Jeg skal gå fra samboeren..

[Anonym bruker]

Nå har det gått så langt at jeg irriterer meg over det aller meste han gjør. Latteren, kommentarene etc. Merker at jeg helst bare vil være med barna alene uten han, både hjemme og på tur. vi har ingenting til felles og det virker som han ofte kommer med kommentarer bare for å ha rett eller noe sånt. Jeg er så lei av det, av å føle at alt er min feil!

 

Noen eksempler:

 

Idag våknet jeg kl 9.30 og kommenterte bare at det var på tide å stå opp, så lenge som vi har sovet. Da kontrer han med å si "det er meningen med sommerferien det, å sove lenge. Men det syns tydeligvis ikke du". Og da har det faktisk vært sånn i sommer at han har stått opp rundt kl 8 hver eneste dag, mens jeg gjerne har ligget til 9.30.

 

I byen idag pratet datteren om hvilke sko hun skulle ha til skolestarten og mente hun kanskje burde få nye sko. Da sier samboeren "du kjøper alltid sko som blir ødelagt med en gang eller så går alt glitteret av og du vil ikke bruke de lenger". Hæ? For det første har datteren ett par glittersko som slett ikke glitteret har gått av, og hun liker de fortsatt. For det andre kjøper hun da ikke sko selv? Det er jo vi voksne som til sist bestemmer hvilke sko vi godtar.

 

For noen uker siden spurte jeg om han var intr i å se noen klassiske filmer med meg, som "tatt av vinden". Svaret hans blir da at det vil han selvsagt. Det er jeg som aldri vil se sånne filmer, han har ofte spurt om vi skal gjøre det. Igjen... Hæ..? Jeg kan ikke huske verken at han har spurt eller at jeg noensinne skulle ha vært så ekstremt negativ til det som han skal ha det til.

 

Sånn er det hele tida! Om jeg sier feks vi burde lese for barna på kveldene igjen, så kommer han med en eller annen kommentar om at han ikke leser bare fordi jeg har sagt at blablabla. Alt skal liksom dreies negativt til at jeg en gang har sagt noe etc. Vi har hatt utallige diskusjoner om hva som har blitt sagt og ikke sagt og han hevder ofte at jeg har meninger som jeg overhodet ikke tror jeg har sagt. Jeg har konfrontert han med at jeg tror han bare prøver å lage diskusjoner eller noe, og da har han sagt "kanskje det". Men der og da tror han at han har rett, det er ingen tvil om det! Etterhvert har jeg bare overhørt det, men det tærer på. Det er så kjedelig å alltid få høre tilbake at det er jeg som er grunnen til at noe er som det er eller at jeg en gang har vært negativ til ditt eller datt.

 

Gaah!! Lengter etter å si at det er slutt, men vet ikke om jeg skal vente til etter skolestart for barna...

[Anonym bruker]

Har du fortalt han hva du føler da? Har dere kjempet for det mener jeg? Er ikke alltid like lett å bo i sammen, men jammen ingen dans på roser å bryte opp en familie heller. Plutselig er man "alene" om alt. Den andre parten er kanskje bitter og driter i å sammarbeide. For ikke å snakke om når begge parter finner seg nye partnere....

[FireFineTroll]

Det greiene der er slitsomt og jeg forstår hvordan du har det, Men det høres veldig ut som om dere har et kommunikasjonsproblem og det er kanskje nr.1 i ødelagte forhold.

 

Det er enkelte ting ikke menn forstår seg på, og kanskje han rett og slett ikke vet hva han skal si så han bare sier noe. Det kan jo hende han allerede forstår hva som skjer. Du har kanskje sendt noen signaler om hva du føler for han.

[Anonym bruker]

Kan dere ikke prate om dette? Ring og få en time på familievernkontoret for eksempel. Jeg syns det virker som små bagateller det du beskriver her. Forhold går opp og ned, men hvis du fortsatt elsker han så er det jo håp for dere. Men selvsagt, om du ikke elsker han blir jo saken en annen.

[Anonym bruker]

Jeg synes også dette høres ut som noe dere kan fikse opp i, hvis du er interessert i det. Jeg forstår veldig godt at slike kommentarer er irriterende, og gjør at du ergrer deg over ham, men samtidig kan det være han svarer på den måten fordi han for eksempel tar det du sier som kritikk. Jeg vet at jeg har en lei tendens til å svare veldig krasst, og av og til snakke ganske nedsettende til min samboer. Det er som regel en grunn til det, men det er jo likevel ikke greit. Det verste er at jeg ofte kanskje ikke selv hører hvordan jeg egentlig sier det, og at det kommer krassere ut enn jeg egentlig er klar over. En annen ting er at min samboer ofte klager over ting uten å gjøre noe med det selv, og da tar jeg det automatisk som kritikk på at det er noe jeg burde ha gjort. Da svarer jeg tilbake på en sur måte, og så blir det bare tull i kommunikasjonen rett og slett.

 

Jeg ville satt meg ned og snakket med samboeren min om dette, i første omgang, og gjerne også snakket sammen med en profesjonell til stede. Kanskje det bare handler om misforståelser, eller at begge har en dårlig periode akkurat nå. Vi har hatt flere perioder der vi så og si har gått fra hverandre, men så blir det bra igjen hvis vi bare får snakket ut om det og løst litt opp i flokene.

 

Håper dere finner ut av det, og tenk deg godt om før du går fra ham. Hvis dette er det verste med ham, så er jeg redd du kanskje kommer til å angre. En samlivsbrudd er aldri enkelt.

[Anonym bruker]

Jeg har tenkt på å gjøre det slutt i to år, og har gjort det slitt tre ganger på 1,5 år. hver eneste gang ender jeg opp med å godta at vi kan prøve igjen, nettopp fordi jeg ikke vil forhaste meg.

 

Vi har pratet om kommunikasjonen vår mange ganger. Vi har vært på et slags parker for foreldre og jeg føler jeg har tenkt meg veldig, veldig godt om.

 

Jeg tenner overhodet ikke på han lenger og vil helst ikke være nære han i det hele tatt. sex og kyss er helt utenkelig. vi kan aldri gjøre noe sammen der begge koser seg for vi har så ulike tanker og meninger om ting. Jeg føler at jeg overhodet ikke får vært meg. Vi kan ikke høre på musikk sammen for vi misliker hverandres musikksmak. Også er det så mye mas fra samboeren. det skal ingenting til før han kjefter og er streng på barna. jeg syns det er så unødvendig, det forsøker hele situasjonen.

 

men joda, han burde absolutt ha skjønt noe, at jeg ikke liker han så godt lenger. siden jeg er så fraværende og ikke vil ta på han...

[Anonym bruker]

Er du meg? hehe, skulle nesten tror det. Krangler dere mye? Hvordan godtar han at du ikke vil ha sex med han?

[Anonym bruker]

Kjenner meg dessverre igjen i mye. Jeg er veldig glad i mannen min, men tenner ikke på han lenger. Usikker på om det er slå opp-grunn. Kan man bestemme seg for å tenne på noen...?

[Gjest yrild]

Gå i familieterapi. Slike type mønster og eldendig kommunikasjon kan bedres utrolig mye og da kommer også de gode følelsene og noe av erotikken tilbake. Vel verdt et forøk så lenge man har barn sammen synes jeg!

[Anonym bruker]

Familieterapi er utelukket. Jeg er ferdig med å prøve. Vi er helt ulike og jeg orker ikke mer. Jeg har prøvd mye og det jeg prøvde å skrive istad som ble autokorrigert var at vi har vært på et slags parkurs. Etter det følte jeg sterkere enn noen gang at det ikke er håp for oss. Men det er vondt. Det plager meg at jeg aktivt og frivillig velger meg foran barna, om man ser det sånn.

 

Er du meg? hehe, skulle nesten tror det. Krangler dere mye? Hvordan godtar han at du ikke vil ha sex med han?

 

Ja, jeg tror jeg er deg Vi krangler faktisk veldig lite. Hadde vi bare gjort det, så hadde jeg følt det litt lettere å gjøre slutt, men vi gjør jo ikke det engang.. Tidligere var det litt "mas" om sex, men nå virker det som han har gitt opp. Jeg er jo alltid avvisende. Jeg syns det er ufattelig merkelig hvis han ikke forstår at dette er slutten..