armen å fører dem til rommet sitt, holder barnet fast når det slår rundt seg osv... Disse tingene er jo ikke alltid til å unngå og er jo ikke det fysiske som blir konsekvensen. Husker en gang når lillebroren min var rundt 3 år at han greide å løsne seg fra grepet til mamma og løp mot en bil i fart.... Bilen prøvde å bremse og jeg kunne se at dette kom til å gå rett til H******.. Hadde det ikke vært for at mamma plutselig ble idrettstjerne, spurtet og røsket broren min akkurat unna panseret på bilen.. Hun var vill i blikket, snudde brodern mot seg selv, kjeftet/hylte: DU KUNNE HA DøDD!!!! imens hun holdt brodern hardt i armene imens hun "ristet" han, så begynte hun å gråte imens hun holdt ham hardt fast i en klem. Hun klemte på oss resten av den dagen, imens hun sa unnskyld til brodern for reaksjonen hennes Han husker faktisk ikke akkurat det, bare at han var redd for bilen og at han fikk trøst fra mamma, he he. Et klaps er ikke noe man bruker til "straff", er man fysiske med barna er det i gitte situasjoner og tar dem bestemt i armen, løfter dem eller holder dem fast. Det mener jeg ihvertfall.

Huff nå fikk jeg vondt av moren din... det må ha vært grusomt!

 

 

Ja hun husker det med gru i den dag i dag. Broren min på 21 år i dag husker ikke så mye annet enn all klemmingen, he he Det gikk gudskjelov bra!

 

Åh, jeg fikk tårer i øynene av den historien der! Man blir gjerne sint når man blir redd, og jeg kjenner godt følelsen selv om jeg ikke har opplevd lignende.. Huff..

[Mamma`n til Will& Ailo]

Nei,slår aldri barna mine. Har ikke noe tro på fysisk avstaffelse, men jeg holdt på å gi eldstemann en ørefik en gang når han spyttet meg i ansiktet.

 

Jeg syns også det er stor forskjell på om man bruker smekking på rompa ofte som en del av oppdragelsen eller om det skjer 1-2 ganger igjenom hele oppdragelsen fordi man blir redd eller veldig sint fordi feks barnet gjør noe veldig farlig som feks å løpe ut i veien ol. Da kan jeg forstå at man handler i affekt. Og tror ikke barna tar noe skade av det i det lange løp.

 

Jeg kjenner flere som smekker på hånda og drar i øret og det syns jeg er helt feil.

[*Yuna*]

Fysisk avstraffelse er uakseptabelt syns jeg.

Vil ikke at barna mine skal høre på meg fordi de er redd for å få vondt hvis ikke.

[Anonym bruker]

Jeg skal være enig i at det har fristet:P hehe.. MEN om man går fysisk til verks hos barnet, skaper man bare en frykt, en frykt for at du skal slå h*n. dvs. h*n griser ikke brus eller går med skoa inne, fordi da slår mamma, istede for å vite HVORFOR man ikke skal gjøre disse tingene. det er hvertfall slik jeg tenker om fysisk straff. jeg for min del ønsker heller ikke at mitt barn skal ha noen som helst frykt for meg på noen måte, og ved å slå barn, kan dette fort skje. Man må bare være tålmodig, man må rett og slett bare være konsekvent, forklare og ha tålmodighet:) Hvis min gutt på 3 år griser, må han selv vaske det opp feks.

[Anonym bruker]

Selvsagt bruker jeg ikke fysisk straff! De som ikke ser andre løsninger burde seriøst ikke hatt barn! Hvordan kan du sitte å lære barnet ditt at han har ikke lov å slå,mens di selv klapser til barnet visst han ikke er lydig? Det kalles dobbelmoral! å i norge er det også straffbart!

 

Heisann. Jeg er trådstarteren, og du og du så dårlig samvittighet jeg fikk nå! Er det virkelig INGEN som meg, som av og til synes ungen sin er så ufordragelig at de synes det fortjener ris på rumpa? Da kan ikke dere omgås barna deres veldig mye iløpet av en uke. Da regner jeg med dere plasserer dem i barnehagen fra de er 1-åringer og legger skjebnen deres i hendene på en gjeng vilkårlige folk og en hverdag så utmattende for de stakkars små at de utvikler stress-symptomer fra skolealder - og som aldri helt får bli kjent med sine egne foreldre på godt og vondt.

 

Det er en helt naturlig del av det å være menneske å miste kontrollen iblant, vise følelser og av og til handle i affekt. Dette synes jeg heller ikke at man skal strebe sånn etter å skjule for barna. Selvsagt skal man ikke ha det som vane å piske barna til lydighet, men jeg synes jammen meg at det er gått for langt andre veien her også. Jeg er ikke helt oppdatert på hvordan det står til i resten av verdenen, men har inntrykket av at i norge, så er vi VELDIG forsiktige på akkurat dette. Jeg bodde en stund i utlandet og der var det helt dagligdags å true barna med å si at de får ris hvis de ikke oppfører seg. Sier ikke at dette heller er ideelt, men generelt sett så syntes jeg barna der viste stor hengivenhet og respekt for foreldre.

[Anonym bruker]

Nei det har jeg ikke, og kan ikke skjønne hvordan andre mødre kan få seg til det heller. Herregud det er bare et barn som ikke vet bedre, de tester grenser fordi det følger med i utvikklingen deres for å se hvor trygg foreldren deres er., De vil vite hvor langt de kan pushe og du fortsatt er en trygg forelder. Det finnes så mange måter å sette grenser på en å slå, true og skremme for å få et barn å adlyde. Konsekvens bla, konsekvens som står ifht barnets alder og forståelse evne. å opprepe seg til det kjedsommelige, Time out, og distraksjon er gode måter. Den dagen jeg må slå mitt barn for å vinne, da har jeg VIRKELIG tapt. Astrid Lindgren skrev en tekst engang som heter "Aldrig Slå" Den er så nydelig og en stor tankevekker for de som føler at de kan ha lyst å slå. Skal se om jeg finner den. Jeg skjønner godt at man kan la seg provosere blå av de små, og dem er eksperter å trykke på de mest irritable knappene vi har. Men slår du har du tapt. Da har du tapt BIG TIME!!

 

 

Trådstarter her. Tusen takk for et utfyllende og tankevekkende svar. Det er helt klart at det alltid finnes bedre måter å håndtere situasjonen på enn å slå som du nevner her, men så skjer det av og til at en utslitt forelder ikke klarer å være helt pedagogisk korrekt i sine metoder. Men absolutt, jeg er enig at man har tapt når man er nødt til å ty til fysisk straff.