Gå til innhold

Mistet lillebror i uke 16+3.


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

Fikk for litt over en uke siden vite at babyen vår i magen var død og hadde vært det i knappe tre uker (fosterdød uke 13). Våknet tirsdag morgen og hadde blod og litt slim på papiret etter å ha vært på do, ringte legen og ba om time kun for å sjekke at alt stod bra til. Dro til legen senere på dagen, fikk beskjed om å ta det med ro fremover og så skulle vi finne fosterlyd. Fant den ikke, noe som skremte meg veldig. Hadde ikke vært på sjekk siden uke 10 og da fant vi den uten problem. Gikk derifra med time på sykehuset dagen etter.

 

Ti minutter etter at jeg lukket døra til lege kontoret begynte jeg å blø, masse! Løp tilbake og fikk time på sykehuset med en gang, kjørte opp og fikk konstatert fosterdød og beskjed om at jeg måtte settes i gang dagen etter. Det var et kjempe sjokk og snudde livet, planene og drømmene på hodet. Har da gått med et dødt foster i nesten 3 uker og kroppen sa først ifra nå. Følte meg veldig rar de siste dagene før dette skjedde, men det er jo noe man ser i ettertid, man tenker jo det verste og tror det beste når man er gravid.

 

Selve fødselen gikk greit, men det er helt grusomt å føde en død baby, han var så liten og perfekt og helt fullkommen, som en bitteliten baby.

 

Noen som har vært borti noe lignende og opplevd at det går bra etterpå igjen? Er selvfølgelig livredd for å bli gravid igjen, kommer ikke til å tenke på annet enn om den lille overlever. Skal nevnes at dette var lillebror og at vi har barn fra før, så det har gått bra før.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Kjære du, kondolerer så mye!

 

Jeg har selv mistet en liten gutt i magen. Det er forferdelig vondt,ta deg tid til å sørge så lenge du trenger det.

Vår lille gutt ble født 3.november 2008, men han vil allltid mangle i livene våre.

 

 

Men først av alt; du har ikke gått med et dødt barn i magen i tre uker. Barnet ville gått i oppløsning og du ville blitt dødssyk lenge før det, husk det! Men at han har vært døende, det kan godt tenkes,

 

 

Akkurat den tanken kan være god å holde fast i, syns jeg. Kroppen din har ikke forrådt deg fullstendig.

 

Jeg ble selv gravid bare åtte uker etter dødfødselen/senaborten. Det ble som et superlangt og veldig tungt svangerskap. Men jg fikk henvisning til privat øege/jordmor, som var helt supre og fulgte meg tett tett tett, med ul annenhver uke.

 

Og resultatet av det svangerskapet er tre år og 18 kilo og svært full av liv nå!!

-og snart får vi en lillebror til i huset.

 

 

Slike ting skjer, det kan være mange grunner til at det skjer. Gutten vår var dysmatur, og en teori er at det var noe galt med navlestrengen. Men vi vil aldri få vite. Og uansett hva grunnen er, har vi mistet en sønn, og vil alltid ha et barn for lite,

 

 

Send meg pm om du trenger, litt kort her nå fordi jeg er på vei i seng. (høygravid og supertrøtt)

 

 

Stor klem til deg!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei og tusen takk for svar!

Jeg fikk beskjed av både gynekolog, lege og sykepleier at han hadde vært død i tre uker og at kroppen min ikke satt i gang fødselen selv fordi jeg hadde hatt keisersnitt i uke 38 sist. Syns selv det er merkelig, men slo meg til to med det svaret jeg fikk. Str på ham var uke 13 og jeg skulle vært i uke 16 og jeg har hatt helt korrekt syklus og vet når han når unnfanget (reisemann)

 

Ikke vet jeg... ;) det er godt å lese at noen kommer seg videre, den tanken er ikke lett kjenner jeg!! Har jo mistet en sønn, høyt elsket og høyt ønsket. Sukk...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uff... Er så utrolig trist, føler meg deg!

 

Er det selve aborten eller at det ble oppdaget så sent som er mest skremmende? Er jo desverre ganske vanlig å abortere tidlig i svangerskapet (selv om det vanligvis skjer mye tidligere), men plasteret på såret er at siden det er så vanlig har det veldig liten betydning for senere svangerskap! Hva sa gynekologen om det når (hvis?) du spurte?

 

Vil bare tipse om en blogg, martii.blogg.no, hun mistet sent i svangerskapet (1 mnd før termin), og nå har hun nettopp fått en nydelig liten gutt :) Så det går bra!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Østfold-80

Uff,så trist å lese.:( Det tar litt tid å komme seg videre,men litt lettere når man har barn fra før.

Jeg fødte ei lita jente i jula 2010 (2 juledag),fikk da vite lille juleaften at dette måtte gjøres da hun hadde hjerteproblemer og væske poser. Hun ville dødd inni meg i løpet av svangerskapet. Jeg var da 4,5 mnd på vei ca. Utrolig tøff jul man aldri glemmer,men for oss måtte dette bare legges langt bort så dattera vår fikk en fin juleaften. Har hatt 2 svangerskap etter denne hendelsen,hvor 1 endte i tidlig Ma og siste endte det i en exu. Så det er vanskelig å ikke være bekymret når man blir gravid igjen,sånn kommer det alltid til å være!

Nå har vi starta prøvinga igjen,og håper at det sitter denne gang.:)

 

Utrolig trist dette her for dere,er en vond følelse husker jeg å føde og ikke kunne ta med seg babyen hjem.:( Våres lille jente levde jo og stakars... Tungt å skrive om dette igjen...

Uansett,så ønsker jeg dere alt godt videre. Ting tar tid,men det blir lettere etterhvert...

Klem fra meg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Huff, så trist at du også måtte bli englemamma:( jeg måtte avslutte svangerskapet med vår elskede lille Rose i uke 21 i januar i år:( smerten rett etter er nesten uutholdelig... Men min erfaring er at det å jobbe med tankene og følelsene gjør sorgen lettre å bære etterhvert. Mht at din engel døde tre uker før kroppen din reagerte er dessverre ganske vanlig. Hadde selv en Ma i uke 11 i 2011. Det som er i livmoren er sterilt og gir ikke infeksjonsfare. Babyen i magen din ville ikke gå i oppløsning, men på et eller annet tidspunkt reagerer kroppen og starter utstøtningen. Man føler seg så lurt av egen kropp:( jeg har selv vært gravid to ganger etter lille Rose! Først i mai, Ma i uke 6.. Så nå sa i uke 6. Så nå blir det utredning for å prøve å finne ut hva som er galt...:(

 

Ønsker deg lykke til. Ta deg tid til å sørge! Og husk at vi er mange som har opplevd det samme, og vi er her for deg!! Go klem

Endret av selma07 og engel
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Hei,

 

Kondolerer så mye. Det er tøft å miste barnet sitt, uansett når tid det skjer i svangerskapet.

 

Vi mistet vår første sønn 3 uker før termin. Han døde pga blodpropp i morkaken. Det var ett vanvittig stort sjokk å oppleve å miste barnet vi hadde ønsket oss så sterkt i mange år :(

 

Vi valgte bevist å vente med å bli gravide igjen, pga sorgreaksjonen. Jeg trengte å komme ovenpå både fysisk og psykisk igjen. Men vi er alle forskjellige, det som var rett for oss er ikke nødvendigvis det for andre...

 

Da vi ble gravide igjen, var det et tøft svangerskap psykisk. Fysisk gikk alt veldig fint og vi fikk veldig god oppfølging av både jordmor, lege og på sykehuset med regelmessige kontroller. Det var veldig skummelt å være gravid igjen. Angsten for at det skulle gå galt igjen, hang over meg omtrent kronisk.

 

Alt gikk heldigvis veldig fint, og vi fikk en frisk og rask gutt 4 uker før termin :) Han har gitt oss så mye glede i livet, selv om vi aldri glemmer storebroren.

 

For en uke siden fikk vi ei lita jente, som kom nesten 6 uker før termin med hastekeisersnitt. Alt er heldigvis bra, og vi gleder oss over fremgangen hennes.

 

Selv om du mistet din elskede lillegutt, så betyr ikke det at du gjør det neste gang du blir gravid, men angsten for at det skal skje, tror jeg de fleste som har mistet føler på gjennom svangerskapet.

 

Bruk tiden til å sørge, snakk med andre i samme situasjon, la tårene og savnet komme, ikke steng det inne.

 

Stor klem fra meg!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uff... Er så utrolig trist, føler meg deg! Er det selve aborten eller at det ble oppdaget så sent som er mest skremmende? Er jo desverre ganske vanlig å abortere tidlig i svangerskapet (selv om det vanligvis skjer mye tidligere), men plasteret på såret er at siden det er så vanlig har det veldig liten betydning for senere svangerskap! Hva sa gynekologen om det når (hvis?) du spurte? Vil bare tipse om en blogg, martii.blogg.no, hun mistet sent i svangerskapet (1 mnd før termin), og nå har hun nettopp fått en nydelig liten gutt :) Så det går bra!

 

Takk for svar :-)

Selve aborten er skremmende fordi jeg hadde en SA i Oktober, i uke 5+4, og tenkte at det skulle gå bra denne gangen. Også veldig skummelt at kroppen ikke sa ifra før ca tre uker etter at han var død, selvom jeg fikk en absurd sykdomsfornemmelse i hele kroppen søndag kveld, tenkte tanken men trodde den ikke.

 

Han ble sendt til obduksjon fordi jeg var såpass langt i svangerskapet, men ikke fått noen svar enda og de fortalte meg at mest sannsynlig ville de ikke finne noe. Og godt er det egentlgi.

 

Skjønner greia med at ting er normalt og sånn, dette kan skje alle og de fleste kvinner opplever en abort i en eller annen form, men det som er mest skummelt er om jeg kommer til å klare å slappe av i neste svangerskap, om jeg i det hele tatt tør å prøve igjen.B lir gravid med angst i tilfelle...

Endret av Tamu
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei, Kondolerer så mye. Det er tøft å miste barnet sitt, uansett når tid det skjer i svangerskapet. Vi mistet vår første sønn 3 uker før termin. Han døde pga blodpropp i morkaken. Det var ett vanvittig stort sjokk å oppleve å miste barnet vi hadde ønsket oss så sterkt i mange år :( Vi valgte bevist å vente med å bli gravide igjen, pga sorgreaksjonen. Jeg trengte å komme ovenpå både fysisk og psykisk igjen. Men vi er alle forskjellige, det som var rett for oss er ikke nødvendigvis det for andre... Da vi ble gravide igjen, var det et tøft svangerskap psykisk. Fysisk gikk alt veldig fint og vi fikk veldig god oppfølging av både jordmor, lege og på sykehuset med regelmessige kontroller. Det var veldig skummelt å være gravid igjen. Angsten for at det skulle gå galt igjen, hang over meg omtrent kronisk. Alt gikk heldigvis veldig fint, og vi fikk en frisk og rask gutt 4 uker før termin :) Han har gitt oss så mye glede i livet, selv om vi aldri glemmer storebroren. For en uke siden fikk vi ei lita jente, som kom nesten 6 uker før termin med hastekeisersnitt. Alt er heldigvis bra, og vi gleder oss over fremgangen hennes. Selv om du mistet din elskede lillegutt, så betyr ikke det at du gjør det neste gang du blir gravid, men angsten for at det skal skje, tror jeg de fleste som har mistet føler på gjennom svangerskapet. Bruk tiden til å sørge, snakk med andre i samme situasjon, la tårene og savnet komme, ikke steng det inne. Stor klem fra meg!

 

Kondolerer så mye,min sorg blir liten i forhold til din, tenk tre uker før :-( Noe så urettferdig og grusomt! Hvorfor ble det blodpropp i morkaka, fikk dere noe svar på det eller er det sånt som skjer? Uff, nå fikk jeg vondt inn til hjerterota!!!!

 

Du er tøff som har klart to svangerskap etterpå, det skal du ha <3 Ikke alle hadde klart det tror jeg..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Huff, så trist at du også måtte bli englemamma:( jeg måtte avslutte svangerskapet med vår elskede lille Rose i uke 21 i januar i år:( smerten rett etter er nesten uutholdelig... Men min erfaring er at det å jobbe med tankene og følelsene gjør sorgen lettre å bære etterhvert. Mht at din engel døde tre uker før kroppen din reagerte er dessverre ganske vanlig. Hadde selv en Ma i uke 11 i 2011. Det som er i livmoren er sterilt og gir ikke infeksjonsfare. Babyen i magen din ville ikke gå i oppløsning, men på et eller annet tidspunkt reagerer kroppen og starter utstøtningen. Man føler seg så lurt av egen kropp:( jeg har selv vært gravid to ganger etter lille Rose! Først i mai, Ma i uke 6.. Så nå sa i uke 6. Så nå blir det utredning for å prøve å finne ut hva som er galt...:( ønsker deg lykke til. Ta deg tid til å sørge! Og husk at vi er mange som har opplevd det samme, og vi er her for deg!! Go klem

 

Nei uff, så forferdelig! Håper de finner ut av noe under utredning, har du barn fra før eller var lille Rose nr 1?

Det gjør fryktelig vondt å miste et barn uansett, jeg ble til og med trist av den jeg mistet i uke 5 i oktober11. hadde ikke rukket å glede oss så mye som denne gangen da, men var vondt forde.

 

Godt å få en forklaring på oppløsning og forgiftning, da var det ikke så rart det tok sin tid før noe skjedde IOM at jeg hadde en "falsk" fødsel sist (KS).

 

Tusen takk for gode ord, det hjelper! <3

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uff,så trist å lese.:( Det tar litt tid å komme seg videre,men litt lettere når man har barn fra fØr. Jeg fØdte ei lita jente i jula 2010 (2 juledag),fikk da vite lille juleaften at dette måtte gjØres da hun hadde hjerteproblemer og væske poser. Hun ville dØdd inni meg i lØpet av svangerskapet. Jeg var da 4,5 mnd på vei ca. Utrolig tØff jul man aldri glemmer,men for oss måtte dette bare legges langt bort så dattera vår fikk en fin juleaften. Har hatt 2 svangerskap etter denne hendelsen,hvor 1 endte i tidlig Ma og siste endte det i en exu. Så det er vanskelig å ikke være bekymret når man blir gravid igjen,sånn kommer det alltid til å være! Nå har vi starta prØvinga igjen,og håper at det sitter denne gang.:) Utrolig trist dette her for dere,er en vond fØlelse husker jeg å fØde og ikke kunne ta med seg babyen hjem.:( Våres lille jente levde jo og stakars... Tungt å skrive om dette igjen... Uansett,så Ønsker jeg dere alt godt videre. Ting tar tid,men det blir lettere etterhvert... Klem fra meg

 

Forferdelig å lese, men samtidig godt å hØre om flere, man fØler seg jo fryktelig alene midt oppi alt,. Og setter stadig spm ved meg selv og sorgen min om den er reell og fØler vel et visst press på å "komme meg videre" selvom det ikke er to uker siden engang!!

 

Jeg fØdte, fikk riestimulerende i 18t fordi morkaka ikke ville ut, legen prØvde å "dra" den ut uten hell, noe satt igjen men de regnet med det ville komme ut av seg selv. Så jeg ble sendt hjem og fikk infeksjon, lagt inn til utskrapning forrige helg, så fem dagers sykehusopphold ila seks dager ble i overkant mye for meg, kjenner at kroppen trenger å slappe av noe som jo er vanskelig med en toåring i hus, selvom jeg gleder meg mer over han enn jeg noensinne har gjort nå <3

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Huff, så trist at du også måtte bli englemamma:( jeg måtte avslutte svangerskapet med vår elskede lille Rose i uke 21 i januar i år:( smerten rett etter er nesten uutholdelig... Men min erfaring er at det å jobbe med tankene og følelsene gjør sorgen lettre å bære etterhvert. Mht at din engel døde tre uker før kroppen din reagerte er dessverre ganske vanlig. Hadde selv en Ma i uke 11 i 2011. Det som er i livmoren er sterilt og gir ikke infeksjonsfare. Babyen i magen din ville ikke gå i oppløsning, men på et eller annet tidspunkt reagerer kroppen og starter utstøtningen. Man føler seg så lurt av egen kropp:( jeg har selv vært gravid to ganger etter lille Rose! Først i mai, Ma i uke 6.. Så nå sa i uke 6. Så nå blir det utredning for å prøve å finne ut hva som er galt...:( ønsker deg lykke til. Ta deg tid til å sørge! Og husk at vi er mange som har opplevd det samme, og vi er her for deg!! Go klem
Nei uff, så forferdelig! Håper de finner ut av noe under utredning, har du barn fra før eller var lille Rose nr 1? Det gjør fryktelig vondt å miste et barn uansett, jeg ble til og med trist av den jeg mistet i uke 5 i oktober11. hadde ikke rukket å glede oss så mye som denne gangen da, men var vondt forde. Godt å få en forklaring på oppløsning og forgiftning, da var det ikke så rart det tok sin tid før noe skjedde IOM at jeg hadde en "falsk" fødsel sist (KS). Tusen takk for gode ord, det hjelper! <3

 

Jeg er så helig at jeg har verdens fineste Selma på 5 og et halvt:) Hun er mitt lys og mitt hjerte:) Ha ei fin uke! Klem

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei, Kondolerer så mye. Det er tøft å miste barnet sitt, uansett når tid det skjer i svangerskapet. Vi mistet vår første sønn 3 uker før termin. Han døde pga blodpropp i morkaken. Det var ett vanvittig stort sjokk å oppleve å miste barnet vi hadde ønsket oss så sterkt i mange år :( Vi valgte bevist å vente med å bli gravide igjen, pga sorgreaksjonen. Jeg trengte å komme ovenpå både fysisk og psykisk igjen. Men vi er alle forskjellige, det som var rett for oss er ikke nødvendigvis det for andre... Da vi ble gravide igjen, var det et tøft svangerskap psykisk. Fysisk gikk alt veldig fint og vi fikk veldig god oppfølging av både jordmor, lege og på sykehuset med regelmessige kontroller. Det var veldig skummelt å være gravid igjen. Angsten for at det skulle gå galt igjen, hang over meg omtrent kronisk. Alt gikk heldigvis veldig fint, og vi fikk en frisk og rask gutt 4 uker før termin :) Han har gitt oss så mye glede i livet, selv om vi aldri glemmer storebroren. For en uke siden fikk vi ei lita jente, som kom nesten 6 uker før termin med hastekeisersnitt. Alt er heldigvis bra, og vi gleder oss over fremgangen hennes. Selv om du mistet din elskede lillegutt, så betyr ikke det at du gjør det neste gang du blir gravid, men angsten for at det skal skje, tror jeg de fleste som har mistet føler på gjennom svangerskapet. Bruk tiden til å sørge, snakk med andre i samme situasjon, la tårene og savnet komme, ikke steng det inne. Stor klem fra meg!

 

Kondolerer så mye,min sorg blir liten i forhold til din, tenk tre uker før :-( Noe så urettferdig og grusomt! Hvorfor ble det blodpropp i morkaka, fikk dere noe svar på det eller er det sånt som skjer? Uff, nå fikk jeg vondt inn til hjerterota!!!! Du er tøff som har klart to svangerskap etterpå, det skal du ha <3 Ikke alle hadde klart det tror jeg..

 

Nei, vi fikk ikke noe svar på hvorfor. Noen ganger så skjer dette. En teori er at egget var av dårlig kvalitet, men dette er noe som jeg leste i tiden etter at vi mistet.

 

Jeg har fått blodfortynnende i begge de andre svangerskapene for å forebygge at dette skulle skje igjen.

 

Ikke undervurder din sorg ift til min. Selv om det var på ett annet tidspunkt, så tenker jeg at det gjør vondt uansett. Du har jo allerede mange drømmer og tanker om barnet ditt når du er kommet til uke 16.

 

Jeg hadde nok ikke kommet meg videre med livet mitt om jeg ikke hadde prøvd å bli gravid igjen...jeg tror det ligger i oss mennesker. En overlevelses egenskap.

 

Når du har fått tid til å bearbeide sorgen din, kommer nok ønsket om å prøve en gang til. Du har jo erfart at det har gått bra også :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest Nestegang:)

Hei!

 

Jeg hadde en ma i uke 17 for snart 2 mnd siden. Babyen døde mest sannsynlig i uke 13. Så det er feil at de går i oppløsning så fort. Stol på det legene har fortalt deg!!

 

Vi prøver på nytt nå. Er selvfølgelig redd for at det skal være noe galt igjen, men ønsket om lillesøsken er stort! Er veldig utålmodig etter å bli gravid igjen og kjenner det blir i overkant altoppslukende...

Samtidig venter vi på obduksjonsrspporten, som er vanskelig nok.

 

Lykke til fremover!! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Først vil jeg gi deg en god klem.

Jeg ser du har fått mange fine svar over. Det er dessverre mange som opplever å miste barn i svangerskapet, og det er et like stort sjokk for alle. Ikke undervurder sorgen din, ikke sammenligne den med andre sin sorg.

Vi mistet vår lille Maria i uke 22 i svangerskapet. Hun ble født 6.mars i år.

Det er snart et halvt år siden hun kom så altfor stille til verden. Og for meg går livet videre. Det var ekstremt tungt den første tiden. De fleste dagene nå er fine, men det er fortsatt stunder som er tunge.

Jeg ble fort gravid på nytt igjen, etter 2 mnd . Egentlig alt for tidlig for min del. Jeg var ikke klar, samtidig som jeg var desperat etter å bli gravid på nytt. Det endte med exu (svangerskap utenfor livmor), cellegiftbehabdling, ukentlig hcgmåling sommeren gjennom og forbud mot graviditet i 3 mnd ( pga cellegiften). Samtidig fikk vi svar på obduksjonsrapporten, og må utredes videre. Fikk beskjed om at jeg kunne ha en økt risiko for at dette kan skje igjen...

 

Mitt beste råd til deg i tiden fremover er å ta vare på deg selv, gi deg tid til å sørge på din måte. Jeg fikk beskjed av alle om å snakke og snakke. For meg er sorgen min. Jeg vil ikke snakke, men har fått bearbeidet mye ved å skrive og lese, lese dikt og høre på musikk. Samtidig som jeg har latt det gå litt sport i å forsøke å fokusere på det som er fint i hverdagen. De små tingene. Du kan lese litt av det her lillehjertets.blogspot.com. Finn ut hva som fungerer for deg.

 

Englesiden er et forum for foreldre som har mistet barn. For meg ble det feil, men vet mange har funnet mye trøst der.

Ellers anbefaler jeg å lese Gunhild Corwin sin bok Etter dansen. Den handler mye om sorgprosesser og å finne sin måte å sørge på. En veldig klok og fin bok. Det finnes mange blogger som skriver om å miste et barn, jeg anbefaler amelie78.blogspot.com og martii.blogg.no.

 

Sender deg en stor klem. Det er en tøff tid nå, men det blir bedre. Helt sikkert :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...