Overvurdert å få barn?

[Prøverpåentil]

Jeg er gravid nå med mitt første barn.. og er så spent.

Gleder meg så enormt og ser for meg at det kommer til å bli helt fantastisk.

Forstår selvfølgelig at det er slitsomt og.. men bare virker som at det er det største som kan skje deg..

Vet ikke helt hva som er grunnen og hva som er så fantastisk? Men.. det er inntrykket jeg har fått

 

Jeg har aldri vært så glad i barn generelt.. men familie osv er noe annet:)

 

Er det virkelig så utrolig fint som de fleste skal ha det til??

Er det verdt det?

[Firekids]

Det er undervurdert.

Å fÅ barn er det smarteste jeg har gjort.

Uselvisk og ubegrenset kjærlighet er grunnen.

[Anonym bruker]

Etter barnet er i dine armer forstår du det instinktivt! det er en altoppslukende forelskelse som ingen andre enn egne barn kan erstatte det er verdt alt!

[LillaGorilla♥♥]

Jaaaaaaa!

 

Men slitsomt som f*** av og til, og noen ganger har man lyst til å rive av seg alt håret, hyle høyt og legge ungen gratis ut på Finn.no.. Men så smiler de til deg, sier; "mamma, jeg elsker deg", holder rundt deg- og så blir alle verdens klisjeer virkelighet igjen!

 

Jeg er ikke så glad i barn generelt selv, men ooooh, så høyt jeg elsker den lille jenta mi! Så høyt at det gjør vondt i hjerte og sjel, og så mye at om jeg mister henne, kan jeg bare gå og legge meg ned på motorveien, for da er ikke livet mitt verdt noesomhelst lenger.

[Prøverpåentil]

Det er når jeg leser sånt at jeg bare blir helt oppslukt i tanken.. tror det er vanskelig å forestille seg når man ikke har opplevd det.

Da virker det egentlig som at alle bare "hyper" det opp.. men gleder meg til å føle det selv:)

[Prøverpåentil]

Jaaaaaaa! Men slitsomt som f*** av og til, og noen ganger har man lyst til å rive av seg alt håret, hyle høyt og legge ungen gratis ut på Finn.no.. Men så smiler de til deg, sier; "mamma, jeg elsker deg", holder rundt deg- og så blir alle verdens klisjeer virkelighet igjen! Jeg er ikke så glad i barn generelt selv, men ooooh, så høyt jeg elsker den lille jenta mi! Så høyt at det gjør vondt i hjerte og sjel, og så mye at om jeg mister henne, kan jeg bare gå og legge meg ned på motorveien, for da er ikke livet mitt verdt noesomhelst lenger.

Vi og venter en liten jente <3 Jeg har to nevøer på 3 og 5 år som er høyt og lavt.. så jeg har jo sett tendensene av de sltisomme.. men dessverre ikke det som gjør alt verdt det.. det er vel noe man opplevere med sine egne barn Gleder meg!!

[Anonym bruker]

Den kjærligheten er helt vanvittig ! Jentene mine er alt for meg:) når du ikke har barn enda,er det umulig tenke seg til hvor sykt mye de endrer deg og ditt syn på verden.

[Anonym bruker]

Det å få barn er å forandre selve grunnmuren i livet. Man går fra å være en person(kun) til å ha et livslangt ansvar og kjærlighet til en annen.

En av de få permanente ting i livet. Alt annet kan i grunnen byttes ut, partner, hus, jobb, hårfarve og tilogmed kroppsdeler kan forandres på.

Men barna har du forhåpentligvis for alltid.

[Gråsonen]

vel nå skal jeg være litt kjip.

 

 

å få barn medfører en omsorgsrolle, en ubetinget, non stop omsorgsrolle. En rolle du kanskje ikke alltid er komfortabel med, det kan gi deg belastninger. Da særlig om du er utsatt for å bukke under for psykiske belastninger, har lett for å ønske deg vekk osv.

 

Kjærligheten er fantastisk, men det er tabu å si at man angrer at enn fødte inn barnet i verden.

Noen foreldre føler altså dette uten å ha en fødselsdepresjon.

 

Antagelig vil du ikke reflektere særig rundt det jeg sier fordi du naturligvis er farget av det å glede seg til noe stort som er i ferd med å skje.

Bare husk at det er lov å gråte, hyle og slå ned i puta de dagene du er ekstra sliten og har et ekstra behov for å komme unna omsorgsrollen.

[Anonym bruker]

Etter barnet er i dine armer forstår du det instinktivt! det er en altoppslukende forelskelse som ingen andre enn egne barn kan erstatte det er verdt alt!

 

Vil bare nevne at det ikke er sånn umiddelbart for alle. Jeg var mest fortvilet og forvirret over at de kunne overlate en baby til MEG og bare stikke av, jeg ante jo ikke hva jeg skulle gjøre med den. Følte bare ansvar og en enorm frykt for å gjøre noe galt, miste babyen i gulvet osv. Jeg hadde kjempedårlig samvittighet fordi jeg ikke fikk den altoppslukende kjærligheten og morsfølelsen med en gang, men senere fant jeg ut at det var helt normalt. Den kom snikende etter noen mnd.

 

Men nei, det er ikke overvurdert å få barn synes jeg. Men hvor slitsomt det er kan nok være undervurdert av mange. Jeg synes ikke det er de tingene man må gjøre og søvnmangel osv som er verst (selv om det også tar på mer enn jeg kunne forestilt meg på forhånd), men det at det er så intenst. De sterke følelsene som har kommet etterhvert, og det at selv om barnet sover eller jeg tar meg en tur ut mens barnet er hjemme med faren f.eks, så får jeg aldri noen ordentlig pause, jeg tenker på barnet hele tiden. Synes faktisk det er veldig slitsomt, og håper det roer seg litt når barnet blir større.

[Anonym bruker]

Er det ikke noen som synes at morsrollen er litt overidyllisert?

Jeg angrer på ingen måte på at jag ble mamma og elsker klumpen over alt.

Samtidig så tenker jeg noen ganger at det er et voldsomt kjør på hvor fantastisk det er med barn, tror det går an å ha et meningsfylt liv uten også.. Men føler det ikke er helt akseptert å si det høyt.

[Gråsonen]

Jeg har ingen problemer med å innrømme at det er masete med barn. Og ja, livet kan ha like stor mening med som uten. Ingen fasit på dette.

 

Enig med deg at det er et enormt kjør på det med <3 lykkelig <3, som ser ut til å ha motsatt effekt når en ser på statestikker ifb. med depresjoner under svangerskap/etter fødsel.

 

Det som er aller mest av interesse er fenomenet fødselsdepresjon som ser ut til å være mest utbredt i vestlig verden.

[LillaGorilla♥♥]

Er det ikke noen som synes at morsrollen er litt overidyllisert? Jeg angrer på ingen måte på at jag ble mamma og elsker klumpen over alt. Samtidig så tenker jeg noen ganger at det er et voldsomt kjør på hvor fantastisk det er med barn, tror det går an å ha et meningsfylt liv uten også.. Men føler det ikke er helt akseptert å si det høyt.

 

Joda, i mange tilfeller tror jeg det er "undervurdert" hvor slitsomt det kan være, hvor mye tid, energi og tankekapasitet det tar og det at det er et enormt ansvar som endrer livet ditt for evig og alltid.

Og av og til, når man knapt har sovet en eneste natt på ukesvis, sitter der med blødende brystvorter eller har en unge som flyr veggimellom og trasser og hyler- da kan det være ganske så pyton, og man lurer på hva pokker det egentlig er man har funnet på.

Så noen ren idyll på rosa sukkerspinn er det IKKE. Iallefall ikke hele tiden.

 

Men så er det denne enorme kjærligheten da, og alt det morsomme de finner på, alle disse situasjonene, handlingene og ordene, alle disse fantastiske tingene. Som gjør det så utrolig verdt det, som gjør livet bedre å leve i det store og det hele, som gir så mye rikdom og glede- og tanken på å miste barna sine helt uutholdelig.

 

Priceless!

[Anonym bruker]

Ja jeg synes jo selv at det er fantastisk med barn, og den tilknytningen man har til sine egne.

Samtidig synes jeg det er litt trist med den ensidige fokuseringen på morslykke og vellykkede familier, føler barn i dag blir små statssymboler.

Man er liksom ikke helt vellykket uten egenproduserte barn, helst minst to,tre stykker!

Tror mange sliter litt med å forene sin opplevelse med de forventningene de kanskje hadde.

[Anonym bruker]

Det er bedre enn man tror på en måte, samtidig som det kan bli mye MYE mer slitsomt enn man trodde.

sitat meg selv: ååå når jenta kommer så skal jeg sitte ved sengen hennes om natta å beundre henne, skal alltid ha henne med meg overalt, kommer sikkert ikke til å ville ha barnevakt, vil bare være med bebisen min!! ( meg gravid for første gang)

 

vel, jeg var heldig for jenta sov rundt fra første stund, og takk for det for jeg vet ikke hvordan jeg hadde taklet søvnløse netter når jeg var vant med å sove rundt hehe, og jeg fant ut at jeg var jo ung 23 år den gang, så barnevakt var kjempestas en gang i blant.

 

Nå er jeg 28 og har 2 barn, de er det beste som har hendt meg, men godt å få fri fra dem av og til også!! )

[Anonym bruker]

Så er jo dette et babyforum, slik at de som skriver her er kanskje noe over middels interessert i barn tenker jeg:-)

Tror det er svært få som angrer på barna de får, da er det gjerne noe annet som ligger under som f.eks. sykdom.

Grunnen er vel at man blir så glad i sine egne unger slik at det er vanskelig å forestille seg livet uten dem.

[Anonym bruker]

Jeg synes det mest slitsomme er at man ikke kan gi opp. Uansett hvor sliten man er, uansett om man har hentet opp det aller siste man hadde av overskudd i kjelleren og man bare har lyst til å synke sammen på gulvet i krampegråt og bli liggende... så har man rett og slett ikke noe annet valg enn å ta seg sammen og fortsette. DET synes jeg er tyngre enn jeg hadde kunnet forestille meg på forhånd.

 

Likevel vil jeg si det er verdt det ja.

[stjertløvetann]

Jeg brydde meg svært lite om barn før jeg fikk mine egne, men nå ville jeg ikke for alt i verden vært uten arvingene - til er de er enkelt og greit for uerstattelige.

 

Jeg fikk forøvrig ingen umiddelbar og overhvelmende morslykke med en 30 sekunder gammel førstefødt på brystet, men den kom snikende etterhvert - ganger tusen! Med andremann visste jeg mer hva jeg gikk til, og var fullstendig bergtatt og hodestups forelsket i småen fra Dag 1

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Ja, jeg elsker barna mine mer enn noe annet. Ja, de er de vakreste skapningene på denne jord. Ja, jeg hadde nok aldri trodd at jeg kom til å bli så varm og forelska i hjertet mitt bare av latteren deres og smilene deres.

 

Samtidig hadde jeg nok heller aldri trodd hvor ekstrem søvnmangel kan være. Hvor mye man kan bekymre seg for et annet menneske. Hvordan det er å måtte sitte på gulvet på legevakten med et veldig sykt barn i armene og gråte om hjelp. Hvordan det er å være så sliten at man ikke vet hvordan man skal klare seg gjennom enda en dag. Og hvor utrolig krevende et barn faktisk kan være.

 

Jeg romantiserte nok veldig det å få barn, og i ettertid har jeg innsett at jeg var veldig naiv, og at ting ikke alltid er så rosenrødt. Noen får syke barn, noen har store ammeproblemer, noen får fødselsdepresjon. Man vet aldri, og jeg tror at det er viktig å være KLAR over disse tingene. Ikke for å være negativ, men noe av det verste med å ha det tøft etter fødsel er når "alle andre" forteller deg at "du må nyte det, tiden går så altfor fort" og "det å få barn er det beste i verden". Det er jo ikke alle som føler det sånn, selv om de så gjerne vil!

 

Men likevel; En altoppslukende kjærlighet og du blir kjent med deg selv på nye måter!

[Anonym bruker]

For meg var det akkurat så utrolig, fantastisk, herlig, slitsomt osv. som jeg hadde sett for meg. Det var følelsesmessig akkurat som jeg hadde sett for meg faktisk. Fikk ikke den store overraskelsen over hvor utrolig det er å bli mamma som så mange andre får den dagen de er gravide eller får barnet i armene. Det store ønsket om barn og lengselen etter det har jeg hatt med meg så det har gjort vondt fra jeg var liten jente.