Trenger råd ang barn og psykisk helse hos foresatte..

[Anonym bruker]

I fjor sommer var min mann i en bilulykke, hvor han pådro seg lettere hodeskader ( posttraumtaiske forandringer flere steder i hodet påvist på MR). Dette har resultert i at han har perioder hvor han er meget deprimert og uten livslyst eller glede, samt at han sliter med angst og er arbeidsufør. Ofte kan han ligge i sengen til langt utpå dagen og han sliter med tidvise selvmordstanker, hukommelsestap(korrtids), trykk i hodet, sosial angst, humørsvigninger og en sjelden gang raserianfall. Han kan hisse seg veldig opp av ingenting og pådra seg selv ekstremt stress som igjen fører til at han blir dårlig, føler seg gal, fysisk syk osv..

 

Han har vært hos psykiatrisk nevrolog, samt hatt alle undersøkelser som trengs...Men det blir ikke bedre.

Mannen sliter voldsomt og det er en belastning for hele familien,da særlig meg som bor med ham til daglig.

 

Vår sønn er 8 år og jeg er veldig usikker på hvordan jeg skal forholde meg til ham og situasjonen. Han opplever at pappa glemmer ting og avtaler, er stressa, ikke orker å finne på ting med ham,samt at pappa ikke er på jobb og ofte kan bli sint på mamma og si ting han ikke mener.

Jeg har forsøkt å forklare gutten min at pappa etter ulykken er mye sliten og har vondt i hodet, glemmer ting osv, fordi han slo hodet sitt og sånt kan ta tid før det går over. Han virker ikke å bry seg stort,han sier han gjerne skulle ønske pappa var mer sammen med ham( ikke at han var så flink til det fra før) og stort sett vil han ikke snakke om det. Han er en glad og fornøyd gutt, utover dette.

 

Har vært inne på tanken å forlate min mann, når det har stått på som værst for å skåne både meg og gutten, særlig sistnevnte. Jeg går nærmest på tå og jeg blir veldig sliten av depresjonene hans hvor ingen er glade i ham, ingenting betyr noe lenger, han har ikke noe liv, kan bare forsvinne osv osv...... Han får beroligende for angsten, men disse hjelper ikke i det hele tatt og siden min mann misbrukte diverse rusmidler i sin ungdom,liker han heller ikke å ta de.

 

Håper noen her inne kan gi meg noen råd om hvordan jeg skal forholde meg til dette fremover, når det gjelder min sønn. Er det flere aspekter ved dette jeg bør snakke med ham om? Hvordan forklarer jeg ting så han forstår det men samtidig er alderstilpasset? Er det rett og slett bedre å selge hus og hjem og bare bryte opp men en stakkar med hodeskader eller skal jeg bli her og kjempe,hjelpe han, men samtidig sette gutten i en ikke så veldig lykkelig familiesituasjon? :(

 

Akkurat nå er jeg veldig sliten og ganske fortvilet.... Er aldri høylytt krangling her hjemme,men mannen har isolert seg helt. Han spiser ikke middag med oss engang og det minste ting stresser ham, mens den minste motgang gjør ham deprimert.

[Anonym bruker]

Opp opp!

[Light of my life]

Huffda Har egentlig ikke noen gode råd, annet enn at det kanskje kan være en ide at dere alle tre får hjelp, behandling, og oppfølgning. Jeg ville begynt med en prat med fastlegen for å utforske muligheter.

 

Tror ikke du gjør sønnen din noen tjeneste ved å bryte opp hjemmet!

 

God klem til deg

[Anonym bruker]

Herregud, mannen din må jo få hjelp!!

Han kan jo ikke bare sette seg ned og gi opp før alt er prøvd.

Healing, hypnose, trening, rosenterapi, samtaleterapi, naturmedisin osv osv. Synes synd i deg og sønnen din som må leve sammen med denne mannen. Du skal ikke finne deg i å bli kalt stygge ting av mannen din. Husk at sønnen din tar etter det foreldrene gjør og tror det er sånn man behandler damer. Og det er det IKKE!

[Anonym bruker]

Jeg hadde en far som led av sosial angst og dype dprisjoner da jeg var 12- 20 år.

 

Moren min var inne på tanke å gå i fra han, men hun gjore det ikke mye på grunn av at hun var veldig redd for hvordan vi barna skulle ha det når vi skulle være alene hos han. Og som hun sa "hvordan kan man forlate en mann som er på et synkende skip"

 

Mamma sørget for at faren min ble innlagt på institusjoner i perioder. Det var et deilig pusterom i hverdagen for oss alle.

 

Det at faren min var så syk i en periode i min barndom- / ungdomstid har påvirket meg. jeg hadde Aldri med meg venner hjem, for jeg viste at faren min som oftes oppførte seg veldig rart. Og etter hvert begynte jeg å slite med sosial angst selv.

 

Da jeg var 19, prøvde faren min å ta live sitt, jeg husker at jeg tenkte endelig. Jeg hatet faren min en periode, også hatet jeg meg selv fordi jeg hatet faren min. Og masse dårlig samvittighet.

 

Nå i dag er faren min ganske frisk. Han er uendelig snill, tolmodig, sosial og aktiv. Men han kan bekymre seg uendelig mye for ting enda... Men jeg har et supert forhold til han i dag.

[Anonym bruker]

Du sier han har vært hos psykiatrisk nevrolog?! Hva i all verden er det? Ikke en normal legetittel iallefall.....

 

Jeg tenker han må henvises til en psykiater som kan gi han helhetlig behandling - både det rent fysiske med tanke på hvilke skader han har og det psykiske i form av raseri, selvmordstanker og depresjon. Dessuten bør dere henvises parterapi!

[i<3am]

Jeg har egentlig ikke noe spesielt å komme med, bare tenk på hva som høres best ut i ditt hode. For hvis mannen din har det dårlig, du har det dårlig vil det kunne smitte over på sønnen din. Men fra den annen side, det kan være en erfaring for sønnen din. Som kan være tung å bære til tider, men det høres ut som om du klarer ting veldig bra. Men det er vanskelig hvis du føler du må gå på tærne hele tida. Men lykke til til deg og dine

[Anonym bruker]

Jeg mente nevropsykolog. Haha,gikk fort i svingene her

[Anonym bruker]

Jeg mente nevropsykolog. Haha,gikk fort i svingene her

 

En Nevropsykolog vil jo som regel kun gjøre ulike evnetester for å se hvordan hjernen fungerer. De gir sjelden helhetlig behandling. Har han virkelig ingen form for behandling for depresjon og selvmordstanker?

 

Be om henvisning til psykiater!!

[Anonym bruker]

Vil foreslå at dere ber fastlegen om en henvisning til BUP, de kan hjelpe dere som familie.

 

Jeg har psykiske problemer selv, og min mann og jeg går til samtaler hos BUP for å få råd og veiledning om hvordan vi skal forholde oss slik at dette går minst mulig utover våre barn, hvordan vi skal snakke med dem om det osv. De har også snakket litt med barna.

 

Jeg synes vi har fått mye god hjelp og støtte derfra, og det er veldig betryggende å få bekreftelse på at vi gjør det riktige i forhold til dette, og at vi er gode foreldre.

 

I tillegg bør selvfølgelig din mann få behandling for sine problemer.

 

(Kan ikke si noe om du bør gå fra han eller ikke, men dette kan i allefall være ett skritt på veien mot å finne det ut, ved å kartlegge problemene i forhold til barna, hvor store de problemene er og om de kan gjøres noe med.)