Faen så jævli lei!!!!

[Anonym bruker]

Av den jækla 1 åringen min som suttrer og gråter hele tiden!

Har gjort.alt for at hun skal ha det bra, men neida, derre jævla sutterungen griner for alt, nå merker jeg at jeg snart mister tålmodigheten!

Å ja, jeg er alene med henne fordi faren hennes er en drittsekk og ikke stiller opp, det gjør meg ekstra irritert.

[MilaMila]

Gi han trøst. Si at du ser at han er ordentlig lei seg og spør han om han har vondt,om det er noe han ikke liker etc.... Han kan kanskje ikke svare,men han vil fort føle at du ser han og tar han på alvor. Det er kanskje ikke mer enn det som skal til. Jeg har veldig god erfaring med det for mine fem gutter.

[Anonym bruker]

Jeg har prøvd det uten hell..dessverre..

Suttringa kommer mer av at hun ikke får viljen sin.

Jeg går på veggen snart...sier nei til henne og hun suttrer og seriøst går etter meg til jeg plukker henne opp ..men ser ikke poenget med å ta henne opp når det er fordi jeg har sakt nei... Noen tips?

[Anonym bruker]

Prøver ikke å være nedlatende nå, men jeg håper virkelig ikke du viser frustrasjonen din på denne måten ovenfor barnet ditt?

Jo mer urolig du er, jo mer urolig blir barnet også og dere kommer inn i en vond sirkel

 

Men selv om drittsekkfaren svikter, har du ingen andre som kan avlaste deg litt? Besteforeldre, tanter, venner, en eller annen som kan ha barnet på en overnatting eller noe litt innimellom? For det kan jo ikke være så greit for noen av dere å ha det sånn her?

[Von Hertelhofen]

Jeg forstår at du er lei og utålmodig, for sutring ER irriterende.

Men det er feil å si jævla sutreunge. Er det mulig hun har den egenskapen fra deg?

 

Tell til 10 og trøst ungen din. Og så må du prøve å få litt avlastning.

[Anonym bruker]

Jeg føler meg som en forferdelig mor...

For jeg har prøvd å være rolig og sånn,

Men nå har det gått over til frustrasjon og kjefting og den vonde sirkelen du snakker om....

 

Jeg makter snart ikke mer...

 

Farsiden til henne får jeg ikke støtte av,

Og mormora er syk,

Morfar er bortreist og tantene er såppas ung at de går skole osv..

 

[Anonym bruker]

Jeg har prøvd det uten hell..dessverre.. Suttringa kommer mer av at hun ikke får viljen sin. Jeg går på veggen snart...sier nei til henne og hun suttrer og seriøst går etter meg til jeg plukker henne opp ..men ser ikke poenget med å ta henne opp når det er fordi jeg har sakt nei... Noen tips?

 

Dette ønsker jeg å svare på.

 

På meg virker det som du har et negativt syn på datteren din. Du sier hun sutrer bare fordi hun ikke får viljen sin.. Men, for en ettåring er det ikke allverdens lett å oppleve at man ikke får det man ønsker seg. Bare prøv å husk på at en ettåring akkurat har kommet inn i denne verden og vet ikke hvordan ting fungerer. Det eneste hun vet er hva hun kjenner inni seg, og det er BEHOV, øNSKER, VILJE... Hun VIL ha en leke, og hun vil ha den Nå... Dette er naturlig for ettåringer.. og da gjør ettåringen det som skal til for å få viljen sin da. Du bør prøve å endre innstillingen din. Vær stolt av din lille krabat som har så sterk og fin vilje. Hun ville ikke komme særlig langt i verden dersom hun bare labbet rundt og godtok det som kom hennes vei.

 

Det andre du sier om at du ikke vil ta henne opp fordi hun sutrer pga at du sa nei.. Dette er galt mener jeg. Ungen er lei seg, og ønsker mammatrøst. Hvorfor kan du ikke ta henne opp? Ikke rart hun sutrer! Først får hun ikke det hun ønsker seg, så får hun ikke trøst av mamman sin heller?!. Jeg tror jenta er forvirret altså!

 

En siste ting: Går det an å innrette hverdagen slik at du ikke behøver å si nei så mye? Flytt unna knuselige gjenstander, sikre skuffer og skap, barnesikring i stikkontakter, trappegrind osv osv... Og, ikke minst, tenk deg om hva du sier nei til: Kan hun egentlig få lov til å leke litt med nøkkelknippet ditt eller telefonen din? Prøv å sett deg i hennes sted, og ha en kjærlig innstilling!

 

Beklager, dagens oppstrammer fra meg ;-)

[Anonym bruker]

Du bør ikke kjefte på en 1-åring.

Eneste måten de kan kommunisere på er å skrike og gi lyd fra seg.

Er du rolig så bør hun bli rolig også. Skriker og kjefter du så skriker så klart hun.

 

Har hun vondt noen plass? Sulten? Trøtt? Kjeder hun seg? Hjelper det å gå ut på tur? På lekeplassen?

 

Hva er det hun vil som du sier nei til?

[Lillefy]

Dess mere du avviser et barn, dess mere klistrete blir det. Ta deg sammen!!!!

Hun ønsker nærhet fordi hun er utrygg og konstant blir avvist.

Hvis du er så sliten at du merker du ikke har mer å gi, er det helt legitimt. Men da må du finne en konstruktiv måte å løse det på som ikke involverer å avvise ditt ettårige barn!

Ta kontakt med kommunen og be om avlastning. Sett en lapp opp på butikken, og finn en gammel dame som kan avlaste en gang i mellom. Hva vet jeg. Men dere får ikke noe ut av at du føler deg utslitt og tom, noen av dere.

Desverre er det alikevel ditt ansvar, og har ikke noe med at det er noe "galt" med datteren din å gjøre.

[Anonym bruker]

Du bør ikke kjefte på en 1-åring.

Eneste måten de kan kommunisere på er å skrike og gi lyd fra seg.

Er du rolig så bør hun bli rolig også. Skriker og kjefter du så skriker så klart hun.

 

Har hun vondt noen plass? Sulten? Trøtt? Kjeder hun seg? Hjelper det å gå ut på tur? På lekeplassen?

 

Hva er det hun vil som du sier nei til?

 

Hun er vel 15 mndr, men alikevel :/

 

Vet dere har rett..

 

Hun er ikke sulten, for hun spytter ut bare maten jeg gir henne og vifter den vekk med hendene..

Trøtt vet jeg ikke, hun hylskriker når jeg legger henne for dupp!

Ut har vi vært, det hjelper mye, men med en gang hun er lei så blir det suttring igjen.. tror ikke hun har vondt eller, virker ikke slik, for det er ikke vondt skriking, bare fryktelig mye suttring..

[Anonym bruker]

Vet du hva? Veldig mange barn har en veldig sutrete periode mellom 1 og 2 års alder. Jeg tror det handler mye om frustrasjon. De begynner å forstå mye, og de VIL mye, men det er vanskelig å uttrykke seg, og det er vanskelig å få gjennomslag for viljen sin. Dermed tar barnet i bruk den makten det faktisk har. Det sutrer! Det nekter å spise, det nekter å sove... Det VIL BESTEMME SELV... og det kan det få til når det gjelder disse tingene. Du kan ikke stoppe stemmebruken til en baby, og du kan ikke stappe mat ned i halsen hans, ei heller tvinge øyelokkene igjen og kommandere: sov!

 

Mitt råd er å prøve i større grad å få barnet til å føle seg delaktig og medbestemmende i sin hverdag. Jeg vet det kan være vanskelig!, men det kan være helt små ting. La ungen grise med maten, se litt gjennom fingrene med ting du ser på som herjing eller rampestreker - prøv iherdig å se det som utforsking. Dersom ungen ønsker å tømme en skuff med sokker utover gulvet, ja så la barnet gjøre det - se det som lek. Sett deg sammen med henne og studere sokkene. Jammen ser de ikke litt rare ut der de ligger utover gulvet... og jøje meg, der trillet et av sokkeparene bortover gulvet som en ball..

[Anonym bruker]

Leker du med henne når dere er ute da eller bare sitter du å ser på? Leker hun alene?

Prøvd å finne på noe nytt med henne? Tegne? Sykle? Bygge klosser? Lese bok med henne?

 

Går hun i barnehage?

Det er ikke meningen å "kjefte" på deg, vil gjerne prøve å komme med noen råd sånn at dere begge kan få det bedre

 

Hun er jo bare 15 mnd og trenger absolutt en dupp på dagtid, skriker hun alltid når du legger henne? Prøvd å la henne sove i vogn?

 

Klem

[Anonym bruker]

Vet du hva? Veldig mange barn har en veldig sutrete periode mellom 1 og 2 års alder. Jeg tror det handler mye om frustrasjon. De begynner å forstå mye, og de VIL mye, men det er vanskelig å uttrykke seg, og det er vanskelig å få gjennomslag for viljen sin. Dermed tar barnet i bruk den makten det faktisk har. Det sutrer! Det nekter å spise, det nekter å sove... Det VIL BESTEMME SELV... og det kan det få til når det gjelder disse tingene. Du kan ikke stoppe stemmebruken til en baby, og du kan ikke stappe mat ned i halsen hans, ei heller tvinge øyelokkene igjen og kommandere: sov!

 

Mitt råd er å prøve i større grad å få barnet til å føle seg delaktig og medbestemmende i sin hverdag. Jeg vet det kan være vanskelig!, men det kan være helt små ting. La ungen grise med maten, se litt gjennom fingrene med ting du ser på som herjing eller rampestreker - prøv iherdig å se det som utforsking. Dersom ungen ønsker å tømme en skuff med sokker utover gulvet, ja så la barnet gjøre det - se det som lek. Sett deg sammen med henne og studere sokkene. Jammen ser de ikke litt rare ut der de ligger utover gulvet... og jøje meg, der trillet et av sokkeparene bortover gulvet som en ball..

 

Tusen takk for et veldig fint svar.. jeg skal prøve dette

Godt at det finnes forum der man kan få tips og råd

[Anonym bruker]

Leker du med henne når dere er ute da eller bare sitter du å ser på? Leker hun alene?

Prøvd å finne på noe nytt med henne? Tegne? Sykle? Bygge klosser? Lese bok med henne?

 

Går hun i barnehage?

Det er ikke meningen å "kjefte" på deg, vil gjerne prøve å komme med noen råd sånn at dere begge kan få det bedre

 

Hun er jo bare 15 mnd og trenger absolutt en dupp på dagtid, skriker hun alltid når du legger henne? Prøvd å la henne sove i vogn?

 

Klem

tusen takk for at du prøver å hjelpe jeg har malt med henne, sykle klarer hun ikke, bygge klosser gjør vi hver dag, leser hver dag også, hun gråter ikke alltid når jeg legger henne, men stort sett hele tiden.

 

Har ikke prøvd å læ henne sove i vogn på en stund, det kan jeg prøve :-)

 

Når vi er ute så setter jeg meg somregel i sandkassa med henne, og da kommer hun til meg om hun vil leke med meg, hvis ikke leker hun gjerne for seg selv eller sinav andre barn :-)

[Anonym bruker]

Har hun akkurat begynt i barnehage?

 

Som de fleste andre mødre har min lille også hatt mye sutreperioder og innomellom våknet på natta og sutret/skreket. Da er det ofte en periode mini trenger ekstra trøst, kos og oppmerksomhet. Jeg prøver da å heller løfte mini oftere, sitte å kose mer uten å kreve så mye, og hos meg hjelper det å være mye ute.

 

I de verste periodene prøver jeg å tenke at denne tiden tross alt er kort plutselig er de ungdommer og vi er den dummeste personen i verden som skjønner ingenting.

 

Sutring er slitsomt og om hun vil ha trøst men sutrer mens du trøster kan det hjelpe å ha propper i ørene sånn at du ikke får så vondt i hodet, men for guds skyld ikke putt propper i ørene og overse henne!

 

Ved leggingen kan det hjelpe en periode om du ligger vedsidenav henne når hun skal sove slik at hun får den tryggheten og nærheten hun trenger.

 

Dette er en periode det går over, pust med magen, senk skuldrene.

[Gjest Husfrua]

Hvis du har problemer med å få henne til å sove vil jeg tro du har løsningen der. Et barn på 15 mnd må ha en dupp midt på dagen. Få ting som gjør et normalt barn mer sutrete enn lite søvn. Ellers vil jeg tro hun merker at du blir sint og oppgitt. Barn er mer følsomme på kroppsspråk enn voksne. Tror det er viktig at du setter deg ned en kveld og tenker skikkelig over hva årsakene kan være til all sutringen. Man skal ta barns sutringen på alvor. Hvis du ikke kommer frem til en løsning ville jeg snakket med feks helsestasjonen for råd.

 

Ønsker deg lykke til og sender det en god porsjon tålmodighet :-)

[Anonym bruker]

Jeg tror du har kommet til det stadiet at du bare sitter å venter på at hun skal sutre eller gjøre noe galt, så du kan "ta" henne på det med å da liksom ha lovlig grunn til å kjefte. At du ikke samhandler med henne lenger, men venter at hun skal underholde seg selv og at du skal slippe alt som du ikke absolutt må gjøre(mat og bleieskift, tenker jeg du føler er nok....). Og at du er blitt så bitter og sur at du ubevisst venter på å kunne kjefte....... Tenk over hvordan du tenker her. Og vær ærlig med deg selv.

 

Psykisk mishandling kan være vel så galt som fysisk mishandling. Hvordan vil du egentlig at barndommen til ungen din skal være? Hva skal hun huske? Og hva tror du at du må gjøre for at minnene skal være gode? Husk det at du har ikke bare et barn, men du oppdrar og former en fremtidig voksen.

 

Det er noe som heter "all oppmerksomhet er bedre enn ingen oppmerksomhet". Her tror jeg barnet ditt er, og at du uten å tenke over det, kun gir oppmerksomhet til negativ adferd. Hva tror du barnet da vil gjøre, siden barnets erfaring er at negativ adferd er det eneste som gjør at du viser oppmerksomhet?

 

Ungen er faktisk ikke ansvarlig for ditt humør, men er avhengig av at du er ansvarlig mamma. Husk også det at barn finner seg i ekstremt mye, fordi de har ikke andre, og vet ikke annet i livet.

 

Dette kan være ubevisst fra din side, men likevel er det ditt ansvar som voksen å gjøre noe med det. Husk det at den eneste du kan forandre, er deg selv. Og med det kan man forandre andre. Også barn. Men du som er voksen er den med ansvaret for å gjennomføre endring hos deg. Ikke forvent det av et barn, uansett alderen til barnet.

 

Og du, alvorlig talt! Hva hennes far velger, har da ikke med ungen å gjøre!!! Lær deg å plassere ansvar på rett sted, også hos deg selv!!!

[Anonym bruker]

Jeg har også en ettåring som sutrer. Hun er grinete fra morgen til kveld. Jeg vet at hun ikke har det vondt, at hun ikke er sulten eller tørst. Jeg er ganske sikker på at hun er frustrert fordi hun ikke har lært å gå, for den eneste gangen hun er fornøyd, er når jeg går med henne.

 

Hun blir kost med når hun vil, sover når hun er trøtt, får mat og ny bleie etter behov, men likevel er hun sutrete. Har hørt flere med jevngamle unger som sier det samme. Så det er nok gjerne litt typisk for alderen...

[Katta_]

Jenta mi på 19 måneder hadde en periode hvor hun sutret dagen lang. Da tror jeg rett og slett det var frustrasjon fordi hun ikke klarte å få oss til å forstå hva hun mente. Hun har jo ikke så mange ord og forstår så mye mer enn hva hun klarer å uttrykke. Det kan jo være det, eller noe lignende?

Jeg skjønner frustrasjonen din, og jeg var helt vanvittig frustrert og sur selv, men uansett hvor irriterende det er å høre, så hjelper det ikke å bli sur. Ditt humør påvirker også hennes humør. Det er det viktig å huske. Det lærte jeg på den "harde" måten..

Hos oss gikk det over av seg selv etter noen uker, så bare hold ut. Lykke til videre

[Anonym bruker]

Vet hvordan du har det! Jenta mi har vært en typisk sutre-baby, selv om jeg har gitt hun alt hun trenger og mye mer. Hun sutrer, sutrer og atter sutrer, men har bedret seg litt i det siste faktisk. Hun er nå 18 mnd. Jeg som er verdens mest utålmodige person har blitt av den tålmodige sorten..

Var en tid jeg holdte på å gå av skaftet, men tok meg sammen flere ganger og ga hun MYE positiv oppmerksomhet, noe som gjorde det bedre. Er bare så vant til det nå, men en ting er sikkert: Er ikke min jente i aktivitet heele tiden, så begynner helvete. Hun har ikke ro i seg og må gjøre noe hvert eneste minutt omtrent.

 

Her (hos oss) er nøkkelordene: Oppmerksomhet/omtanke

 

Kanskje hos dere også?

[Anonym bruker]

vil bare nevne at hun får mye positiv oppmerksomhet også!

så ikke rakk ned på meg der!

men jeg mener jeg ikke kan sitte med henne 24/7 da jeg har masse og gjøre i huset og til lillesøsteren hennes kommer også (35 uker på vei)

 

og jo! jeg skylder også på faren, for han burde bry seg mer om dattra si OG avlaste meg litt.

 

 

 

 

til dere andre, tusen takk for mange fine råd, er greit å høre at jeg ikke er alene

[Anonym bruker]

Hold ut! Alle føler på dette innimellom. Tell til ti. Pust ut. Prøv å tenk rasjonelt over hvordan du kan få henne til å høre på deg.

[Fuglemamma <3]

Uff det er ikke lett når man er så sliten at man går på veggen. Mange fine kommentarer nedover her , vil bare legge til: hun trenger å få oppleve trygghet og kjærlighet. Barn blir lett sutrete og klengete, sover dårlig og spiser dårlig når mor er sliten og de ikke føler seg trygge. Stå på!