Er det en diagnose, eller er dama bare klin gæren?

[Anonym bruker]

Jeg har et spørsmål. Jeg har en mor som juger om absolutt alt. Alt du kan tenke deg. Til og med om hva faren hennes heter, hvor foreldrene hennes kom ifra osv. hun sier hun vokste opp et flott sted, hadde rike foreldre, et flott liv, smører tjukt på.

 

Jeg har alltid trodd på det her, men etter at jeg ble voksen og det bare var å google litt rundt og prate med slektninger uten at hun var der og tvang meg til taushet har jeg skjønt at alt bare er oppspinn.

 

Hver gang en norsk kjendis dør sier hun ting som "å nei, uff så trist at han døde. han har jeg vært på mange morsomem fester med. jeg pleide å tilbringe sommeren på hytta til wenche foss, ja du skulle sett den lysekrona hun hadde!" osv. men så forteller hun om et liv der hun var jobbet på en båt og har reist rundt hele verden, og vært i alle verdens land. Jeg spurte henne om hun hadde lagt til i Bern, og jada, det hadde hun! Ikke den smarteste altså, men har allikevel et voldsomt behov for å lyve.

 

Hun ble uførepensjonist for ca 25 år siden pga en ryggskade. jeg spør hva slags ryggskade dette er, hva er navnet på diagnosen osv. "nei, det vet jeg ikke" svarer hun. Hvordan kan man ikke vite hva som har gjort en ufør de siste 25 årene? Jeg bare spørr!

 

Hun finner på de sykeste historier. Hun forteller meg om hvor redd hun var for å miste meg og hun holdt på å dø under fødsel osv. Pappa derimot forteller at jeg ble tatt med et stille og rolig keisersnitt.

I tillegg sliter hun utrolig med raserianfall og mangel av sympati. Hun kan feks hisse seg voldsomt opp over en sak i media. "Hadde jeg fått tak i han derre ABB, ja DA!" feks, men hvis hun leser om noe som "ingen har fortalt henne at er trist" (om dere skjønner) så skjønner hun ikke hvor trist det er. Leser hun om en dame som er lei seg over å ha abortert feks sier hun "pfft! er det noe å være lei seg for, eller?! Du hakke møtt ungen engang. Makan!"

 

Eller så har hun absolutt ingen venner, og klarer seg på ingen måte selv. jeg må ordne alt for henne, feks fastlegebytte, regnskap, betale regninger osv. hun greier det bare ikke.

 

Hvis jeg noen gang konfronterer henne med at det hun sier bare er jug blir hun rasende, sier at hun skal drepe meg, flytte langt vekk, ta fra meg all arv (som ikke finnes) osv. Hun tok det også dypt personlig at jeg ikke ville ha hennes hjelp under bryllupsplanleggingen min for noen år siden, og på bryllupsdagen valgte hun å bære en tiara(!). Hun sminker seg alt for mye (ser ut som sparkel!) og går i altfor ungdommelige klær for sine snart 70 år...

 

I tillegg misbruker hun smertestillende, drikker seg fra sans og samling når hun synes synd på seg selv, og lever ekstremt usunt ved å røyke veldig mye og spise mye usunn mat. Hun har det også skittent og rotete i hjemmet sitt. Hun "orker ikke" holde det ryddig sier hun.

 

Kan jeg skylde på noen diagnose her, eller er hun bare merkelig? Jeg klarer ikke helt å bestemme meg...

[Anonym bruker]

Hvorfor gidder du å ha med dama å gjøre? Om du har barn, er det vel ikke så lurt å la de omgås en ustabil person som truer med å drepe?

[OnTheRun]

Ikke godt å si, eller jeg kan i alle fall ikke svare på det. Syns hun er utrolig heldig som fortsatt har deg som stiller opp på tross av alt dette. Du virker som en raus person, vet ikke om jeg hadde orket. Poeng til deg fra meg!

[Ikkesåallerværst]

Hun høres ganske dysfunksjonell ut, og ville vel derfor kommet ut med en diagnose hadde hun latt seg utrede. Det kan jo hende "ryggplagene" er en psykisk lidelse som ikke er forenlig med arbeid. Vil tro det generelt er vanskelig å ansette lystløgnere.. Du burde oppsøke kommunehelsetjenesten og forsøke å få hjelp til henne, slik at ikke du sitter med alt. Det er uansett ikke lett å slå hånden av sine foreldre uansett hvor ubrukelige de er.. Du har min fulle sympati!

[Anonym bruker]

Borderline?

[Anonym bruker]

En viktig forskjell: Lyver hun bevisst, eller kan hun oppriktig ikke skille mellom fantasi og virkelighet?

[Anonym bruker]

Det høres ut som hun er "klin gæren".

Om noen har gitt det et navn betyr jo egentlig ingenting. Det endrer ikke oppførselen hennes.

[*Smiley*]

Ganske lik hvordan moren min var.Hun var voldelig en gang blandet i tillegg og hun hadde masse gjeld gadd ikke betale regninger osv.Hun hadde aldri en diagnose ,men hun hadde nok en.Føler med deg

[valkyrien]

Spiller det egentlig noen rolle om det er en diagnose eller ei?

 

Ingen av oss kan sette eventuelle diagnoser på henne, men hun har sterke trekk av ganske mange høres det ut som...

 

Hadde det vært meg, så hadde jeg ikke orket kontakt, diagnose eller ei...

[Anonym bruker]

En personlighetsforstyrrelse tenker jeg. Er forøvrig enig med de andre som har svart - jeg ville begrenset kontakten med henne.

[anonymemammaen]

Ikke barebare og kutte/redusere kontakt med egen mor når hun ikke har noen andre og ikke kan ta vare på seg selv da.

[Anonym bruker]

Jeg synes ikke jeg bare kan kutte kontakten med moren min. Da har hun ingen. Jeg har to eldre søsken som allerede har kuttet kontakten med henne. Det er nok ikke så rart, siden hun oppdro dem alene og ikke hadde en mann/far til å sørge for at barna hadde det bra bak hennes rygg. Hun fungerer nemlig ikke til å passe barn eller ta seg av noen på egen hånd.

 

Jeg har selv kommet til et punkt der jeg tenker at jeg ikke orker henne mer. hater henne, nesten. Jeg orker ikke løgnene, dramaet og alt sprøytet hun finner på¨bare for å gjøre seg selv mer interessant. og kranglingen! kranglingen er verst.

 

her om dagen snakket vi om min farfars skrantende helse, og jeg sa "ja, han havner nok på sykehjem sn..." og før jeg får fullført setningen blir hun rasende og skriker: "Nei! Det kommer aldri til å skje! Er du helt dum eller? Farfar har aaaaldri vært på sykehjem før!" osv. Det skal ikke mer til før hun få spader, altså.

 

Over til disse drapstrusslene hennes... hun har stått over meg med kniv da jeg var liten fordi jeg ikke var enig med henne i noe. husker ikke hva. Hun har også trua med å kaste store gjenstander på meg. men hun hadde ikke klart å drepe noen. Hun er ikke voldelig (egentlig), hun bare liker å bruse med fjæra fordi hun tror at folk blir redde for henne og at hun har makt over dem, selv om drapstrussler fra en liten tjukk dame som nesten ikke klarer å gå, egentlig ikke er så veldig skumle (lenger). Hun får ikke passe barna mine. Hun er sint for det også, men jeg sier at "jeg ikke vil belaste henne".

 

Alt hadde vært så mye enklere å akseptere hvis dette hadde hatt en diagnose. Akkurat nå fremstår hun bare som egoistisk, slem, sympatiløs, kranglete, løgnersk, uansvarlig osv.

 

HI

[Gjest marie-s]

Se på denne linken:

http://www.lommelegen.no/legesvar/lystl%C3%B8gner

[Anonym bruker]

Det høres jo absolutt ut som hun er berettiget til å ha både hjemmehjelp og annen hjelp da, så ikke belastningen på deg blir så stor.

 

Skjønner godt at du ikke bare kan kutte henne ut, men du trenger ikke gjøre alt selv når hun er såpass dysfunksjonell.

[Anonym bruker]

Jeg har en mor som har løyet veldig mye. Hun var avhengig av piller, noe som har gjort at hun har forandret seg helt. Hun er kun opptatt av seg selv.. +++...Jeg har mange grunner til og hate henne.. Og har faktisk følt at jeg har hatet henne i mange år. MEN, hun er fortsatt min mamma.. Hadde ikke kuttet kontakten helt med henne, bare hatt mindre kontakt om det lot seg gjøre. Ikke føl at du må gjøre alt for hun, selv om hun kanskje trenger det.. Jeg har flyttet til andre enden av landet.. Og det har gjort underverker for meg ...

[Anonym bruker]

Jeg hadde ringt fastlegen hennes og fortalt han hvordan hun er. Jeg har selv gjort dette mot ett voksent familiemedlem, og det jeg ble rådet til, var å ringe politiet neste gang vedkommende truet med å drepe meg eller seg selv.

Fastlegen lovet da å ordne med tvangsinnleggelse, men bare for en kort periode,slik at den institusjonene h*n ble innlagt på, kunne starte utredning.

 

Trodde man var pliktig å kontakte helsevesenet når mennesker, med -eller uten diagnose, truet med selvmord.

[Iiiiik]

Grensesetting er mulig selv om hun sikkert innfrir kriteriene til en diagnose. Si at du ønsker kontakt med henne, men at du ikke orker mer bråk og usikkerhet. Deretter begynner du å legge på hver gang hun er ufin, dra hver gang hun bråker, ber henne gå hver gang hun lager dårlig stemning. I tillegg kan du ringe psykiatrisk legevakt og be om en vurdering (med hjemmebesøk hvis de tilbyr det i ditt område) i forhold til innleggelse. De første gangene du setter ned foten, blir det sikkert enda mer bråk, men sannsynligvis roer det seg etter hvert. Dessuten vil du få en følelse av å skjerme deg selv, ta vare på ungene og det er en stor gevinst i seg selv!

[Anonym bruker]

Har tenkt tanken flere ganger, nr #14...

 

Å ringe fastlegen hennes virker som en god ide.

 

Takk for svarene, aller sammen.