Hvordan klarer dere å leve i harmoni med mannen?

[Anonym bruker]

Åh, vi krangler sånn... Jeg må korrigere han hele tiden og han er drittlei. Som f.eks. Idag da jeg måtte fortelle at det var på tide å stå opp for å rekke jobb og levering i b.hagen. Det endte med en forferdelig diskusjon som desverre 3 åringen var vitne til. Har så dårlig samvittighet for det...Hvor preget tror dere barnet blir av foreldrenes diskusjon? Jeg har snakket med henne om at t er normalt å være uenig og at vi blir venner igjen, men usikker på hva hun egentlig skjønner. Håper jeg ikke har ødelagt dagen hennes. Føler at jeg er alene om å dra lasset og at sambo må fortelles hva han skal gjøre. Som f.eks. Hvilke klær hun må ha m. I b.hagen., hvor ligger matpakka, vi har jo ikke brød!!( føles som at han mener det er kun mitt ansvar), hva skal vi ha til middag osv. Er så lei av å være f amiliens overhode... Og lei av å måtte stå opp når jeg egentlig kan sove litt når baby sover. Han er flink med ungene, men det føles som han trenger en "mamma" også til å få jobben gjort. Det frustrerer meg og han mener jeg bryr meg for mye om hans saker. Innspill noen?

[Anonym bruker]

Kan du ikke droppe å ta alt ansvaret? Kommer han ikke tidsnok på jobb er det hans problem. Han klarer sikkert også å smøre en matpakke eller to. Er det ikke brød? Da får han handle eller bake. Hvis du føler du har for mye ansvar, må du slutte å ta det. Hvis han føler du maser, må han ta tak så du slipper å mase.

 

Vi lever veldig harmonisk, men er oppegående, rolige og selvstendige mennesker begge to. Mannen min har allerede en mor, og hun har heldigvis gitt ham god oppdragelse

[Himmel og hav]

Det er ikke så godt å komme med innspill, for det du beskriver gjør meg i grunnen usikker på om

a) mannen din er en udugelig slubbert som ikke løfter en finger eller

b ) du er ei masekjerring som mener at din måte å gjøre ting på er den eneste rette.

Eller kanskje en kombinasjon.

 

Det første jeg tenker er: Har du prøvd å IKKE si noe om hva slags klær eller mat han skal sende med i barnehagen (eller tilsvarende i andre situasjoner), og så se om det faktisk dukker opp en regndress og en matboks uten at du gnåler om det? Jeg vet at jeg ville ha blitt veldig irritert, og sikkert kranglete om noen alltid var i forkant av det jeg hadde tenkt å gjøre og maste på meg som om jeg ikke kunne tenke selv. Eller om noen korrigerte mine valg ("Du kan ikke ta DEN strømpebuksa!"). La det være og se om det han gjør kanskje duger selv om det ikke blir akkurat sånn du ville gjort det.

 

Om det er slik at han ikke greier å tenke én selvstendig tanke, og oppfører seg som en 16-åring som bor hjemme hos mamma, så ville jeg satt meg ned sammen med han og laget noen lister over hva som skal med i barnehagen, hva som er hans ansvar hjemme osv.

 

Jeg er så heldig at jeg er gift med en voksen mann som gjør ting helt av seg selv, og jeg er ganske avslappa på at det er mye som er bra nok selv om jeg ville ha gjort det annerledes. Så her er det for det meste fred i heimen

[Gjest yrild]

Eneste muligheten du har er å slutte å organisere alt. Det kommer da til å være endel kaos, for sent på jobb og barnehage etc etc, men stort sett så vil "mannen" da begynne å ta ansvaret og det blir mer likestilt (om enn ikke slik som du ville gjort det).

 

 

La ham "slippe til".

Du har gått litt i en konefelle ved å ta dette ansvaret. Det er ikke mer ditt ansvar enn hans, så la det være :-)

[Anonym bruker]

Sett av en kveld eller ettermiddag hvor dere kan snakke om og avtale hva som skal og bør gjøres på hjemmefronten. Skriv opp hva som er daglige gjøremål og ukegjøremål. Bli enige om hva som må gjøres og ikke minst hvor lang tid tingene tar. Kanskje dere kan fordele noen oppgaver og la noen være felles.

Vi gjorde dette og hverdagen endret seg veldig både for meg og samboeren. Selv var jeg ikke bevisst nok på hvor mye tid det tok å ordne med bilene, vedlikeholde huset osv. -oppgaver han gjorde uten at jeg fulgte med på det. Til gjengjeld så ikke han at jeg brukte tid daglig på å vaske/henge opp klær, ordne klart til bhg. dagen før osv.

Tror nøkkelen til "harmoni" er bevisstgjøring. Ta seg tid til å snakke sammen og faktisk fortelle hva en forventer av hverandre.

[Anonym bruker]

Uff, dette er slitsomt - det vet jeg alt om og jeg kjenner meg igjen. Arbeidsbilen hans gjennspeilet veldig godt kaoset hans - DEN SÅ IKKE UT! Firmaet hans, lÅ i en ikea-pose....

Og ja, jeg kunne være en gneldre-kjerring som skulle ha ting pÅ mine mÅte - og barna skulle være vel kledd i rent tøy og ny truse hver dag .....

Vi kranglet og diskuterte aldri høylytt, men det var generellt dÅrlig stemning og lite gnist mellom oss. Det er resulterte i en sønn med utageringer, raseri-anfall etc.

 

Etter PMTO sÅ vi at det var vÅr uenighet om alt som førte til dette. Ett År senere var vi skillt... Og sønnen vÅr har faktisk fÅtt det bedre! Han var en snil og grei mann, men hÅpløs og leve sammen med...

 

HÅper dere finner ut av det før det er for sent..

[Anonym bruker]

Ja det påvirker treåringen deres veldig mye. De små kopierer oss. At du forklarer at det er normalt med krangel og dere blir venner igjen senere er dessverre helt nyttesløst, skaden har allerede skjedd.

 

Hyppige og høylydte krangler mellom foreldrene gjør at barna blir aggressive og utagerende.

[Anonym bruker]

Dere har jo en måte å gjøre ting på som ikke fungerer, så dere må rett og slett forandre på det!

 

Menn og kvinner er forskjellige, jeg må bare innse mannen min er annerledes skrudd sammen enn meg og han må innse at jeg er annerledes enn han. For at begge skal ha det bra må vi finne løsninger som fungerer for begge.

 

Jeg er litt kontrollfreak og vil gjerne ha hele uken planlagt på forhånd, mens mannen tar en time om gangen. Men samtidig synes han ikke det er greit å bestemme hva vi skal ha til middag "på sparket" så han er med på å planlegge litt.

 

Her er det da mannens oppgave og sette seg ned annenhver søndag og skrive middagsliste for 14 dager, min oppgave er å handle så vi har det vi trenger til disse middagene.

 

Pakke sekker og legge klart hva vi skal ha med i barnehagen dagen etter gjøres på kvelden, så sekken med evt skift og utetøy ligger klart i gangen, bare å putte i matpakken.

 

Tøy til neste dag legges også frem om kvelden, på badekarkanten ligger en haug med tøy til hvert barn. De er gjerne med å velger tøy selv i forbindelse med legging om kvelden så dette er det aldri noe drama rundt om morgenen.

 

å stå opp så man rekker jobb er virkelig eget ansvar altså, kommer mannen min for sent på jobb er det ikke mitt ansvar men hans eget. Han får sette på klokka. Men i hverdagen når det er barnehage og skole står vi alltid opp sammen og deler på ansvaret med frokost, stell, matpakker o.l. da. Når jeg har vært hjemme i permisjon har selvfølgelig jeg levert i barnehagen så mannen ikke trenger stresse med det og barna fått litt kortere dag siden jeg likevel går hjemme.

 

Vi har vært sammen i 15 år og jeg tror du kan telle på en hånd hvor mange ganger vi har kranglet, ungene har aldri hørt oss brøle til hverandre.

[ellen-propellen]

Jeg og mannen min har fordelt oss på det vi er best til.

Jeg tar meg av ungene,handling,mat osv han tar seg av snekring,maling,biler osv

Da trenger vi sjeldent eller aldri å mase på hverandre om å gjøre " oppgavene" våre

[VinterSol+2]

Vi snakker om ting. Gjør tydelige avtaler og gir hverandre litt slækk i hverdagen.

 

 

Prøver gi kompli,emter for det som er bra, ikke omvendt.

 

Funker greit det. Over 12 år siden vi ble sammen, og det blir egentlig bare bedre og bedre.

[Anonym bruker]

Kommunikasjon, respekt, respekt, kommunikasjon og gjensidig tillit.

 

Tror de aller færreste aldri har hatt en diskusjon eller krangel foran barna sine. Det er vel ikke optimalt, men vi er bare mennesker. Om det skjer en gang her og der og selvfølgelig ikke innebefatter slossing e.l. tror jeg ikke barn tar noe nevneverdig skade av det.

 

Men det kan jo være greit å snakke med dem i etterkant, på deres nivå etter alder, å forklare på en enkel måte.

 

Forhold er hard jobb btw, men med alt man får igjen, er det definitivt verdt det!

 

Er det en ting jeg har lært etter samliv med menn, er det at jeg ikke kan forvente at de kan lese tankene mine og at de derfor foretrekker klare beskjeder i forkant