Dele-og samværsbarn!

[MilaMila]

Snu opp ned på barnets-foreldrenes situasjon. La barnet ha ETT hjem og foreldrene to! Flytt ut en gang i uka,annenhver helg og annenhver skoleferie. Evt annenhver uke. Hvordan ville du taklet det? Mange foreldre har prøvd akkurat dette i overgangsfasen,men de takler det dårlig og mange føler det slitsomt,stressende og at de ikke har noe eget hjem. Selvfølgelig det beste for barnet, men der er mange av oss foreldre altfor egoistiske. Vi flytter hver for oss og forventer at barnet må takle situasjonen bedre enn hva vi foreldre ville gjort. Noen som har prøvd eller har meninger om dette?

[Anonym bruker]

Skulle far her ha reist til eksn for samvær måtte han jo tatt våre unger med seg.

Men det er jo ikke så nøye med såkalla "felles" barn, bare det er ideelt for det/de førstefødde ungene?

 

Vi vanlig dødelige foreldre prøver å legge opp hverdagen og livet med best mulig løsning for alle barna.

[Anonym bruker]

Jeg er forsåvidt enig, men som du sier er det vanskelig i praksis. Jeg synes barna burde bo med den ene forelderen og at foreldrene burde bosette seg så nært som mulig hcerandre. Helst gåavstand. Det er lett å mene noe om dette når man ikke er i situasjonen selv.

[*bolla pinnsvin*]

I en ideell verden hadde dette gått an, men hvordan skal man løse det i praksis? Ved å ha en slik ordning, at man da har f.eks en leilighet i tillegg til huset ungene bor og bytter på det, så må altså to voksne, som i utgangspunktet ikke klarer å være sammen nå samarbeide enda bedre enn de gjorde før. De må være helt enige om hvem som skal gjøre hva av husarbeide i begge bopeler, hvem som har ansvaret for å rydde på ungenes rom, vaske klærne osv.

 

I tillegg så kommer jo spørsmålet om hva man skal gjøre når det kommer kjærester inn i bildet og kanskje til og med samboere/ektefeller og flere barn. Skal disse også flytte annenhver uke, eller må da far/mor som har barn fra tidligere bare bo sammen med sin nye familie annenhver uke?

 

Som sagt, i den ideelle verden hadde dette gått an, mens det i den virkelige vil være svært vanskelig. Ikke basert på at det er slitsomt for de voksne å ha to hjem, men fordi det krever en grad av samarbeid som antagelig ikke er tilstede i utgangspunktet, pluss at det hindrer de fleste former for samliv med en annen voksen person fram til barna er voksne.

[Mandalas]

Vi skal faktisk gjøre dette. I en treårsperiode blir det vi foreldrene som flytter ut og inn av min leilighet der barna blir boende. Dette gjør vi kun fordi eksen er student og det er eneste mulighet for samvær. etter de tre årene er barna 9 og 12 år og da blir det nok annenhver uke hos meg og far.

 

Vi har ikke begynt denne ordningen enda så jeg vet ikke hvordan det kommer til å gå. Jeg ser for meg at det funker en periode, men jeg tror også det blir noen utfordringer underveis. Og ja, jeg tror jeg blir veldig glad den dagen jeg får tilbake leiligheten min 100% og kan føle at det bare er mitt bosted!

 

Hovedproblemet kommer vel den dagen vi får nye kjærester som etterhvert skal bli samboere. Får jeg samboer innen de tre årene så må han altså finne seg i å bo 30-40% av tiden i en 35 kvm hybel... Men den tid, den sorg.

Endret 21. august 2012 av Mandalas