uff jeg er bare rar

[Anonym bruker]

Har en nabo som er veldig sjarmerende og hyggelig og når han kommer innom for å prate om noe eller vi slår av en prat ute, så blir jeg stressa.

 

Vi kan ha en hyggelig samtale og jeg er ganske sikker på at jeg ikke har sagt noe dumt eller upassende, og det går greit mens jeg snakker men etterpå er jeg helt stresset og lurer på om jeg har sagt noe som får meg til å fremstå som dum eller om jeg pratet for mye, for fort også videre.

Det er fryktelig slitsomt og trist at noe som egentlig bare var en hyggelig samtale blir litt ødelagt i ettertid.

 

For noen år siden slet jeg med så sterk sosial angst at jeg nesten ikke kunne gå utenfor døren.

Idag takler jeg stort sett alle situasjoner og selv om jeg til tider gruer meg litt ekstra i forhold til møter eller å dra steder hvor jeg ikke før har vært plager det meg ikke stort. Jeg framstår nok som litt sjenert, stille og muligens litt privat for folk som ikke kjenner meg. Men vil ikke si at jeg lenger har sosial angst.

Og i mange situasjoner fremstår jeg nok som ganske selvsikker.

Jeg har minimalt med familie og venner, selv om jeg har en god del bekjente derfor er det alltid hyggelig at noen har lyst og tid til å slå av en prat, og det er synd at jeg skal stresse slik etterpå. Det er noen andre jeg blir litt slik etter jeg har snakket med de men ikke i like stor grad

[Ikkesåallerværst]

Minner han deg om noe/ noen?

[Anonym bruker]

Minner han deg om noe/ noen?

 

Ikke det jeg vet ihvertfall

[Ikkesåallerværst]

Prøv å tenk etter. Virker jo som han trigger gamle mønstre hos deg. Uansett så har du jo jobbet kjempe bra med angsten din!

[Anonym bruker]

Jeg hadde det også sånn innimellom tidligere. Har aldri hatt sosial angst, men har nok alltid vært litt mer "grubler" enn gjennomsnittet. Jeg er også en person som oppfatter mye mer enn mange andre gjør i en samtale, og slike ting kan jeg f.eks. "analysere" i ettertid.

Jeg fikk det mye bedre etter at jeg fikk bedre selvtillit, og er blitt flinkere å tenke at "jeg er meg, jeg er fornuftig, og jeg er god til å omgås folk - og egentlig betyr det ikke hva andre tenker".

 

Jeg kan fremdeles kjenne litt av det samme, men nå er det som regel med menn jeg er interessert i, eller andre som jeg setter veldig stor pris på, men fremdeles ikke har et avklart venneforhold til. Tror det har noe med en redsel for å bli avvist å gjøre..... jeg har heller ikke noe særlig familie (i hvert fall ingen som jeg kan regne med) og har kun få nære venner, men alle bor langt unna meg nå. Jeg var også veldig sjenert tidligere. Jeg er blitt flinkere til å gi litt f..... tenke at hvis noen ikke liker meg som den jeg er (så lenge jeg er meg selv og prøver å være omtenksom og fair mot andre) så er de heller ikke verdt at jeg skal bruke energi til å gruble over hvilket inntrykk jeg har gjort på dem.

 

Kan det være at du liker denne naboen litt ekstra godt?

I hvert fall da jeg får det slik, ellers er jeg stort sett kurert...