Mannen min gjør meg dypt ulykkelig

[Anonym bruker]

Han har vært mentalt syk i 4 år nå. Omtrent fra 3 mndr ette rvi giftet oss etter 2 års samboerskap.

 

Vi har 2 barn sammen, + 1 fra tidligere.

 

Han har fått diagnosen Asperger og deprasjon. Og jeg har vært så nær ved å gå, så utrolig mange ganger, men har samtidig tenkt at jeg sa ja til gode og onde dager, så da får jeg bli og hjelpe ham å få det bedre.. Men han blir ikke bedre.. =( Værre, og værre.

 

Og jeg er så sliten. Han er hos en mann og spiller data et par helger i året, og da er alt så lett.

 

Fant en artikkel på nett som stemmer så bra.

Jeg merker at ungene går på tå rundt ham. Jeg er redd vi skaper egngstelige barn. Far krever så mye respekt og lydighet men gir så lite selv.

 

Jeg gråter ofte, er så sliten. Jeg er tom. å være i samme rom som mannen min tømmer meg for energi. Nå han er borte er jeg supermamma.

Jeg vet ikek hvor lenge jeg skal kjempe lenger, om han kan bli badre mer velfungerende. Jeg ønsker ikkedenne hverdagen for ungene, dette dålige forbildet. Hvor lenge skal man kjempe? Kan det bli bra?

 

Jeg fant et avsnitt fra Aftenposten på nett som beskriver livet så godt.

 

Asperger i parforholdet skaper problemer som mange gjenkjenner, de vanlige frasene er at «han er bare en typisk mann, sånn har vi det også! ». Det de utenforstående ikke vet, er i hvilken grad disse problemene manifesterer seg. å leve i et parforhold med en med asperger kan føles som å være inne i en boble der man til slutt blir helt verdiløs fordi man er fullstendig sultefôret på ting som andre tar helt for gitt; å bli sett, å bli forstått, være et team, dele på ansvaret, ha prosjekter sammen. Følelsen av å være en familie, en enhet, ikke bare individene inni et hus.Planlegge familielivet sammen (ferier, planleggingsdager, bursdager, dåp, vennesammenkomster, jobbkalendre, etc.). At diskusjoner man har om stort og smått blir tatt opp igjen og når sin konklusjon – til slutt. Alt det praktiske som blir et tema med små barn: logistikken rundt det, tidsklemma, jobb-familie-klemma, motstridende krav, alt det lykkelige kaos de små barna genererer – alt dette er en ekstra utfordring for en med asperger, og ergo noe partneren må ta en mye større del av.Jeg kan gi tusenvis av eksempler, jeg kan fortelle morsomme anekdoter, jeg kan beskrive den sanne eksistensielle ensomheten man erfarer i samlivet med en asperger. Jeg kan beskrive et forhold hvor hennes kommunikasjonsevner antagelig er nokså strålende, at hun er en ansvarsfull dame som behersker det sosiale felt og organiseringen av livet, og hvordan dette passer som hånd i hanske med hans utfordringer på de samme områder. Jeg kan beskrive hans rigiditet, hvor utfordrende fleksibilitet er for folk med asperger. Jeg kan fylle kapitler om søvnbehov og andre nedlukkingsmekanismer, om fullstendig malplasserte reaksjoner på enkelte lukter og lyder, for eksempel. Og et familieliv der hans utfordringer blir til hennes ekstraoppgaver. De tar hun, fordi dette er ting hun er god på, bedre enn de fleste, men her får hun sannelig prøvd seg, strikken hennes blir strukket til det ytterste av hva hun makter. Jeg sier ikke at livet er lett for aspergeren i parforholdet, han har det uhyre krevende han også. Han gjør så godt han kan, men aner ikke at hun gjør langt mer.

 

Når han fungerer er det så fantastisk at jeg nesten gråter av glede, fordi det er slik jeg ble kjent med ham og han jeg forelsket meg i. Han var litt sær, men så god. Men nå ..

JEG ER Så SLITEN, MEN NåR ER DET GREIT å GI OPP? HVOR HARDT SKAL MAN KJEMPE?

[Anonym bruker]

Du kan verken redde ham eller tvinge ham til å bli bedre. Du er ingen psykolog eller behandler og du kan ikke gjøre noe for ham som han verken ønsker eller vil, så da må du først og fremst hjelpe deg selv og barna for det er en oppgave du ønsker, vil og kan.

 

Kjære deg, du kan ikke ha det slik og jeg skjønner at du ikke ønsker å gi opp og at du kanskje føler deg som en lort som vil gå fra en mann som ikke har det helt bra, men som du selv sier så er det bare så så mye man kan tåle og når det går utover barna så vil jeg si at grensen er nådd.

 

Du kan begynne med å bestille en time hos familievernkontoret. Ikke for mekling, i første omgang, men som parsamtale for å gi det hele en siste sjanse og for å se om han er interessert i å snakke med noen og i å kanskje få hjelp. Begynn der og ta det videre alt ettersom hvilken utfall det får.

 

Lykke til og god klem!

[Himmel og hav]

Bare en tanke som falt meg inn...

 

Det er mange alternative boformer for en familie, annet enn alle under samme tak. Kanskje det hadde vært bedre for dere alle sammen om dere for en periode kunne bo hver for dere, og far kunne komme innom til deg og barna på gode dager, delta på de hyggelige tingene, spise middag sammen og unngå det som gjør det vondt og vanskelig for dere alle. Da hadde du kunnet bruke mer av energien din på å være mor og deg selv, og han kunne bruke tid på å bli bedre. Det kan tenkes at stresset med å ha småbarn i huset er med på å gjøre han verre. Det behøver ikke å være " gå fra hverandre light", men at dere kanskje får det beste ut av hverandre som familie på den måten.

[Gjest yrild]

Oj det høres tøft ut. Er enig med hun over her at en tur på familiekontoret for "parterapi" sikkert vil bidra til å få enten satt en ordentlig sluttstrek eller at du ser at dere kan klare det.

 

Det må da finnes teknikker for de med Aspergers slik at det blir noe lettere å leve med? ...kjenner det kun hos barn ogd ere har de ihvertfall endel teknikker/systemer på hvordan han gjør ting etc som gjør livet lettere.

[far til 1+1]

Jeg forstår at du er sliten,trøtt og lei, men når man er så heldig å ha en diagnose på tilstanden så burde man kjempe for å få tilbake det dere hadde når alt var fantastisk og bra. Leger, medisin å psykologer kan virkelig gjøre noe for å hjelpe og bedre situasjonen. å gi opp uten og prøve alt er og blir feil for alle.

Elsker man noen og barn er i bildet så burde man virkelig gå den ekstra milen.

Husk heller på mannen du forelsket deg i og prøv alt. Familien og barna fortjener at alle stier er trått før man velger andre løsninger.

Med det sagt så er det tungt å lese sånne innlegg som forteller hele historien til noen som lever i uvisshet om hva som blir sagt og delt for alle og se på internett.

[Anonym bruker]

Jeg forstår at du er sliten,trøtt og lei, men når man er så heldig å ha en diagnose på tilstanden så burde man kjempe for å få tilbake det dere hadde når alt var fantastisk og bra. Leger, medisin å psykologer kan virkelig gjøre noe for å hjelpe og bedre situasjonen. å gi opp uten og prøve alt er og blir feil for alle. Elsker man noen og barn er i bildet så burde man virkelig gå den ekstra milen. Husk heller på mannen du forelsket deg i og prøv alt. Familien og barna fortjener at alle stier er trått før man velger andre løsninger. Med det sagt så er det tungt å lese sånne innlegg som forteller hele historien til noen som lever i uvisshet om hva som blir sagt og delt for alle og se på internett.

 

Hvor mange mil skal barna gå rundt en far som gjør dem engstelige? Fire år er lenge, og den ekstra milen er sikkert passert for lengst.

 

HI, kanskje du kan snakke med legen eller noen av de andre behandlerne til mannen din om bekymringene rundt barna. De har sikkert innsikt nok til å kunne gi deg gode råd. Men, husk også at når alt er prøvd er det greit å gi seg. Kjærlighet kan ikke fikse alt.