Angst og hjertebank "selvdiagnostisert" Tips til selvhjelp?

[Anonym bruker]

Har gjennomgått et tøft samlivsbrudd.Har dialog med lege, men ønsker ikke medisiner . Angsten sitter som en klo i brystet, det presser og sprenger , men jeg har en viss kontroll fordi jeg rasjonaliserer angsten med naturlig frykt for alt det nye og usikre som venter.

 

Jeg er aktiv og trener , dette hjelper godt. MEN når kvelden kommer og jeg burde slappeav kommer tankekjøret. Blir oppfattet som veldig sterk , selv om jeg er åpen om plagene mine, fordi jeg er en "do'er" som alltid får ting og tang fikset. Jeg vet jeg er sterk men jeg må få lov å være menneske også. Jeg kunne godt gitt etter for medisin, for jeg kvalifiserer men dette hadde i såfall gitt meg en mislykket følelse, eller rettere sagt, en følelse av å mislykkes fordi jeg ikke håndterer vanskelige ting selv.

 

Legger nok press på meg selv, men det er jo samtidig det som driver meg - sette mål, nå de for så å kjenne på lykken.

 

Hva skal jeg gjøre? Når jeg står på jobb med kundene mine og følelsen av å få for lite luft og svimling tar meg ? Sykemld. er ikke aktuelt. Har du vært i min situasjon? Fortell gjerne, godt å ikke være alene om dette.

[Tabitha]

En del kan komme seg igjennom kriser ved å være konstant opptatt med arbeidsoppgaver. Men hvis du kjenner du blir svimmel, er ikke det optimalt. Det du kan gjøre er å tenke kun positive tanker under kundesamtaler, dvs. "Dette går bra", "For en fin jakke kunden har".

Men dette vil nok gjøre deg trett over lengre tid. En kortere periode kan det nok hjelpe deg å "ta deg sammen".

[Anonym bruker]

En del kan komme seg igjennom kriser ved å være konstant opptatt med arbeidsoppgaver. Men hvis du kjenner du blir svimmel, er ikke det optimalt. Det du kan gjøre er å tenke kun positive tanker under kundesamtaler, dvs. "Dette går bra", "For en fin jakke kunden har". Men dette vil nok gjøre deg trett over lengre tid. En kortere periode kan det nok hjelpe deg å "ta deg sammen".

 

Og ta seg sammen hjelper lite mot angst dessverre.

Min mann syntes det hjalp med høyt tempo og prosjekter som krevde litt på jobb, for da fikk han ikke så mange øyeblikk hvor angsten rakk å ta tak i ham. Når han likevel fikk angst så lukket han døra si, og så en film som hjalp mot det som han hadde på dataen.

[Anonym bruker]

Jeg slet med angst fra jeg var barn til tidlig voksen og har aldri brukt medisiner. Her har det vært å utfordre seg selv, altså oppsøke steder jeg får angst anfall for å være der lengst mulig. Snakke med meg selv og rasjonalisere som du sier. Roe seg selv ned ved å prate og puste med magen... Begynte det å svimle måtte jeg gjerne ringe noen som jeg kunne prate med om frykten. Hvis du drikker kaffe burde du slutte med det for en lengre periode.

 

Ellers så anbefalte fastlegen min terapi som skulle være et substitutt for medisiner. (Liker ikke tanken på medikamenter) Nå skal det sies at jeg aldri har benyttet meg av terapi, men jobbet meg igjennom det selv.... å ja det har funket, men det tok meg mange år. Jeg ville spurt om hjelp i form av terapi hadde jeg vært deg Ihvertfall hvis dette har vart lenge, man trenger ikke gjøre alt alene... Få henvisning til f.eks, psykomotorisk(fysioterapeut+ terapeut), vet det har hjulpet andre- og da er det ikke medisiner i bildet, bare øvelser som hjelper kroppen å pusten og roe seg og en som forstår litt hva du føler

 

Lykke til Du er ihvertfall ikke alene

[Gjest yrild]

Jeg fikk også panikkatakker og angst etter et samlivsbrudd. Kloen og det å ikke få puste kjenner jeg godt igjen.

 

Jeg gikk 1 1/2 år i terapi, 2-4 ganger i måneden og det hjalp for meg. Det har hjulpet meg til å bli mye bedre på å sette grenser og kjenne etter hva som er viktig slik at jeg ikke sliter meg ut på prosjekter slik som jeg har hatt en tendens til å gjøre før. Det førte nok også til at jeg fant min mann (som er helt anderledes enn mine ekser) og at vi kan ha et flott forhold som jeg faktisk har troen på at skal vare. Jeg er også sjeldnere småsyk (forkjøla etc) og vil tro det har å gjøre med at jeg er mer i ballanse.

 

Jeg jobbet gjennom hele den vanskelige perioden og tok ikke medisiner. For min del var det det beste. Hadde en følelse av at hvis jeg "slapp alt" hadde jeg brukt mye lenger tid på å komme meg på beina igjen, men jeg hadde ikke klart det alene.

 

Lykke, lykke til! Det finnes et lys på andre siden :-) Og jeg skal love deg at det er deilig når kloen slipper taket!

[Ikkesåallerværst]

For meg har det fungert å innrømme egne svakheter i jobb og privat. Og så forsøke å slå meg til ro med at jeg ikke trenger å bli flink i dette også, hvertfall ikke nå. Jeg jobber også med å godta og se det positive i min sårbarhet, at det å" være sterk" ikke skal være et mål eller så fordømt positivt. I tillegg har jeg forsøkt å lære meg å meditere, og slikbli mer bevisst å være her og nå.