Spesiell hendelse

[Anonym bruker]

For noen uker så var det en litt spesiell hendelse. var i hunderfossen med datteren min på 2 1/2 år da vi møtte en mann med en hund. Datteren min spurte i forbifarten om hunden het " boyd". Jeg spurte om hun kunne si det en gang til og hun svarte, heter hunden "boyd" mamma?

 

9-10 måneder før datteren min ble født så døde hunden min som jeg hadde hatt i 14 år, han het boyd. Har aødrig snakket om han til datteren min, snakker nesten aldri om han til noen . Hadde det vært med denne hendelsen så hadde jeg latt det ligge. Men hun har nevnt boyd flere ganger etterpå. Blant annet sunget navnet i den sangen som går sånn- mamma er her og pappa er herosv. senest idag satt hun og tegnet boyd.

 

Synes dette er merkelig, får litt frysninger av å tenke på det. Kan noen værsåsnill å komme med en logisk forklaring eller teori på dette?

[Gjest Sekretøsa]

Hun har nok noen skills da vettu Dattra mi er og sånn, det er ikke noe farlig, bare la hu holde på

[Gjest Visten]

Kanskje noen andre har fortalt henne om boyd? Besteforeldre, tanter, onkler, far?

[Anonym bruker]

Sikker på at ingen har fortalt henne om Boyd da, hun har sett noen bilder hos bestemor e.l.?

 

Vi hadde også hund før vi fikk barn, ikke noe vi snakker om men ungene vet det likevel. Det har bl.a blitt nevnt av svigerfar ved noen anledninger fordi vår hund og deres hund var veldig gode venner.

 

Sønnen min som nå er 8 år kan finne på å si at han savner den hunden, enda hunden døde før han ble født

Tror han bare ønsker seg en hund...

[kingern]

Hun har desverre ikke besteforeldre fra min side, har ingen andre nær familie bortsett fra søsteren min. Søsteren min var med til hunderfossen, hun snakker heller aldri om hunden.

hi

[kingern]

dytt :-)

[Anonym bruker]

Barn er mest åpen frem til 6 års alder. La henne for all del holde på

[Anonym bruker]

Helt garantert at hun har hørt det et eller annet sted. Hvordan skulle hun ellers vite det?

[Anonym bruker]

Eller kan hende hun faktisk ser hunden....

Det blir et spørsmål om å tro eller ikke tro at slikt går an. Siden det ikke kan "bevises" blir det et spørsmål om tro.

 

Jeg for min del var 2,5 år da jeg spurte mamma om hun husket at vi var ved Spansketrappen i Roma. Da mamma hevdet at vi aldri hadde vært der, så jeg på henne i fullt alvor og sa "kanskje det ikke var du som var der med meg, men jeg husker hvordan det var der og hvordan det så ut, for jeg har vært der!"

Jeg husker fremdeles denne diskusjonen, og tror fremdeles at jeg har vært der, for jeg kjenner meg igjen i alle bilder derfra. Men jeg har fremdeles ikke vært der.... i dette livet....

 

Jeg vet også at min bestemor har fulgt meg mye etter at hun døde, og jeg har også kjent at hun har holdt meg i hånden.... så kanskje hunden faktisk er der og følger med på datteren din. Det er i så fall tydeligvis en positiv opplevelse for henne.

La datteren din få være åpen. Det skader hverken henne eller andre om hun mener hun ser hunden

 

Det er nok av andre ting man kan realitetsorientere barna ift til, enn slike ting så lenge de er så små. Jeg så en del ting da jeg var lita, og det skremte meg fordi ingen andre så det, og jeg fikk alltid beskjed om at det bare var tull - det skremte meg mer enn om noen bare en eneste gang hadde latet som om det var ok. Man kan begynne å tvile på seg selv hvis man stadig får høre at ting man faktisk ser ikke er der.

Noen vil sikkert si at jeg nå er way out there.... men jeg har også beina godt plantet på jorden med en svært så "håndfast" jobb forankret i vestlig medisinsk verden. Så det ene utelukker ikke nødvendigvis det andre.

 

Du kan jo evt spørre henne om ting datteren din ikke normalt kan vite om Boyd og se hva hun svarer. Hvis hunden hadde en yndlingsleke som aldri er snakket om og som ikke finnes på bilder etc kan du kanskje spørre om det

[Anonym bruker]

små barn er mer åpen ja

Da min sønn var 2 -3 år snakket han om storebroren sin som døde ved fødsel, og om min far som døde da jeg var liten.

Dette hadde jeg aldri nevnt til han før, syntes ikke det var naturlig å snakke om det til ett så lite barn.

Faren min har aldri vært samtale hos noen i familein og det var iallefall ikke broren hans! (vi er flinke til å koste ting under teppe og la de bli der... )

 

Så jeg her helt 100% sikker på at han på en eller annen måte hadde kontakt med dem!

Han så også andre ting, som folk som kom på uventet besøk o.l. (altså han fortalte meg at de kom en stund før de kom, og jeg ante jo ikke at de kom på forhånd)

 

Desverre har han mistet dette nå når han har blitt eldre.

Søsteren har ikke noe slikt

[Anonym bruker]

Datteren min er også slik. Hun hadde en periode telepatiske evner og det var temmelig ubehagelig Hun kunne da daglig svare på tankene mine. I begynnelsen bortforklarte jeg det med tilfeldigheter og at jeg kanskje sa det jeg tenkte høyt uten å være det besvisst, men etterhvert ble det umulig å bortforklare. I tillegg ser hun stadig små flyvende "mennesker". Hun forklarer at det lyser av dem.

Det siste året har det blitt mindre av slike uforklarlige hendelser. Hun er 5 år.