Hvordan engasjere seg? Helt dødt her, omtrent uansett...

[Anonym bruker]

Jeg har vel aldri vært det man kaller en ildsjel, selv om jeg i tenårene og begynnelsen av 20-årene hadde litt sterkere meninger om saker og ting.

 

Men nå for tiden er det altså helt flatt. Humøret er jevnt, noen dager er jeg grinete, andre dager sitter smilet løst. Men i det store og hele føler jeg at jeg verken har evnen til å bli skikkelig sint eller glad. Ikke engang 22.juli vekker de helt store følelsene hos meg.

 

Jeg har verv i en organisasjon som gjør en viktig jobb for en svak gruppe, men det er mest av plikt, og jeg klarer ikke å frembringe noen ambisjoner om hva jeg kan gjøre i denne organisasjonen. Jeg er idealistist og prøver å velge grønt i det daglige, men her har jeg også mistet gnisten og det blirr litt etter som det passer.

 

Jeg blir misunnelig på alle de med ambisjoner, sterke følelser og ekte engasjement. Jeg har prestasjonsangst og er nok redd for å komme ut av komfortsonen, men man kan da ikke gå rundt å være likegyldig av den grunn? Det er greit å ikke ha voldsomme topper og dype bølgedaler, men jeg ønsker å kjenne litt mer av det jeg opplever.

 

Ikke minst vil jeg være med å bidra, både i organisasjonen og privat, og heller tørre å gå på noen smeller.

 

Men hvordan? Kan jeg peppe meg selv på noe vis? En kick-off-helg ved spesielle anledninger er vel og bra, men i hverdagen må jeg kunne finne engasjementet i meg selv. Men hvordan? Er det der? Eller er jeg bare en evig, stabil klippe som trasker jevnt og trygt gjennom livet?

[Ikkesåallerværst]

Jeg var som deg. Nå ser jeg knapt nyheter.. For min del tok det for mye krefter å kjempe for andre, spesielt fordi organisasjonslivet sluker deg -det er enten eller. Kunne aldri klart kombinere det med barn. Dessuten vet jeg nå at verden ikke er svart hvit, og jeg syns det er vanskelig å være bastant. Det er også vanskelig i organisasjonslivet.

 

Men jeg savner det sjelden. Vandrer heller jevnt og trutt gjennom livet

[Anonym bruker]

Ja, det er klart, man lærer seg etter hvert at man ikke kan være bastant. Og evnen til å sette grenser er viktig.

 

Men likevel... det å kunne føle noe innimellom hadde vært greit. Jeg gråter ekstremt sjelden, selv om jeg er litt mer lettrørt etter at jeg fikk barn. Jeg så håndballfinalen i går, jeg liker håndball og har spilt selv, men jeg gadd knapt nok å se ferdig til tross for at den var både bra og svært spennende.

 

Jeg savner rett og slett litt temperatur, å kunne le høyt og hjertelig litt oftere og å kunne gi litt mer av seg selv. Rett og slett å ha et litt større spekter enn å gå mellom blid og smågrinete.

 

Men det er supert at du trives med å være jevn og trygg. Det gjør jeg også for det meste. Det hadde fort blitt ustabilt hvis det ikke fantes sånne som oss:)

 

Men likevel, noen ganger...

 

hi