Hulk... jeg savner så hjemstedet mitt :-(!

[Anonym bruker]

Bare litt trist i dag.

 

Flyttet sammen med mannen min for over 10 år siden til hans hjemplass, for han nektet å flytte til hjemstedet mitt. Dette er over 90 mil unna.

 

Siden har vi blitt gift, fått to barn, jeg har grei jobb... og livet er egentlig godt, men jeg savner hjemstedet mitt så sårt :-(!

 

Jeg vet jo at "valget" er tatt (hvis det skulle bli oss måtte jeg gi meg, for han nektet - og nekter - og flytte dit jeg kommer fra), og jeg elsker ham selvsagt og blir hos ham. Jeg måtte jo til slutt ta et valg, og jeg valgte ham. Vi har jo to barn også.

 

Men så vondt det er! I tillegg er mamma alvorlig syk, og har en sykdom som bare gjør at hun vil bli dårligere og dårligere, og jeg synes det er så vondt å "frarøve" henne disse gode årene som hun har igjen med relativt god helse som hun kunne ha hatt sammen med barnebarna sine (de eneste hun har). Hun kan jo komme på besøk, men det blir liksom ikke helt det samme...

 

Huff, vil egentlig ingenting med dette innlegget, men er bare enkelte dager som er ekstra ille og vonde når jeg tenker på at jeg aldri vil bo hjemme mer. Savner både familie, venner og selve stedet så veldig!

 

Takk for at du leste!

[Regnbuemamma]

Vil bare sende deg en go klem:)

 

Har det akkurat som deg, mamma har ms og savner både familen og venner, men skulle jeg få være sammen med kjærsten måtte jeg flytte...

[Anonym bruker]

Vil bare sende deg en go klem:) Har det akkurat som deg, mamma har ms og savner både familen og venner, men skulle jeg få være sammen med kjærsten måtte jeg flytte...

 

Tusen takk for klemmen :-)!

 

Ja, en liknende sykdom hos mamma også... sukk, vondt er det. Takk for at du svarte.

 

HI

[Regnbuemamma]

Om du vil kan du jo sende meg en pm.. alltid koslig å bli kjendt med andre i lignende situasjoner..

 

Klem

[Anonym bruker]

Om du vil kan du jo sende meg en pm.. alltid koslig å bli kjendt med andre i lignende situasjoner.. Klem

 

Takk :-)! Det skal jeg gjøre!

[ducatifru]

Jeg savner mitt hjemsted noe veldig, uten en syk mamma... Og kan ikke forestille meg hvordan det er for deg. Sånn er jo livet noen ganger da.. At man må velge.. Sender deg en oppmuntringsklem