3 klassingen min har to gutter i klassen, av utenlandsk opprinnelse

[Anonym bruker]

Den ene har alltid kommet i bursdag, pappaen kjører og henter og gjerne med de to andre barna på slep. De kommer på avslutninger og andre tilstelninger ifm skolen, og følger også opp når sønnen deres har lyst å komme på lekebesøk eller ha besøk (han må kjøres og hentes).

 

Den andre gutten er aldri i noen bursdager (gir ikke beskjed heller), ikke med på tilstelninger eller kommer hjem til de andre for å leke. Etter tre år i klassen, har jeg enda ikke sett denne gutten utenom skoletid.

Jeg synes det er dårlig gjort av foreldrene, å ikke la gutten være med på vanlige fritidsaktiviteter sammen med klassekameratene.

Han er ikke med noen av de andre guttene utenom skoletid heller, det vet jeg.

Mulig de har stor omgangskrets utenom skolen da, det vet jeg ikke noe om. Men synes likevel det er litt rart.

[Anonym bruker]

Hadde det vært like rart om ungen var helnorsk?

[Anonym bruker]

er ikke mer rart at noen med utenlandsk bakgrunn stiller opp for barnet sitt fullt ut en at en helnorsk gjør det.

 

Samme andre veien, skjønner ikke at du skal påpeke at de ikke er norske i denne sammenheng.

Det kan jo hende da at barnet som ikke kommer på noe har masse andre venner også videre utenom skolekamerater, og at dette er grunnen til at han ikke er med kameratene.

Men hvordan kan du være så sikker på at han ikke treffer noen av de andre utenom skolen bare fordi han ikke treffer din sønn. Har du så god oversikt over absolutt alle der du bor?

[Anonym bruker]

Jeg har oversikt over alle guttene i klassen ja, for de henger mye sammen og vi kjenner foreldrene godt.

 

Og ja, det hadde vært like rart om gutten var helnorsk. Men det er kun denne gutten det gjelder. De andre ungene, både gutter og jenter, er med på det meste.

 

HI

[Anonym bruker]

Den ene har alltid kommet i bursdag, pappaen kjører og henter og gjerne med de to andre barna på slep. De kommer på avslutninger og andre tilstelninger ifm skolen, og følger også opp når sønnen deres har lyst å komme på lekebesøk eller ha besøk (han må kjøres og hentes). Den andre gutten er aldri i noen bursdager (gir ikke beskjed heller), ikke med på tilstelninger eller kommer hjem til de andre for å leke. Etter tre år i klassen, har jeg enda ikke sett denne gutten utenom skoletid. Jeg synes det er dårlig gjort av foreldrene, å ikke la gutten være med på vanlige fritidsaktiviteter sammen med klassekameratene. Han er ikke med noen av de andre guttene utenom skoletid heller, det vet jeg. Mulig de har stor omgangskrets utenom skolen da, det vet jeg ikke noe om. Men synes likevel det er litt rart.

 

Hvorfor sammenligner du med det andre barnet og legger vekt på at de ikke er norske. Trenger jo ikke ha noe med nasjonalitet å gjøre i det hele. De er vel like ulike som nordmenn er. Så hva var poenget med å presisere at de er to med utenlands bakgrunn.

[Anonym bruker]

Akkurat sånn hadde en gutt i klassen til ene min det også. Men han var helnorsk, så da var det kanskje greit?

 

Skjønner heller ikke hvorfor du sammenligner disse to guttene og deres familier? Du skriver at de er av utenlandsk opprinnelse. Er de fra samme land? I slekt? Hvorfor har det egentlig noe å si, syns du?

 

Jeg er enig i at det er dårlig hvis foreldrene hindrer gutten i å sosialisere seg med klassen, men ser ikke helt grunnen din for å trekke etnesiteten deres inn?

[Dahleramp1981]

Jo, det er faktisk et poeng i å presisere at de ikke er norske.

I en del kulturer feires ikke bursdager, så de skjønner ikke poenget/skjønner ikke hva de går glipp av.

For en som aldri er med i bursdager går faktisk glipp av en stor del av vår kultur!

Tenk på hvor mye barna snakker om bursdager, hvem som er så og å gammel, hva de lekte i bursdagen, hva de fikk osv.

 

Har du prøve å ta kontakt?

Ringe hjem og spørre om han vil komme, ev. hente ham hvis de har problemer med å få ham i bursdagen?

[Anonym bruker]

Fordi norsk bursdagsfeiring (som et eksempel) kan virke fremmed og "skummel" for de som ikke er vant til det, les : utenlandsk opprinnelse. Dette har det vært skrevet flere artikler om, og er ikke noe nytt.

 

Og fordi jeg tenker at foreldrene til denne gutten ikke gjør nok for å integrere barna sine, og følge dem opp, selv om de går på norsk skole og bor i Norge.

 

 

Synes dere det er helt ok at ETT barn aldri er med på noe som helst sammen med klassakameratene, uavhengig av hvor det kommer fra ?

 

 

HI

[Anonym bruker]

Akkurat sånn hadde en gutt i klassen til ene min det også. Men han var helnorsk, så da var det kanskje greit? Skjønner heller ikke hvorfor du sammenligner disse to guttene og deres familier? Du skriver at de er av utenlandsk opprinnelse. Er de fra samme land? I slekt? Hvorfor har det egentlig noe å si, syns du? Jeg er enig i at det er dårlig hvis foreldrene hindrer gutten i å sosialisere seg med klassen, men ser ikke helt grunnen din for å trekke etnesiteten deres inn?

 

Jeg nevner begge, fordi foreldrene åpenbarn har helt ulikt syn på det å la barna være med, selv om de begge er "nye" i kulturen vår !

Det er så utrolig viktig for å være en del av klassemiljøet.

 

Og det er selvfølgelig like lite greit om det er et helnorskt barn, men i vårt tilfelle er det ikke det, og jeg tror det er nettopp fordi foreldrene er usikre og kanskje ikke kan språket ordentlig som gjør at de også holder igjen sønnen. Det er både trist og synd.

 

HI

[SmellyCat]

Har du vurdert å spørre foreldrene om hvorfor han ikke kan komme i bursdagen til ungen din feks?

 

At han ikke kommer fra Norge er vel ikke relevant i denne sammenhengen. Det finnes helnorske foreldre som gjør akkurat det samme. Ikke "ok" uansett.

[Anonym bruker]

I klassen til eldste her, er der en fra Jehovas vitner. Vi inviterer alltid til alt, men han kommer aldri og vi får aldri beskjed. Likevel er han godt likt av andre i klassen, og har stor sosial flate utenom skolen. Og han får invitasjoner, så han vet han er velkommen

 

Jeg syns det er synd at denne gutten ikke er med på noe som helst utenom skoletiden, men det er ikke min bestemmelse. Det er foreldrenes, og de har nok sine grunner.

 

Forstår ikke hvorfor du må poengtere opprinnelsen i form av "utlending". Der kan være mange andre grunner. Som det jeg har skrevet(og jeg nevner årsaken, siden jeg vet den. Og også fordi du poengterer som du gjør. Ikke fordi vi må være så "forsiktige" med de med utenlandsk bakgrunn), dårlig råd og enda mer til.

 

Husk at vi foreldre er med å skape våre barns holdninger, og hva du sier til ditt barn om hvorfor, kan utgjøre hele forskjellen i hvordan ditt barn oppfører seg mot det barnet som aldri kommer i bursdager.....

[Anonym bruker]

Jo, det er faktisk et poeng i å presisere at de ikke er norske. I en del kulturer feires ikke bursdager, så de skjønner ikke poenget/skjønner ikke hva de går glipp av. For en som aldri er med i bursdager går faktisk glipp av en stor del av vår kultur! Tenk på hvor mye barna snakker om bursdager, hvem som er så og å gammel, hva de lekte i bursdagen, hva de fikk osv. Har du prøve å ta kontakt? Ringe hjem og spørre om han vil komme, ev. hente ham hvis de har problemer med å få ham i bursdagen?

 

Vi vet jo ikke hvor de er fra da bare at de ikke er norske. De kan være franske, svenske, amerikanske, pakistanske, indiske også videre.

vi vet ikke engang om de to barna er fra samme land, kultur eller religion.

Og selv om de skulle være om så fra samme slekt så kan man da ikke sammenligne to familier slik.

 

Greit man kan tenke med bekymring eller undring for det barnet som ikke får vært sosial med skolekamerater men sammenligninga hører ingen steds hjemme.

 

Det kan være at denne familien har store problemer/utfordringer som gjør det vanskelig å få levert og hentet gutten, kan hende de ikke kjører bil, har helseproblemer. Kan hende de har en tro som gjør at bursdagsselskaper ikke er aktuelt å sende barnet i.

Kan hende de er usikre på å sende barnet til andre foreldre på grunn av kulturelle forskjeller.

Kan hende gutten er med på masse som ikke inkluderer skole og andre barna der.

 

Om hi er bekymret så er jeg enig med deg at hun får ta kontakt med foreldrene og høre, eventuelt invitere barnet hjem til dem.

 

Jeg bor i en liten bygd, folk her bor veldig spredt, og jeg kan ikke kjøre bil på grunn av min helse og medisiner.

I tillegg har jeg et diagnose barn og jeg er alene med de.

Så ja dette betyr at mitt ene barn til tider mister bursdager og andre aktiviteter. Jeg prøver å jobbe rundt det men det går ikke alltid.

Storebror kan ikke være alene på bhg avsluttinger, fordi mamma må være hjemme med et småsøsken som ikke klarer å takle slike sammenkomster. Noen ganger klarer jeg å skaffe barnevakt til minste (noe som ikke er lett) og kan gå med han, noen ganger får jeg tak i noen som kan gå med han og noen ganger må han bare bli hjemme.

Bursdager langt unna blir vanskelig, vi har en slektning i nærheten som stiller opp om mulig, kan han ikke kjøre og hente så sliter jeg. Det hender andre foreldre tilbyr seg å ta med barnet mitt og da sier jeg ja til det men jeg orker ikke være den som ringer rundt og spør om skyss hos andre foreldre hver gang det er noe. Vil ikke at hverken jeg eller barnet mitt skal bli sett på som en byrde.

Og nei jeg er tilflytter så jeg har ingen venner, bare bekjente i området selv etter flere år. Siden det er vanskeligere å komme nærmere innpå noen når jeg er låst til huset hver kveld og sliter med helsa.

Det er sikkert masse mennesker rundt her som tenker jeg er lat også videre for jeg er ikke den som går rundt å klager over det ene og andre hele tiden, jeg har kun nevnt en gang til noen at jeg er syk og hva som plager meg og det var svar på direkte spørsmål.

 

Poenget mitt er det kan hende at de bare er dårlige foreldre som ikke bryr seg om barnet også videre men det kan ligge helt andre grunner til at ting er som det er, selv om det ikke er så åpent utad.

[Dahleramp1981]

Jo, det er faktisk et poeng i å presisere at de ikke er norske. I en del kulturer feires ikke bursdager, så de skjønner ikke poenget/skjønner ikke hva de går glipp av. For en som aldri er med i bursdager går faktisk glipp av en stor del av vår kultur! Tenk på hvor mye barna snakker om bursdager, hvem som er så og å gammel, hva de lekte i bursdagen, hva de fikk osv. Har du prøve å ta kontakt? Ringe hjem og spørre om han vil komme, ev. hente ham hvis de har problemer med å få ham i bursdagen?

Vi vet jo ikke hvor de er fra da bare at de ikke er norske. De kan være franske, svenske, amerikanske, pakistanske, indiske også videre. vi vet ikke engang om de to barna er fra samme land, kultur eller religion. Og selv om de skulle være om så fra samme slekt så kan man da ikke sammenligne to familier slik. Greit man kan tenke med bekymring eller undring for det barnet som ikke får vært sosial med skolekamerater men sammenligninga hører ingen steds hjemme. Det kan være at denne familien har store problemer/utfordringer som gjør det vanskelig å få levert og hentet gutten, kan hende de ikke kjører bil, har helseproblemer. Kan hende de har en tro som gjør at bursdagsselskaper ikke er aktuelt å sende barnet i. Kan hende de er usikre på å sende barnet til andre foreldre på grunn av kulturelle forskjeller. Kan hende gutten er med på masse som ikke inkluderer skole og andre barna der. Om hi er bekymret så er jeg enig med deg at hun får ta kontakt med foreldrene og høre, eventuelt invitere barnet hjem til dem. Jeg bor i en liten bygd, folk her bor veldig spredt, og jeg kan ikke kjøre bil på grunn av min helse og medisiner. I tillegg har jeg et diagnose barn og jeg er alene med de. Så ja dette betyr at mitt ene barn til tider mister bursdager og andre aktiviteter. Jeg prøver å jobbe rundt det men det går ikke alltid. Storebror kan ikke være alene på bhg avsluttinger, fordi mamma må være hjemme med et småsøsken som ikke klarer å takle slike sammenkomster. Noen ganger klarer jeg å skaffe barnevakt til minste (noe som ikke er lett) og kan gå med han, noen ganger får jeg tak i noen som kan gå med han og noen ganger må han bare bli hjemme. Bursdager langt unna blir vanskelig, vi har en slektning i nærheten som stiller opp om mulig, kan han ikke kjøre og hente så sliter jeg. Det hender andre foreldre tilbyr seg å ta med barnet mitt og da sier jeg ja til det men jeg orker ikke være den som ringer rundt og spør om skyss hos andre foreldre hver gang det er noe. Vil ikke at hverken jeg eller barnet mitt skal bli sett på som en byrde. Og nei jeg er tilflytter så jeg har ingen venner, bare bekjente i området selv etter flere år. Siden det er vanskeligere å komme nærmere innpå noen når jeg er låst til huset hver kveld og sliter med helsa. Det er sikkert masse mennesker rundt her som tenker jeg er lat også videre for jeg er ikke den som går rundt å klager over det ene og andre hele tiden, jeg har kun nevnt en gang til noen at jeg er syk og hva som plager meg og det var svar på direkte spørsmål. Poenget mitt er det kan hende at de bare er dårlige foreldre som ikke bryr seg om barnet også videre men det kan ligge helt andre grunner til at ting er som det er, selv om det ikke er så åpent utad.

 

Jeg mente ikke noe stygt med det, og skjønner at du gjør ditt beste for barna dine.

Ville bare si at det KAN være kulturelle forskjeller som gjøre det, og at barna går glipp av mye når de ALDRI er med.

Derfor kan det være lurt å snakke med dem, ev tilby seg å skysse barnet. Ev. invitere mamman/pappan også. :-)

[Kjærepære]

Noen foreldre er strengere med sine barn enn andre, sånn er det bare. Og i enkelte kulturer er det vanligere at barn feks får mer ansvar hjemme, faktisk. Dette gjør at de prioriterer annerledes enn mange andre. Barn takler dette ulikt : noen syns det fungerer helt fint, mens andre føler dette begrenser det sosiale samspillet med andre.

Bare så det er sagt: jeg er omtrent så langt fra en rasist som det er mulig å komme, men jeg er ikke så naiv at jeg tror kultur ikke har noe å si. Uansett fins det også en god del etnisk norske foreldre som kunne tenkt litt mer på hva som er best for barna.

[Anonym bruker]

Har ei venninne som bor på Holmlia utenfor Oslo, et strøk med mange ikke-etniske nordmenn.

Hun er foreldrerepresentant i klassen til ungen og forteller om noe av det samme.

Mange av ungene med foreldre fra andre kulturer kommer ikke på bursdager, deltar ikke på fritidsaktiviteter og det er veldig synd. De blir ikke ordentlig med i miljøet, og utvikler ikke ferdigheter i sport osv.

Samtidig er dette vanskelig å si noe på, da de kan bruke denne tiden på andre ting som også er verdifullt, f.eks. egne kulturelle arrangementer.

[Anonym bruker]

Hei , jeg er også fra utlandsk opprinnelse. Jeg har 3 døtre som er på 6,4,1. og jobber med dem hele døgnet. så det er ikke alltid lett å sende barna til ukjente familier. uansett de går i samme klasse. Etter hvertfall det som skjedde med Sigrid. Uten om skole eller barne hagetiden så er de i borte 1 time moske for å lære arabisk også leker de mest med nabo barna som vi er godt kjent med. Jeg liker heller ikke sende barna mine til andre sine bursdagselskap, så lenge ikke en voksen er med og grunnen er nok jentene mine vet ikke så mye kultur forskjell og maten er halal eller ikke. og mange tanker går rundt i hodet hele tiden.

 

Men det er ikke det at utlandske barna har det dårlig hjemme nei, fordi vi er opptatt hele tiden med stor familie som bor rundt omkring i oslo. og vi reiser til utlandet 2 ganger i året.

 

Ponget mitt er at vi har det fint og barna og trives hele tiden. Hvorfor andre bryr seg om det, aner ikke.

 

 

Beklager skrive feil.

[Gjest peacock]

Jeg synes det er synd at foreldrenes holdninger forhindrer barn i å være med "der det skjer" - skolehverdagen og klassekameratene er en stor del av de fleste barns liv! å aldri være med på bursdager, fritidsaktiviteter og det som eller skjer vil unektelig føre til at man havner på sidelinjen når gårsdagens opplevelser diskuteres i friminuttene.

 

Dette gjelder uansett etnisitet, men problemet er jo gjerne mer utbredt blant fremmede som ikke feirer bursdag, som har morsmålsundervisning/religionsundervisning etter skoletid/helger og som gjerne har mye mer av familiesammenkomster enn det vi nordmenn har. Jeg forstår at familiene da gjerne er i en tidsklemma i forhold til å passe inn utallige bursdager, fotballtreninger og vennebesøk, men samtidig kan jeg ikke annet enn å synes litt synd på de barna det går ut over!

 

HI, jeg synes du skal ta kontakt med foreldrene og høre hvorfor han ikke kan komme. Om du kan hjelpe med noe slik at han får vært med er det jo bare bra! :-)