Psykisk misshandling eller bare overdrivelse?

[Anonym bruker]

Jeg skriver her fordi jeg ikke vet noe annet sted å få det ut. Familien min og de få vennene jeg snakker med ber på sine knær om at jeg åpner øynene. Jeg skriver mest for å få det ut. tvinger ingen til å leste alt sammen.

 

Jeg er i et forhold hvor vi har vært sammen i snart 3 år. Vi fikk barn i november. I starten var forholdet helt suverent. Helt til jeg ble gravid veldig raskt. jeg var ikke klar,men samboer ønsket det veldig. Jeg bestemte selv over min kropp og gjorde det jeg følte var best for oss alle 3. Jeg tok abort og forholdet stupte. vi traff hver vår som vi hadde kontakt med. etter det har han aldri klart stole på meg igjen. det er nå 2 år siden. Han har øyeblikk,helt uten forvarsel hvor han drar det opp og forteller hvor tragisk jeg er og at jeg ALDRI har gitt han noen grunn til å stole på meg. Noe jeg har prøvd i 2 år. han kan plutselig være frekk og udreglig mot meg. han har flere ganger nektet å bli med hjem om natten etter vi har vært ute på byen. så ble jeg kjent med en venn vi fikk felles. vi fikk god kontakt og pratet mye. jeg har følt meg som alenemor fra dag en. å dette har jeg da pratet med denne vennen om. Det kom frem her i sommer og jeg har hatt det tøft etterpå. For da mener samboer på at jeg har vært utro. han er til stadighet sur og kranglete. men han får alt til å bli min feil. og jeg tror han til slutt.

*han stjeler tlf min å går gjennom den.

*han sjekker loggen på pcn etter hver gang jeg har brukt den.

*Om jeg reiser ut. feks. i butikken, så ringer han kanskje 3 ganger å spør hvor jeg er,hva jeg gjør å når jeg kommer hjem.

*Jeg har alltid barnet vårt. og det er så mye om og men om jeg spør om han kan ha barnet hjemme en gang jeg skal ut.

*Han prater stort om at han føler seg fanget. men er til stadighet ute å drikker, eller sammen med venner,eller bare kjører en tur.

*jeg får så vidt være sammen med ei av 2 venninner jeg har.

*jeg får ikke lov å snakke med denne felles vennen lenger. gjør jeg det er jeg truet med å flytte på dagen. får ikke engang hilse om vi skulle møtes i trafikken.

*han mener det er alt for mye min familie og vil ikke lenger være med på besøk eller lignende. og søstern min tåler han plutselig ikke. for ho er helt tragisk.

*Jeg gjør i følge han aldri noe,selvom jeg alltid har barnet. Jeg er tragisk, dum og trenger hjelp fordi jeg må ha oppmerksomhet fra andre.

*han har også slått i filler møbler,ruter o.l i sinne.å da er det min feil. han har prøvd hoppe ut av bilen i fart for at jeg skulle vært utro mot en annen en også.

 

 

Jeg føler bare at det er tilfeldigheter og at han ikke mener noe med det. men andre bekymrer seg veldig. Jeg vil bare kunne si at de ikke har noe å bekymre seg for. for jeg elsker han jo. når han er den jeg ble sammen med.

Jeg må innrømme at det har gått dit hen at jeg gråter hver dag. ikke like mye,men noe er det. Barnet vårt er veldig urolig hjemme, men sover helt fint hos andre når vi ikke er det. jeg begynner å bli redd at det merker det er noe og plages av det. selvom det ikke er så stort. Men hvordan skal jeg klare å gå. vi har hus og barn, og han er jo fantastisk bare han vil. Er det bare de som overdriver, eller er det noe i det de prøver plante inn i hode mitt?

[Anonym bruker]

Herlighet, dette har du svar på selv....

[Musemorbr /]

Les det du har skrevet. Hva ville du ha rådet din søster til, dersom det var henne det handlet om?

[LuksusLiv]

Hør på familien din du....

 

Klem

[anila84]

Måten du har skrevet innlegget på forteller jo at du vet at dette er galt. Så jeg vet ikke hva slags bekreftelse du er ute etter.

Jeg personlig ville ikke levd en dag til med denne "mannen".

[Anonym bruker]

Det er jo bare å lese innlegget ditt høyt for deg selv så vet du svaret. Lykke til:)

[Anonym bruker]

Hode mitt vet så godt det er feil. Men hjertet mitt jobber midt i mot. Så hvordan i alle dager skal jeg klare å gå? :S

[Gjest marie-s]

Gå på grunn av barnet! Til og med små babyer blir redd om de merker at mamma er redd.

 

Har vært i et lignende forhold da uten barn heldigvis. Jeg var vist også utro hele tiden, fikk en hel kveld med krangel om toget fra jobb var forsinket. Han truet også med å ta livet av seg, helt til jeg en dag klikket og gav han en kniv, da pakket han sekken i stede, men han endte aldri med å dra, det var det jeg som gjorde til slutt, heldigvis.

[Anonym bruker]

Jeg har levd med en mann som er akkurat slik du beskriver.

 

Jeg trodde hele tiden på løfter om bedring, men skjønte tilslutt at det ALDRI ville skje.

Nytter ikke med ord,er handling som må til.

 

Hvis du bryr deg om barnet ditt, så går du. Hvis ikke, så vil ungen din mest sannsynligvis få varige men.

 

Det er selvfølgelig ditt valg, men vi du ha ett ødelagt barn på samvittigheten, så lev denne syke mannen på landet

[Gjest tilda med to små <3]

Du bor faktisk sammen med en psykopat, og dette er nok dessverre bare starten. Som du skriver selv, så har det jo bare eskalert i de årene dere har vært sammen. Først begrense ute-tida di, så hvem du får snakke med og nå er han godt i gang med å avskjære deg fra familie.

 

Dette kommer IKKE til å bli bedre! Heller tvert imot.

 

Så det du skal gjøre er å si til din familie at du gjerne vil gjøre som de råder deg til. Men at du kommer til å trenge masse hjelp og støtte og sikkert et rom å bo på den første tida.

 

Heldigvis ser din familie hva som skjer, og de kommer til å støtte deg 100% med alt du måtte trenge. Og den støtten er alt du behøver for å starte et nytt liv for deg og barnet ditt!

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Vi har bare ett liv, og vi velger selv hvordan vi vil leve det.

 

Du kjenner mannen din, du ser hvordan han behandler deg hver dag og du vet at han aldri kommer til å forandre seg. Oppførselen hans kommer ikke til å bli bedre, antagelig kommer han bare til å bli mer og mer kontrollerende og sjalu og dermed verre.

 

Så er spørsmålet, er dette slik du vil leve det ene livet du har fått tildelt? Er dette slik du vil lære barnet ditt at voksenlivet skal være? Er dette slik du vil barnet en dag skal bli behandlet av sin mann, eller slik han skal behandle sin kvinne (om det er en sønn dere har)?

 

Det er meningen man skal ha det bra, ikke hele forbanna tiden, men stort sett skal man det. Det er meningen man i et forhold skal føle seg elsket og trygg, at partneren vil ens beste. Er det slik du føler det?

 

Du og bare du har svarene.

 

Du har sikkert gjort noen feil selv, og mannen klarer sikkert fint å legge all skyld på deg. Men du må vite at det må to til for å skape et godt forhold, og det skal to til for å skape et dårlig. Bringer dere frem det beste i hverandre, eller det dårligste? Passer dere egentlig så godt sammen i det hele tatt?

 

Personlig kunne jeg ikke levd i et slikt forhold som du beskriver, jeg hadde følt meg fanget. Du må velge for deg selv.

 

Det økonomiske er ingen god grunn for å bli, enslige mødre har det veldig greit i dette landet. Du vil få noen år på å stable deg på bena hvor nav betaler regningene dine, etter det er du sterk nok til å klare deg selv.