Opplevd samlivsbrudd eller vurdert det?

[Anonym bruker]

Jeg har vært sammen med pappan til barna mine i mange år. De siste årene har vært slitsomme med barn som ikke har sovet om natta (vi snakker flere år) og en del andre ting som også har gjort at hverdagen har vært slitsom. Nå er barna større, og hverdagen ellers begynner også å stabilisere seg. Med stigende overskudd har det gått opp for meg at et sted på veien har følelsene mine for mannen min blitt borte. Det har nok skjedd for lenge siden, men jeg har ikke hatt overskudd til å innse det. Mannen min er fortvilet selvfølgelig og for han er det uakseptabelt å gå fra hverandre. Jeg er og fortvilet og det skremmer vettet av meg å skulle gå fra hverandre. Men nå er jeg der at jeg ikke kan si at jeg er glad i han, ikke er stolt over å være gift med han og irriterer meg grenseløst over alle mulige småting. Det føles helt feil å skulle ha noen form for fysisk kontakt og jeg syns det er ubehagelig at han kommer inn på badet når jeg er i dusjen feks. Kan ting bygges opp igjen fra det?

 

Noen her som har vært den som vurderte å gå? Og hva fikk dere til å gå eller bli?

[Anonym bruker]

Når det er barn med i bildet ville jeg aldri dratt fra et forhold uten å ha prøvd samlivsterapi og alle andre muligheter for å finne tilbake til et godt forhold.

Det høres dessuten ut som om dere har hatt en stri tørn i flere år, kanskje dere trenger litt tid for dere selv for å finne ut av følelser og framtid? Hvis dere har mulighet, ta en uke eller to fri sammen og reis bort. Ikke nødvendigvis på en romantisk kjæresteferie, men en tur for å sortere ut hva dere egentlig ønsker av framtiden, og for å få en mulighet til å slappe av, bare dere, og prate ut, og finne ut hva dere har å jobbe med. Prøv å tenke på hva som fikk deg til å falle for mannen i utgangspunktet, og jobb bevisst med å dra fram positive kvaliteter hos han, ikke negative.

 

Jeg har selv hatt perioder hvor mannen har nesten vært ekkel for meg, og det er ikke moro. Men det har vært perioder hvor vi har hatt mye å stri med, det har vært et voldsomt press på oss begge, og jeg har følt meg dratt i mange retninger samtidig over lang tid. Og det har alltid gått over, vi har jobbet oss gjennom det, og kommet sterkere ut av det. Nå er det forøvrig flere år siden sist, og vi har det fantastisk bra sammen, selv i perioder med mye mas. For oss var det tiden alene uten hverdagsstresset som gjorde at vi fikk pratet ut og fant tilbake til hverandre.

 

Håper dere også finner ut av det.

[Den perfekte mor, påan igjen]

Jeg vil også si at med barn bør du forsøke, men det er opp til deg. Slik som jeg tenker i min situasjon, er at en time hos en samlivsterapeut iallefall ikke gjør ting verre.

 

Det kan jo også være at på den måten kan han også se at å gå fra hverandre er en god løsning, og dere slipper billigere unna bitterhet o.l.

 

I beste fall lærer dere å finne tilbake til hverandre, og det er jo ikke en dårlig løsning.

[Anonym bruker]

Du skriver om meg. Jeg er akkurat der du er nå. Mine følelser kan ikke komme tilbake. Jeg har forstått og tenkt på dette i to år nå, men prøvd igjen og igjen nettopp for barna. Men det blir bare verre. Jeg blir mer og mer irritert, sur og føler jeg ikke kan være meg selv på en måte. Vi har vært på et slags parkurs en helg, men det ga meg ikke annet enn en enda sterkere følelse av at forholdet vårt er feil, feil..

 

Så jeg har nå faktisk valgt å gå fra samboeren. Det sitter langt inne og det er fryktelig vanskelig. Det er jo en uendelig egoistisk handling. Men jeg klarer ikke mer. Jeg kan ikke leve i et forhold der jeg overhodet ikke vil være nære partneren min, og jeg kan ikke la samboeren leve i et slikt forhold heller.

 

Men hjelp.. Jeg håper virkelig at jeg velger det riktige og at vi er fornuftige og innsiktsfulle nok til å fortsette å gi barna våre stabile, trygge oppvekstforhold. Jeg tror vi kommer til å samarbeide veldig bra og det er en mager trøst i det hele.

[Anonym bruker]

Vet ikke om det er dette du trenger å høre.. Men jeg flyttet faktisk fra mannen min for å finne ut av saker og ting. Og så flyttet jeg tilbake igjen!! Og nå har vi det bedre enn noen gang.

[Anonym bruker]

Takk for svar!

Har bestilt time på familievernkontoret, men der er det 6-8 uker ventetid. Akkurat nå føles det veldig lenge. Vi har ikke hatt et kjæresteforhold på flere år og følelsene mine har og vært borte veldig lenge. Selvfølgelig tenker jeg på barna. Jeg har skilte foreldre selv og syntes jo det var leit den gangen. Samtidig så var det en lite hyggelig stemning hjemme så hverdagen ble bedre likevel. Nå føler jeg at jeg sitter med hele ansvaret og hva som skjer er opp til meg. Keg er klar over at det at jeg irriterer meg over masse med han ikke er problemet, men et symptom. Det er følelsene mine som må endres, og hvordan gjør man det? Han mener det løses med sex...mens jeg ikke vil holde hender en gang... Han er klar over at vi er på helt ulike steder følelsesmessig og sier han vil gi meg rom, men klarer det ikke. Jeg er mye lei meg og ungene spør mye om hvorfor jeg er det, så det går ut over dem sånn som det er nå også. Det føles også som at når jeg tenker på hva jeg skal gjøre (og det tenker jeg jo på hele tida) så tenker jeg hele tiden på hensynet til barna og mannen min, og tar meg i det hele tida at jeg glemmer meg selv. Og når jeg tenker på konsekvensene så tenker jeg bare på økonomiske problemer og ikke det at vi ikke vil bære sammen lenger...

Og for å gjøre det komplett så har jeg begynt å få følelser for en på jobben. Vet jo at gresset ikke er grønnere på andre siden, men det forstyrrer likefullt tankene mine. Skjønner at tanken på andre ukompliserte er mer forlokkende når ting er dårlig hjemme. Samtidig er dette følelser som har utviklet seg over tid og en jeg har mye til felles med (kanskje mer enn med mannen min til tross for våre felles barn).

 

Dette ble skikkelig rotete, men det er sånn hodet mitt er nå også.

 

Hilsen HI

[Anonym bruker]

Dytter...

[Anonym bruker]

#4 her igjen. Som min pappa så fint sa da jeg pratet med han for noen uker siden. "Det som er så bra med dette er at du må finne ut av det helt selv! Ingen kan råde deg til noe eller bestemme for deg!"

 

Mhm, veldig bra gitt..... Men likevel så utrolig sant. Det hjelper ikke uansett hvor mange ulike tanker du får fra andre her inne.